Tore begynte i bransjen med en Toyota Hiace. Deretter ble den en Dyna da godsmengden økte. Det har den gjort for ham siden. Nå er han sjefen over alle lastebilsjefer i Norge. © Svein-Ove Arnesen

- Du er vel sulten du? Det er brød der. Tore Velten geleider meg bestemt forbi kontorplassen sin, inn på pauserommet og peker mot det enkle bordet og kneippbrødet som ligger der i en pose. Jeg takker høflig nei.

At vi ikke setter oss ved kontorplassen er opplagt. Den er transportørens. Bunker med papirer og permer har forlengst slukt pulten og er i ferd med å snikinvadere gulvet på den pussige måten man tidvis kan oppleve hos strukturerte transportører uten at det virker rotete.

Dersom en interiørarkitekt ville klart å gjenskape det samme, ville denne kunne tjent en formue.

- Men kaffe vil du ha. Denne gang venter han ikke på svar, men trykker to ganger på pulverautomaten og fyller en plastkopp med varmt vann.

Kaffe vil jeg altså ha.

Det er en varm sommerdag og tre uker siden Tore Velten ble valgt til NLFs forbundsleder etter åtte år som nestleder og snart 40 år i forbundet.

Historisk grunn

Lokalene som rommer Tamnes Transport ved jernbarnestasjonen i Elverum er historiske. Under krigen falt en bombe like utenfor. En av splintene gikk gjennom ruta og traff et skap. Nå står det på lageret, lappet sammen og malt. Pent ble det ikke.

Det dundrer i veggene når togene passerer, uten at Tore lar seg merke ved det.

- Nei, det er jeg vant til. Men jeg reagerer med en gang om det kommer et tog utenom de faste tidene. Det registrerer jeg, humrer han. Så holder han altså et øre på jernbanen, der han sitter; bokstavelig talt på sporet.

Tore setter seg ned, trolig spent på hva vi skal prate om. Det aner jeg virkelig ikke ennå. Tog er det ikke. En av mine yndlingsfraser er at «toget har gått for NSB». Men jeg drar ikke den nå.

Kanskje vil vi prate om hytta hans ved Osensjøen, musikkorpset han var en del av så lenge, eller muligens utdannelsen som ifølge ham selv er yrkesskolen og tre netter på husmorskolen. Der traff han forøvrig sin kone. Han var heldig slik. Kanskje hun også.

Vi skal forsøke å drøye transportpraten så lenge som mulig. Så får vi se hvordan det går.

Samletrang og facebook

En ting som er sikkert, er at vi skal prate om samletrangen hans.

- Jeg er som et ekorn, samler på alt…. nåja….det blir jo mest reklameting og slikt. Tore trekker pusten, så fortsetter han: Synes det er så fælt at det blir kastet, så jeg tar vare på det. Til å begynne med hadde jeg det i stua, men kona sa stopp. Nå har jeg innredet en liten krambu. Se her…. Tore viser et bilde på ipadden sin.

- Det ser jo riktig så trivelig ut. - Kan du sende meg det bildet? spør vi.

- Nei. Det får du gjøre selv. Jeg skjønner meg ikke på sånne duppedingser. Her. Ta denne du…. Tore gir meg padden.

- Er det derfor du ikke er på facebook? På grunn av slike duppedingser, altså?

- Nja, ikke helt. Jeg er vel egentlig ikke så opptatt av hva andre gjør på fritiden. Skal få ordnet det i sommer. Men ikke skriv det, for da blir jeg jo helt nødt, haha. Han ler kort, men smilet sitter lenge igjen i øynene. Trolig er det fastboende.

- Er det dragningen mot gamle ting som gjør at du fortsatt spiller kassett? Det ligger en i vinduskarmen ser jeg?

- Neida. Det skyldes at vi på fredag ettermiddag ofte spiser kake. Da setter vi på Sputnik.

- Sputnik?

- Ja, eller noe annet tullemusikk. Så er det helg etterpå.

- Akkurat.

Denne artikkelen kunne du først lese i TransportMagasinets sommerutgave. Sørg for å få de gode sakene tidlig - sjekk link til et godt tilbud på abonnement i teksten under.:-) © Svein-Ove Arnesen

Selv om Tore personlig foretrekker Creedence, må det Sputnik og kake til på fredager. Da er det helg! © Svein-Ove Arnesen

Mange takkeplakater fra Hernes barnehage pryder en av veggene. Tamnes Transport ble også årets samarbeidspartner for Agena i fjor. De hjelper flere som har falt litt utenfor arbeidslivet med en ny sjanse. © Svein-Ove Arnesen

Denne historien sto på trykk i sin helhet i TransportMagasinets sommerutgave. Du finner et godt tilbud på abonnement her.

 

Startet som 20-åring

Tore Velten er femtiåtte år, gift, og har ikke hatt hjerte til å la sin sønn slippe unna transporten. Nå jobber de sammen og følger dermed i Tores far og farfars hjulspor. Sistnevnte satte i 1928 inn annonse i Østlendingen med tilbud om persontransport til Geiranger i lukket bil. Økonomi i transport ligger i nisjeløsningene, må vite.

Selv startet Tore for Linjegods med bil som 20-åring og bygde med tiden opp Tore Velten Transport til en bedrift med 15 biler. Bedriften ble solgt til Østerdal Billag i 2008 med Tore med på laget som avdelingsleder. Senere ble Østerdal Billag selv solgt til Gauldal Billag som også kjøpte Tamnes Transport. Tore fulgte med som daglig leder.

Så, i 2014, gikk trekløveret Niklaus Haugrønning, Jon Tamnes og Tore Velten sammen og spleiset på Tamnes Transport.

Bilparken teller omkring 65 biler og 75 ansatte. Det første året de overtok gikk noen hundretusen i pluss, fjoråret det samme i minus.

- Du kjenner altså de små marginer på pulsen?

- Nja, vi tenker langsiktig. Har jo bare holdt på i to år, og nå har vi også satset på eiendom. Dette har vi troen på, påpeker Tore.

Trenger ikke ta plass

Han fremstår som en rolig herremann. Ved første øyekast virker han stille. Ved andre traust. Etter hvert tenker man at Tore trolig er typen som ikke trenger ta plass for å bli hørt.

For hørt blir han. Tore er mannen som fikk innført varemottak som en del av bygningsforskriften. Mens utbyggere tidligere ikke nødvendigvis tok hensyn til yrkessjåførenes hverdag, er det nå hjemmel for å stanse utbygging av varemottak som ikke tilfredsstiller visse krav.

Skal vi kjapt hoste opp andre kvaliteter var Tore også sentral da Riksvei 3-prosjektet ble igangsatt for noen år tilbake, han har mottatt Hedmark fylke sin trafikksikkerhetspris etter at han på 90-tallet startet «Venner på vegen» på skolen i hjembygda. Så henger det også en rekke barnetegninger på pauserommet. Sirlige bokstaver har stavet seg frem til en «takk for refleksvester til skirennet vårt» fra barn som ønsker å bli indianere når de vokser opp. Lykkelig uvitende om at vi alle blir cowboyer et sted langs veien.

Det er sagt om kjempen Tore på nesten to meter at han har god evne til å lytte. Det skyldes neppe at luften er tynn der oppe hvor hodet sitter.

Kommunikasjon handler ikke nødvendigvis om hva som blir sagt, men hva som blir hørt.

Tore tar en slurk av kaffen. Ser ut av vinduet på sporene utenfor. Han liker ikke å prate så mye om seg selv. Det bryr vi oss fint lite om.

- Det er mye enklere å ta imot kjeft for noe. Da er det enklere å svare. Så får heller ettertiden avgjøre om jeg har fått til noe. Tore ser igjen ut av vinduet og forklarer: -  Vi er heldige i dag. Nå står det et relativt nytt togsett utenfor. Noen av de gamle er nesten håpløse å få til å stanse. Dette er jo nesten lydløst. Tore klør seg på armen og tar en ny slurk av kaffekoppen.

- Det er sagt om deg at du husker godt? At det er en god egenskap i diskusjoner?

- Tore tenker en brøkdel av et sekund, før han legger seg litt over bordet, smiler og tar stikket hjem: Vet ikke. Det er håpløst å huske.

Jobben fremover for NLF

Så får vi heller gå over på tryggere grunn. Det er vel ingen vei utenom.

- Hva er viktigst fremover for NLF?

- Ulovlig kabotasje. Vi må jobbe for like vilkår. Så lenge dagens praksis tillates, ser mange at det er mye penger å hente.

Videre må vi få skiltgjenkjennelse på plass og jobbe for å få et transportpoliti. Ordene kommer lettere nå. Dette brenner han for.

De neste minuttene sveiper vi lynkjapt gjennom sosial dumping, betalingsbrikke, ansvarliggjøring av transportkjøper, minstelønn, og kabotasje, den evindelige, hersens kabotasjen, og det meste som forventes av et møte mellom en transportjournalist og en forbundsleder i et lastebilforbund.

Det var godt for oss begge. Men vi dropper det meste på trykk denne gangen. Det blir saktens nok om det i andre anledninger. Ikke ble vi særlig klokere heller, noen av oss. Det meste har vi pratet om før. Mye skal vi prate om senere.

Dramatisk valg?

- Det er ingen hemmelighet at avtroppende forbundsleder, Per Madsen, var…. skal vi si skuffet….under sin tale på landsmøtet i juni?

- Nei, han var nok innstilt på å sitte lenger. Men NLF er en grasrotorganisasjon som ønsket skifte. Det er jo derfor vi har valg. Det lå ikke noe dramatikk bak det.

- Det ryktes at det foregikk et spill bak hans rygg?

- Ja, han sa riktignok det i sin tale, men det kjenner ikke jeg til. Jeg har heller ikke fått dette inntrykket av andre jeg har pratet med.

- Du skal ha uttalt at du ønsket å trekke deg fra nestledervervet dersom du ikke ble valgt som leder nå?

- Ja, det er riktig. Åssen skal vi si det…. jeg har sittet som nestleder i åtte år og dersom jeg noengang skulle tatt på meg et lederverv, måtte det bli nå. Det har jeg informert om, og det synes jeg var ryddig i en eventuell prosess for å finne en ny nestleder dersom Per ville blitt gjenvalgt. Men det lå aldri noe krav fra min side, det var en logisk forklaring på mine tanker. Så var det altså slik at folk rundt oss mente at tiden var moden for et skifte nå. Det er grasrota som har bestemt dette. Selv vil jeg takke Per for den gode jobben han har gjort.

- Du er i prinsippet administrerende direktør, Geir A. Mo sin sjef. Hvordan vil det bli?

- Utad er han den som representerer oss. Vi har jobbet tett sammen over flere år allerde og er godt kjente med grensesettingene for hva han skal ha kontroll over, og hva som er mine oppgaver. Det er en tydelig rollefordeling og vi respekterer hverandres arenaer.

Spesiell kollegahjelp

Det er sagt om Tore at han er en sindig herremann. Det er også sagt om ham at han kan være sistemann i seng og lei å legge. Om han ikke har lakenskrekk, er han muligens litt putevár. Iallefall vet vi at han hadde folk på rommet frem til klokken ett natt til dagen han skulle bli valgt som forbundsleder.

- Jasså, du har hørt om det? Det var en kollega som ikke hadde fått rom. Jeg lot ham bli på mitt frem til det ordnet seg. Kollegahjelpen det, vet du. Tore humrer. Tore har forøvrig vært kollegahjelper gjennom en rekke år og hjulpet mange utenlandske og norske sjåfører gjennom tiden. Men det er første gang vi har hørt om utrykning i slikt terreng.

Sjåføren viktigst

- Du må få med at vi ikke må svartmale transporten, avslutter Tore. Innen 2030 skal det ytterligere 125 millioner tonn gods ut på vegene våre. Å drive transport i Norge bør være en lukrativ ting som de norske bør få stor del av. Det er et kjempefint yrke.

Dessuten - og dette er viktig - sjåførene er verdien i selskapet. Vi sier jo at uten lastebilen stopper Norge, men det gjør det uten sjåførene også.

Tore er på sporet der.

Tore har laget sin egen kramgode krambu med ting han har pådratt seg gjennom tiden. Riktig så koselig. © Svein-Ove Arnesen

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!