Frode Tellevik

Gratulerer Steinar!

Steinar Markussen fra Harstad har viet hele sitt yrkesaktive liv til veitransport. I anledning 70-årsdagen 21. april har tungt.no invitert seg selv på besøk.

Andreas Berg besto førerprøven for lastebil i en slik en. Det var tider det... © Foto: Wikimedia

Redningsmannen. Steinar Markussen reddet Andreas Berg fra å fryse ihjel langs E4 i Sverige på 70-tallet. Nå har han også reddet pensjonisttilværelsen hans. © Frode Tellevik

Det er vår i luften da vi møter Andreas utenfor lokalene til Markussen Transport i Harstad. Sjefen sjøl, han Steinar, fyller 72 denne kvelden, men Andreas forventer at han kommer innom en tur likevel.

- Han Steinar tar alltid turen bortom jobben i seks-sjutiden på kvelden, smiler Andreas. Bursdag eller ikke bursdag.

De er jevngamle, de to. Oppvokst i lag og dedikert til lastebillivet.

Ingen av dem klarer helt å slippe taket i lastebilrattet riktig enda.

- Jeg deler bil med en annen pensjonist nå. Geir Roar Pettersen og jeg kjører en uke hver, forteller Andreas mens han fyrer opp kaffetrakteren på sjåførrommet.

Mandagene starter med en tur til Bodø på ettermiddagen og retur på tirsdag. Sandnessjøen på onsdag og videre til Trondheim eller Gudbrandsdalen på torsdag. Så er de hjemme igjen lørdag eller søndag.

Andreas møtte pensjonistlivet med et brak da han fylte 67. Hans daværende arbeidsgiver Service-Nord Engros satte foten ned for videre langkjøring, mens Andreas selv var langt unna tanken på å parkere.

- Jeg fikk ikke lenger kjøre min faste rute på Finnmark. Hvorfor vet jeg ikke, eller jo, jeg vet det, men det vil jeg ikke fortelle, sier han og ler.

Det var nok flere årsaker. Blant annet hadde Andreas gått sykemeldt i tre måneder den vinteren på grunn av problemer med søvn.

- Det var noe med mørketiden. Jeg våknet etter et par timer og fikk ikke sove igjen. På grunn av det ble jeg sykemeldt frem til april. Jeg fikk tilbud om å kjøre lokalt, men det ville jeg ikke.

Slutt til sommeren

I stedet ruslet den ferske pensjonisten over veien til sin gamle venn, Steinar.

- Og det vil jeg si, at noen bedre plass å jobbe når det kommer til transport enn her, det tror jeg ikke finnes. Da tenker jeg på miljøet her og måten de driver butikken på overfor sjåførene. Du får beskjed om hvor du skal og ingen ringer og maser underveis. Aldri noen som krever at du skal være et sted på klokkeslett. Den tiden er forbi. Han Steinar og sønnen Svein Åge er unike folk å jobbe for, skryter Andreas.

Det er heller aldri noe spørsmål om utstyret hos Markussen Transport. Bilene blir tatt hånd om og sørget for både på eget verksted og ved Scania sine vannhull rundt i landet. Er det noe galt, skal det fikses med det samme.

- Det føles fint å avslutte karrieren på et slikt sted, fastslår veteranen.

Men når ser han slutten på karrieren, undres vi. Det holdt jo ikke å bli pensjonist som 67-åring.

- Hehe, nei du har rett i det. Men jeg har..., jeg har..., jeg skal slutte til ferien. Ihvertfall med det faste opplegget vi har i dag, der jeg kjører annenhver uke, svarer han etter en liten tenkepause.

Vi aner mange retrettmuligheter i den uttalelsen. Hvor sikker er han egentlig?

- Jeg orker ikke vinteren mer. Ikke på grunn av glatte veier, men fordi jeg sliter med søvnen. Men når det er sagt, så vil jeg være tilgjengelig hvis noen skal ha fri eller noen er syke. Det har jeg lovet Steinar. Jeg vet det er skummelt å si sånt, for plutselig ender jeg opp med mer arbeid enn jeg har i dag, sier han og ler godt. - Men nå vil jeg bestemme selv.

Det er bra han ser det slik.

- Dagens sjåfører vet ikke hvordan det er å kjøre lastebil, mener Andreas Berg. Selv har han brukt 12 timer fra Saltdalskroa til Fauske på ekstremt føre og med kjetting på alle hjul. © Frode Tellevik

Tar du godt vare på jakken fra 70-årsjubileet til Scania Super, slipper du å kjøpe din egen når du selv skal jubilere om en 18 års tid, Andreas. © Frode Tellevik

Fisk og fanteri

- Da jeg fikk sertifikat i 1964, gikk jeg rett fra politihuset til lastebilen. Jeg kjørte forresten opp til lastebilsertifikat i en Ford Anglia, sier han og ler godt igjen.

De første årene bedrev Andreas mest lokal kjøring, helt til arbeidsgiveren kjøpte bil med aggregat. - Da lastet vi kjøtt fra Østlandet og iskrem fra Brevik til Finnmark på singel bil. Jeg husker turene over Hamarøya på grusvei med hengende slakt på 60-tallet. Da jeg kom frem lå alt på gulvet.

Som ivrig fotballspiller røk han på en stygg bruddskade som holdt ham borte fra lastebilen i tre år, men det er også eneste skadeavbrekket han har hatt på over 50 år.

- Dette er jo en livsstil, svarer han da vi spør hva det er som holder han gående. - Det å treffe de gamle langs veien, det syns jeg er fint. Mange er borte, men det er fortsatt mange igjen. Og det er klart at det sosiale som var før, det er borte, men jeg tar meg fortsatt tid til å stanse på en kafe hvis jeg ser en kollega. Jeg er blant dem som fortsatt stanser og slår av en prat.

Andreas gjorde seg ferdig med stress og mas da han kjørte fiskeambulanse på 70-tallet.

- Jeg husker jeg sa det til Reidar Kulseng-Hansen at slik kunne vi ikke fortsette. Vi kjørte jo med livet som innsats en periode. Lastet fisk på Sortland fredag ettermiddag for å nå Bjørnefjell fredag kveld og så skulle vi være i Paris mandag morgen. Det var hardkjør. Da kjørte vi for Frionor og Stie. I starten mest frossenfisk, men da ferskfisken kom, ble det enda tøffere for sjåførene, minnes han.

På an igjen

I 1989 fikk han beskjed av kona om at han ikke trengte å komme hjem mer, hvis han skulle fortsette på utlandskjøringen. Andreas tok derfor noen år i en dumper på hjemlige trakter for å roe gemyttene.

- Det var i og for seg greit, men så gikk bileieren konkurs. Jeg var på vei hjem fra Setermoen med en hjullaster da Reidar Kulseng-Hansen ringte. Han var som vanlig i forkant og visste hva som kom til å skje. - Det står en bil i Bjerkvik og venter på deg, sa han, godt informert om at Andreas snart var uten arbeid. Da var det på an igjen med langtransport.

Da var nok kona lei av å ha meg hjemme også, så jeg fikk velsignelse til å begynne, sier Andreas.

Fiskekjøringen hadde ikke blitt noe enklere mens han var borte. Nå var det ofte to mann på bilen og ikke tid til å stanse noe sted. - Vi ringte Lasse  i Gävle og ba han ordne maten så den sto klar. Så spiste vi mens han tanket diesel på bilen. Det var helt vilt. Vi var gjerne borte i tre måneder i strekk og jeg husker enda forbikjøringer ned igjennom Sverige i 130 km/t med fulle lass. Det ene året på fiskekjøringen kjørte jeg 250 000 kilometer alene på Frankrike og Belgia. En gang jeg var i Harstad la jeg en pose med skittentøy i postkassen hjemme før jeg måtte kjøre videre. Jeg ser virkelig opp til hun som fant seg i alt dette.

På en av turene til Frankrike traff jeg en kollega i Holland. Han spurte hvor jeg skulle og så ga han meg to tabletter. Dum som jeg var, så tok jeg den ene. Kroppen reagerte spontant og jeg kjørte til Frankrike og losset, lastet i Belgia og returnerte til Oslo. Jeg tok den andre tabletten også, ble lys våken og satte kursen nordover gjennom Sverige. Da oppdaget jeg plutselig at jeg ikke hadde sovet på over fire døgn. Da var det slutt for min del, men jeg hørte jo om mange som brukte stoffet jevnt, forteller han.

50 minus

Andreas avsluttet karrieren hos Kulseng-Hansen i 1995.

Service Nord overtok som arbeidsgiver, først med ruter til Vesterålen og siden Finnmark, der Andreas kjørte fast i 10 år og leverte matvarer til storkjøkken.

- Det var fin kjøring. Folket der oppe har vært ute en vinterdag før. Det var ingen som sto og kikket på klokka da vi kom. Du kommer når du kommer, pleide de å si.

Andreas har også vært ute en vinternatt før. Han avslutter med historien om dengang han fikk motorstopp i Nord-Sverige. Ute var det 50 minus og på den lite trafikkerte veien ble det fort vel spennende for de to sjåførene.

- Den første som kom forbi var Steinar Markussen, sier Andreas og i det samme kommer redningsmannen inn døren og kan fortelle sin versjon av historien.

- Ja, dæven, det der var alvorlig. Det var jo tykje kaldt og dieselfiltre som frøs, minnes Steinar. - Ja, motoren gikk så vidt på tomgang om kvelden da vi la oss, men ikke såpass at vi kunne kjøre med den, fortsetter Andreas.

Sjåførene la seg tett inntil hverandre, fullt påkledd, for å holde varmen.

- Planen var at om ikke det kom hjelp, skulle vi kakke hull i dieseltanken, dynke en pute og sette fyr.

- Dere holdt jo på å fryse ihjel. Han andre sjåføren krøp rett under teppet i bilen min, kald som en isklump, og så kjørte vi tilbake for å hente bergingsbil. Jeg hadde tatt vare på noen pallehetter fra Felleskjøpet som jeg tredde over motoren. Det var nok det som berget meg, tror Steinar.

De to kameratene fortsetter å mimre over kaffekoppene utover kvelden.

Hva tenker Steinar om at kompisen vil pensjonere seg, spør vi til slutt.

- Neeei, det er vel ikke så unormalt det, svarer han og smiler lurt.

Andreas skjønner hvor han vil hen.

- Jeg har jo en sønn som kjører her, han Karl Anders. Så jeg vil nok tro det at jeg blir med ham på en og annen tur, avslutter pensjonisten fra Harstad.

Vi treffes nok igjen, ett eller annet sted langs E6...

Denne historien sto på trykk i sin helhet i TransportMagasinets sommerutgave. Du finner et godt tilbud på abonnement her.

Sørg for et abonnement, så får du de gode historiene tidligere. Du finner link til et godt tilbud i teksten rett over bildet.

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!