To kopper kaffe med TM: Gunnar Nordvik: Sjåførenes nye spydspiss i kontorstolen
Jeg kan allerede høre den røslige bergensere banne så det singler i bindersene i hele korridoren når han får dette manuset til sitatsjekk. Hehe.
Gunnar Nordvik er en av dem som har nylig tatt spranget. Han har byttet 30 års erfaring i sjåførsetet med ny stilling som «spesialrådgiver gods» i fagforeningen Yrkestrafikkforbundet (YTF). Selv definere han både sin misjon og kvalitetstid i den nye jobben som nettopp ute på landeveien, i kontakt med sjåfører, bedrifter foreninger, lokale myndigheter. For å spre kunnskap og holdninger, fikse problemer.
- Jeg kommer rett fra en sånn runde i Nord-Norge nå, forteller han når vi treffes i YTFs lokaler i Lakkegata før påske. Fortsatt med glød i ansiktet over helt konkrete resultater på en stubb av E6 i Nordland.
- Vi visste at det hadde vært minst en ulykke ved Smalåsen. Der ligger to hus i en sving, så vi stoppet og pratet med dem som bodde der. Men det hadde vært hele 12 ulykker i den svingen! Grunnet dårlig sikt og feildosering. Nå har vi bedt om utbedring, men også at vegvesenet gjør strakstiltak med skilting. Sånt liker jeg godt!
Nordvik kunne åpenbart tatt jobb som kampanjepolitiker også. Se for deg de beste egenskapene til Per Sandberg og Kurt Oddekalv.… - Vi er vel kanskje den eneste fagforeningen som nå øker medlemstallet! buldrer gladrøsten fra Bergen, med like doser stolthet, reklame og godt humør.
Men hvem er egentlig denne fyren?
Heftig stemmebruk
En ting er sikkert. Vesentlig mer kontortid enn før blir det også på Gunnar. Kontorbygget i Lakkegata ligger med skinnende Dagens Næringsliv i trynet, og mer eksotiske Alis frukt i ryggen. Lærekurven er bratt og småpraten med securitasvakten ute i den polerte resepsjonen går glatt. Vel inne trakterer Gunnar den avanserte kaffemaskinen med besluttsomhet (dette er tross alt et kaffekoppintervju).
Men hrmm... Så var det det med stemmebruken da. En prateglad bergenser. Med utestemme. Som har brukt hele sitt voksne liv på lastsikring, forblåste lagerramper, ferjedekk. Og til å synge i egen lastebilhytte.
- Hehe. Har fått litt pes. I starten opplevde jeg at hver gang jeg løftet telefonrøret, da begynte kontordørene nedover korridoren her å smelle igjen, en etter en. Og etter noen minutter kom det sannelig noen og lukket min dør også.
Men stemmen får han ikke gjort noe med. Og i dag sitter han med en liste med potensielle medlemmer han skal ringe til. - Vi har godt tilsig, men i denne bransje må vi ut og snakke med en og en.
Så hvem er egentlig denne fyren som ringer deg? Kledd i Nato-genser og solide sko. Nekter slips.
Skolelei 16-åring
Gunnar Nordvik er født i 1966, oppvokst i Bergen. I likhet med noen tusen andre 50-åringe, blant annet intervjueren. Og som det ofte viser, selv i en stor mengde kan tangeringspunktene være forbløffende mange.
Gunnar er vokst opp i Fyllingsdalen, Hjalmar Brantingsvei og Oasen. Undertegnede på Bønes noen kilometer unna, med handleturene med farmor i Oasen som noen av de første syndige minnene.
Siden flyttet vi begge. Ungdomsskoletid, skolekorps og de første forelskelsene har vi delt i Åsane rett nord for Bergen. Boligfeltet på Flaktveit og Kyrkjekrinsen skole på Nyborg (ved Trucknor) kjenner vi begge godt.
Gunnar ble riktignok skolelei et par år før meg, droppet ut som 16-åring. Begynte å kjøre truck på Dokkeskjærskaien. Jeg rakk akkurat å komme inn på «Teknikken» før skoleinteressen dabbet av.
Men derfra skiltes våre veier lenge. Helt til jeg husker vi begge sto på Stortingstrappa for noen år tilbake, da Sjåførenes Krav og andre bransjeinteresser møtte Bård Hoksrud. Men vi har ikke snakket sammen før nå. Når vi skriver i samme blad, om samme bransje – og jeg er på hans kontor for å gjøre intervju.
Er glad i å skrive, fikk Ng i norsk
- Det var min far, for øvrig optiker og veldig glad i countrymusikk, som fikset jobben på kaien for meg, forteller Gunnar. - Far så hvordan jeg slet på skolen, drømte om noe helt annet, å kjøre lastebiler faktisk. Jobben på kaien lærte meg blant annet utrolig mye grunnleggende om last og sikring.
- Men et lite innsmett: Skolelei som 16-åring. I dag skriver du forbilledlig norsk, både i fremstilling og grammatikk!?
- Jeg fikk Ng i norsk, ja. Underlig det der. Antagelig er det skrivegener. Morfar jobbet ved komedieteateret i Bergen fra 1934 til -64, og kreativiteten er helt klart bedre enn grammatikken. Er blitt veldig glad i å skrive.
Det tok ikke lang tid før Gunnar Nordvik klatret opp i en lastebil, lik en av dem han hadde sendt lange blikk etter siden barneskolen. Han har skrevet om det selv:
«Jeg var ikke gamle karen før interessen for store biler tok tak i både kropp og sjel. Jeg visste tidlig hva jeg skulle bli. Man trengte bare førerkort klasse to, som man sa den gangen. Jeg vet ikke hvor mange karakterer jeg tapte mens jeg satt og så ut på trafikken som passerte skolen. Spiller ingen rolle. Jeg ble det jeg drømte om å bli, og jeg har aldri angret.
Min første lastebil ble en nesten ny Ford Cargo. En god start for en ung "wannabe". Noen år senere var jeg blitt kaptein på en Volvo F10 med henger. Vi kjørte på regummierte dekk, og Bandag sitt «vinter dyp» gjorde susen. De kan ikke måle seg med dagens dekk, men vi kom oss fram. Mye takket være 111ene til Statens Vegvesen og folkene som kjørte brøytebilene.»
Fine tider på 90-tallet
Det tok heller ikke lange tiden før den første spiren til dagens jobb i YTF avslørte seg, som tillitsvalgt i Åsane Billag
- Jeg fikk fort litt nok av det, da. Men jeg fikk smaken på lastsikring, tok fagbrev i 1994 som en av de første i Bergen. Ville ut å kjøre. Hadde 10 år hos Rivenes. Kjørte Oslo-Bergen, dumper, krokbil, vintervedlikehold. Det var en flott bedrift hvor jeg lærte mye. Skaffet oss blant annet tariffavtale.
Gunnar lener seg tilbake i kontorstolen og smiler for seg selv. - Det var i det hele tatt fine tider på 90-tallet. Anstendig jobb, fornuftig betalt, regulerte arbeidsforhold, 50 % etter middag. Men dessverre. Den tiden da du faktisk fikk betalt for timene du la inn, den kommer nok ikke tilbake med det første.
De siste årene har Gunnar kjørt for sarpsborgbaserte Utne Transport. Det han kaller en flott rute med hjemmesoving, fra Skagernes på Sotra til Langevåg på Bømlo.
- Jeg søkte på jobben da Utne fikk den ruten. Fikk styre den. Gikk opp en sti for å få til den å fungere. Lars Utne er en flott kar.
Derfor ble det et vanskelig valg å gå til YTF. Synes dette så veldig spennende ut, da stillingen dukket opp i avisen, men jeg har jo ingen utdannelse. Jeg søkte likevel, ble kalt inn og fikk jobben!
Gunnar regner med at det var engasjementet og kontaktnettet som gjorde utslaget. Kombinerte med at YTF for tiden satser på den store gruppen sjåfører i godsbransjen.
- Jeg har sans for at de tør å satse på en lastebilsjåfør. Rollen min er å være rådgiver. Jeg vet for eksempel mye om de helt konkrete tingene som advokatene våre trenger når de skal hjelpe medlemmene. Men skal jeg fortsette å være god rådgiver, da må jeg være mye ute. Det er ikke enkelt å samle langtransportfolk.
- Å flytte hit står ikke på planen
Gunnar Nordvik forlot altså nylig sjåførsetet, etter 30 år, for å bli foreningsmann. Han gikk fra en høyt elsket jobb hos Utne transport, flott rutekjøring på Vestlandet som gikk i hop med hjemmeliv og enebolig på Stord.
I stedet ukependler han til miniatyrhybel midt i heftigste Oslo sentrum. Her er det gangavstand til jobb i Lakkegata. Det er en spasertur mellom livets ytterligheter, mellom de mest fasjonable aluminiumfasadene på den ene siden, og Grønlands mest fargesterke og tidvis kriminelle bakgater på den andre siden.
- Å flytte hit står ikke på planen. Har kjøpt hus på Stord og lengter veldig tilbake. Store, skumle Oslo gir meg ingen trivsel. Derfor er det terapi å pendle med bil hjem over Haukeli hver fredag. Er bokstavelig på gamle trakter.
Kjørte Kenworth i Canada
Men en lastebilsjåfør som bare er hjemmekjær stemmer jo ikke? Gunnar har vært i Canada og kjørt Kenworth tømmerbil (der borte var de mye indere bak rattet, gitt, det er stilig å kjøre med turban!). Men han har også vært hjemme nok til fire barn fra to forhold, henholdsvis 9, 15 og 23 år, sistnevnte et tvillingpar.
- De har jo skikket seg vel. Ingen er blitt sjåfører ennå. De to eldste har rettet seg inn mot elektriker og helse og sosial.
Neida. Gunnar er ikke negativ til sjåfører i familien. Men han er heller ikke redd for å peke på norsk sjåførstand sin store akilleshæl – overdreven internmarkering.
- Da Stig Fjeldstad dannet Sjåførenes Krav i 2011, som transportpolitiske interesseorganisasjon, viste det seg jo fort at det var et behov. Vi fungerte som et ledd mellom sjåførene og organisasjonene. Vi fikk 3000 medlemmer på noen uker.
- Men så ble det etter hvert dannet et styre. Så en avdeling på Østlandet. Som igjen ga østlendingene en plattform til å prøve å kuppe organisasjonen. Det finnes flere slik eksempler. Nok en gang ble et initiativ ødelagt av krangling mellom sjåfører.
- Og det er synd. Vi hadde solid støtte både fra NLF og organisasjonene. Det var sjåførene som skapte støyen. Og dermed står Sjåførenes Krav tilbake som en facebookside. Tydelig, ja.. Men ikke med slagkraft.
- Hva er det som feiler folket? Janteloven?
- Tja. Spesielt innen langtransport er vi jo mange spesielle meningssterke typer. Vi er kaptein på egen skute, en flott bil vi ratter med mye stolthet. Men når all denne stoltheten møtes, da blir det mye bølger. Det er antagelig grunnen til at vi ikke får det til.
- Du selv har «partiboka» i orden?
- Jeg var organisert i Transportarbeiderforbundet i 30 år, men skiftet til YTF vinteren 2014. Det var på grunn av holdningen til allmenngjøring.
Bra samling modellbiler
Nå er dette et kaffeintervju, vi blir heller litt mer private enn alvorlige. Gunnar har flyttet på hybel i Oslo, på Grønland, «… en leilighet som er på størrelse med badet hjemme på Stord, men som likevel er dyrere enn hele huset der».
Og på det «badet» får han ikke plass til fritidsinteressene. Som ikke uventet har med bil å gjøre. - Jeg har stor lidenskap for italienske biler, spesielt Alfa Romeo. Har hatt tre slike, og den interessen har gitt meg masse gode venner.
- Dessuten har jeg en bra samling modellbiler (og her blir bergenseren litt beskjeden, gitt, før han redder seg inn). Hvor bra? Jeg tror faktisk den er større enn samlingen til Ketil Solvik-Olsen!
- Men fortell, hva sier du når du ringer til en sjåfør og skal selge inn YTF?
- Det varierer veldig av hvor du jobber. I en liten eller stor bedrift, om man har tariffavtale eller ikke. Det finnes dessuten veldig mange små far- og sønnbedrifter der ute, hvor det å organisere seg nærmest oppleves som et svik.
Gunnar hever en pekefinger: - Men det handler sjelden om lønn. Når man skal verve en langtransportsjåfør, så er det gjerne transportpolitikk vi snakker, og ikke minst konsekvensene dersom man skulle komme ut for en hendelse. Det klassiske spørsmålet «What’s in it for me?» besvares med at vi har dyktige advokater som er spisset mot næringen.
- Det handler rett og slett om å trygge arbeidsforholdet. Dette er en bransje som blir kontrollert i alle bauger og kanter. Det er en veldig lav nedre grense for hva som blir påtalt, og takstene er svært høye. Det skal så utrolig lite til før man får problemer.
- Tenk deg, man får 8000 kroner i bot for lett overlast på foraksel. Og politiet selv får 8000 kroner i bot for vådeskudd! Dessuten: Blir du fratatt førerkort for dårlig lastesikring, hvorfor ryker også B-sertifikatet? En lege som gjør feil mister ikke førerkortet!
- Dessuten er det ofte veldig tilfeldig og urettferdig hvordan saken din utvikler seg, helt avhengig av hvilken politimann som er på stedet. Poenget: Vi er svært utsatt for det jeg kaller represalier og høye takster. Feil skal ikke skje, men vi må jo ha en margin vi også.
- Da er det vel for dyrt å være med da?
- Hehe. Nei, «har ikke hatt behov for det» er svaret jeg oftest får. Bibliotekarer har mye høyere organisasjonsgrad, men er det en bransje som trenger det, så er det vel transport. Er jo komplett vill-vest-bransje i forhold til det bibliotekarene strir med.
- YTF-medlemskap koster 465 kroner i måneden. Da får man skattefradrag for det aller meste, og en god forsikringsavtale på kjøpet. I beste fall koster dette tilsvarende et par halvlitere i måneden. Det er ikke dyrt!
Men Gunnar er lite i glad i å snakke om medlemsfordelene, det er ikke billig forsikring dette handler om. Han vipper kjapt over foreningsarbeidet.
- Er du klar over at tariffen i dag er 95 kroner timen, med den begrunnelsen at man jobber så mye!? En vikar på mcdonalds får 140 kroner timen. Du får riktignok 40 % når du sover, så du kommer over minstetariff. Selv mener jeg det hadde vært bedre 200 kroner timen og en uke av og en uke på.
- Og folk snakker om dårlige transportpriser, men det er jo ikke der det ligger. Når man kjører som fjerde ledd i kjeden, da er det meste forsvunnet. Se på dem som eier fisk- og matbransjene i Norge. De bader i penger.
- Jeg tror definitivt det er rom for en sunn transportbransje i Norge. Vi er blodårene i samfunnet. Men da kan vi ikke plassere oss helt på utsiden. NLF har en nøkkelposisjon her, om bileierne sto sammen, men så langt er det tafatt.
Stjeler ikke fra hverandre
- Bileierne skvises av kabotasjekonkurranse?
- Jeg er mer engstelig for hvor kraftig tredjelandskjøringen vokser. Denne er alvorlig, og er ikke omfattet av allmengjøring. Og alt blir forfalsket. To kort er noe «alle» har.
- Men hvor mange er dere i YTF da? Og hvorfor har vi to organisasjoner, når hele greia er å stå sammen?
- Vi har 2000 godsmedlemmer i YTF, og er på god fart oppover. Men potensialet er stort, totalt er det drøyt 30.000 aktuelle sjåfører i Norge. For tiden er det heldigvis sånn at vi øker medlemstallene, for i resten av fagforbundene synker det.
Når det gjelder Transportarbeiderforbundet er den største forskjellen at de er LO-tilknyttet, som mange henger seg opp i, mens vi ikke har noen slike tilknytninger. Men det er ikke riktig å sette oss opp mot hverandre. Vi stjeler ikke fra de andre organisasjonene. Samarbeidet oss mellom er veldig viktig. Når vi står sammen har vi kjøttvekt som monner. Sant?
Kaffekopp nummer to er tom. Gunnar Nordvik har pratet seg varm. Trivelig er det å prate også. To bergensere, mange felles referanser, engasjement for lastebilnæringen i Norge. Men hele pointet med intervjuformen er to kopper kaffe og så ut å kjøre igjen.
I det jeg lukker kontordøren hans, roper Gunnar etter meg: - Langtransportsjåførene må bli ivaretatt av noen som forstår dem. Sant?
Gull verdt
Har du tenkt over det? Vi snakker om sjåfører med 20-30 års erfaring eller mer bak rattet. Enten er du en av dem, eller du kjenner dem godt. Det er en gjeng som har en kompetanse og kunnskap som gjør dem gull verdt også som «kontorarbeidere» i mange bedrifter.
Fordi: Arbeidsmoralen er så til de grader bevist. Lange dager er blitt en del av livsrytmen. Akkurat som selvstendig arbeidsstyring, kontinuerlig problemløsing og utstrakt kommunikasjon med kunder er det.
Men det er ikke alltid bedriftene skjønner det. Når de ikke finner den vanlige CV-rekken ved en søknad. Det er ikke sikkert sjåføren har trua på seg selv heller – eller helt tør å ta steget inn i polstrede lokaler hvor deler av krigen utkjempes med excel-ark og smarte manøvre i kantinen.
Men noen sprenger «glasstaket» på rent elegante måter. Gunnar Nordvik er en av dem. Et solid engasjement og evnen til å både formidle og drive det frem kom til utrykk som nestleder i Sjåførenes Krav. Det var antagelig det som gjorde Gunnar synlig på radaren i YTF.
Dessuten hadde han litt flaks med både timingen i YTF (strategisk beslutning om å øke innsatsen i godssektoren) og at det fantes folk i forbundet med vilje til å se litt utenfor den berømmelige boksen. Det ga ham et tilbud som fristet nok.
OBS! Norge trenger først og fremst flere gode sjåfører, ikke færre. Vi her i Transportmagasinet skal være de siste som oppfordrer til å bygge ned sjåførstanden. Men i perioder av livet kan det likevel hende at «kontorarbeid» passer bedre.
Og gudene skal vite at både private norske bedrifter og offentlige myndigheter faktisk trenger den virkelighetsforståelsen man bare kan opparbeide ute i «felten».
