Mens Irene lå på badegulvet, hadde mannen Eirik mest lyst til å brøle og slå i veggen: – Nå handlet det plutselig om liv og død

Da vannet plutselig gikk, var det Irenes ektemann som sammen med hennes bror tok i mot babyen. 

STOLT TOBARNSMAMMA: Irene trodde hun hadde god tid, men sønnen Eivind hadde hast med å komme ut.
Publisert Sist oppdatert

– Vi gledet oss stort til å bli tobarnsforeldre. Siden førstemann kom til verden 15 dager før termin, så tenkte jeg jo at dette kunne skje også denne gangen, forteller Irene Egeland (35).

Hun bor på Karmøy sammen med ektemannen Eirik (38) og de to barna deres Andrea (2,5) og Eivind (5 mnd.).

– Fødebagen ble derfor pakket ferdig i god tid. Jeg hadde tatt et fødselsforberedende kurs, og jeg følte meg avslappet og klar for det som ventet meg.

Da svangerskapspermisjonen starter tre uker før termin, bruker Irene de første to ukene på å hvile godt. Den tredje uken kjenner hun på at energien begynner å komme tilbake. Formen er god og aktivitetsnivået høyt. 

– Jeg gikk flere turer i skogen med hunden vår og kjente hvor godt det var å bevege kroppen. 

En tirsdagskveld, fem dager før termin, kjenner Irene murringer i magen etter å ha lagt seg. Det kommmer takvis og er ubehagelig, men ikke verre enn at hun holder på å sovne. 

Plutselig skvetter hun til av lyden av datteren som faller ut av sengen sin. Irene hopper ut av sengen og skynder seg inn på rommet til to-åringen.

– Da jeg la meg i egen seng igjen kort tid etterpå, var murringene helt forsvunnet.

HASTVERK: Lille Eivind kom til verden på baderomsgulvet, mens storesøster sov i rommet ved siden av.

Stormrier

Dagen etter slapper 35-åringen ordentlig av. Hele formiddagen ligger hun og sløver på sofaen sammen med familiens hund. 

I 14-tiden stikker Irene innom matbutikken før henting av datteren i barnehagen. I det hun går inn porten, er murringen i magen plutselig tilbake. I timene som følger kommer det flere murringer. 

– Vi dro i svømmehallen sammen med jenta vår, og jeg kjente hvor behagelig det var å være i det varme vannet da det murret i magen. 

Vel hjemme lager Irene kveldsmat til datteren, mens Eirik begynner å forberede tacoen til senere på kvelden. 

Under to-åringens kveldsstell på badet kjenner hun at takene i magen blir stadig tydeligere, og det går for alvor opp for henne at ting nå faktisk er i gang. 

– Jeg sa til Eirik at vi burde levere hunden på kennel samme kveld, slik at det ikke skulle bli så stressende neste morgen når vi sikkert måtte av gårde til føden. 

– Mens han kjørte dit, la jeg Andrea og tok etterpå den vanlige runden med rydding i huset. Jeg trodde det fremdeles var en god stund igjen til fødsel, sier Irene.

NYFØDT: På sykehuset ble det kort tid etter fødsel konstatert at alt stod bra til med både mor og baby.

Det går ikke lange tiden før riene blir så kraftige at hun må sette seg ned. Sittende på fitnessballen foran TV puster Irene seg gjennom riene. De oppleves likevel ikke særlig smertefulle, så 35-åringen tenker fremdeles at det er tid igjen til fødsel.

– Broren min, som bor like i nærheten av oss, kom innom en tur før han måtte ut på et ærend. Jeg husker at jeg kommenterte til ham at det liksom var noe merkelig med riene, sier Irene, og utdyper:

– Hver gang jeg noterte at en ri stoppet etter cirka ett minutt, så var det som om den fortsatte etter bare noen sekunders pause. Jeg koblet ikke at riene kom veldig tett, og at dette trolig var såkalte «stormrier» som nok bidro til å sette fart på fremgangen i fødselen. 

Da Eirik kommer tilbake rundt klokken 20, setter paret seg ned for å spise taco.

– Vi ringte også svigerfar for å be ham gjøre seg klar for å være barnevakt, sier Irene. 

Les også:  Trebarnsmor Hjørdis skammet seg over soveløsningen til familien. Nå har hun sluttet å bry seg

Vannet har gått!

Fremdeles er riene kraftfulle, men ikke veldig smertefulle. Irene fokuserer bevisst på pusten og å slappe av så godt som mulig i kjeven, skuldrene og hendene.

 Underveis i måltidet kjenner hun kvalmen komme og går inn på badet for å kaste opp. Samtidig ringer Eirik sykehuset og får bekreftet at de kan komme inn. 

– Mens jeg ventet på å kaste opp, kom det en ri og vannet gikk klokken 20.40. Jeg ropte på mannen min. 

– Med ett kom neste ri. Jeg kjente at babyen var på vei ut, og jeg klarte ikke å bevege meg, beskriver Irene. 

På høyttaler har de fødeavdelingen. Sykepleieren i den andre enden beroliger dem med at ambulanse allerede er på vei. Eirik får instrukser om hva han skal gjøre. Beskjeden er klar: Den viktigste oppgaven din er å ta imot babyen og passe på at den ikke faller i gulvet. 

– Da jeg fikk høre det, tenkte jeg bare: Å ja, så det er ikke verre nei. Så enkelt og greit da. Dette går jo fint, sier Eirik i dag.

– Jeg var helt i min egen boble og tok nok ikke ordentlig innover meg hva som faktisk skjedde, legger Irene til.

Sekunder før, da han hadde forstått at de ikke ville rekke å komme seg til sykehuset i tide, hadde Eirik følt seg fysisk uvel og hatt mest lyst til å brøle og slå i veggen. 

– Nå handlet det plutselig om liv og død, slik jeg så det. Jeg mobiliserte og innså raskt at jeg måtte «på jobb». Hvis dette skulle gå bra, så måtte jeg være den beste versjonen av meg selv, sier han ærlig. 

Les også: Mens eldstesønnen så på Svampebob i stua, foregikk det utrolige ting på naborommet

– Nå er hodet ute!

I mellomtiden har Irenes bror kommet tilbake. Sammen med Eirik får han henne trygt ned på ryggen på baderomsgulvet. Irene føler seg trygg og tenker at de to mennene har stålkontroll. 

– Jeg var liksom bare der. 

STOLT ONKEL: Håkon havnet midt oppi fødselsdramaet og ble en uvurderlig hjelper.

Plutselig hører hun ektemannen si at babyens hode er ute. 

Etter 2-3 rier kommer den lille gutten til verden klokken 20.47. I noen få og ubehagelige sekunder er det som om han er livløs, før kroppen våkner til live. Eirik løsner navlestrengen, som har viklet seg rundt babyens fot, og overlater så sønnen trygt på mammaens bryst. 

– Jeg ble så imponert over roen han viste og hvor flink han var til å håndtere den lille. Jeg kjente på en enorm takknemlighet over at alt hadde gått så bra, men samtidig kjentes det som skjedde helt uvirkelig.

– Heldigvis våknet ikke datteren vår underveis. Hun lå jo og sov vegg i vegg med baderommet, sier Irene. 

Fem minutter senere er ambulansen fremme. Irene og sønnen legges over på en båre og fraktes til sykehuset for en grundig sjekk, måling og veiing. 

– Ambulansearbeiderne var så utrolig dyktige og rolige, og jeg følte vi ble så godt ivaretatt. Fremme på sykehuset fikk vi også møte henne som hadde «guidet» oss på telefonen, og det var godt å få gitt en ordentlig takk, forteller Irene. 

FØDSELSHJELPER: Pappa Eirik var trygg hele veien og gjorde en fantastisk innsats da sønnen kom til verden.

I ettertid har paret gjennomgått fødselsforløpet sammen med helsepersonell, og de har blitt forsikret om at de ikke kunne ha gjort noe annerledes. Noen ganger bare skjer en fødsel så raskt. 

– En stund følte jeg meg faktisk litt skyldig i å «okkupere» en ambulanse. Jeg tenkte at jeg jo burde ha klart å komme meg til sykehuset i tide, sier Irene med et smil. 

Også med mannen og broren har hun fått snakket nøye gjennom opplevelsen, og de har alle tre fått luftet hvordan det føltes. 

– Jeg var utrolig heldig som fikk ha de to mennene som står meg nærmest med meg gjennom denne opplevelsen. De gjorde alt rett og var en fantastisk støtte, roser Irene. 

 Saken var først omtalt i Haugesunds Avis