Morten er utdannet sikkerhetsrådgiver og har stor interesse for bl.a. ADR. I dag er han rådgiver for Tallaksen Transport og et budfirma i Stavanger. - Jeg vil holde det på et lavt nivå, sier Morten. Vi vet at han har hjulpet mange som har slitt med å knekke ADR-koden. © Svein-Ove Arnesen

- Dette er litt uvant. Å ikke ha hele kontrollen altså. Morten Vatland kikker seg skrått tilbake over skulderen mot meg der vi traver mot en flott Volvo N86. Det er morgenen etter at Stangeland-Veteranene arrangerte treff utenfor Stavanger med veteranlastebiler tidligere i sommer. Nå ryddes plassen og Morten er i full gang med feiekosten. Men først skal vi ta noen bilder av Morten i sitt rette element; Viking-hytta.

Ordnung muss sein. Og ordning er viktig for Morten. Da vi avtalte kaffekopp-intervjuet dagen i forveien, lurte han på hva slags klær jeg ville ta bilder av ham i. - Jeg vet du har en t-shirt fra fb-gruppen «Norske Kontinent-sjåfører». Kan du ikke ha den på deg? Det er vel litt deg? foreslo jeg før jeg glemte hele saken. I dag har Morten på seg nettopp den skjorten under jakken. Det er ikke tilfeldig.

- Du er glad i å ha oversikt og kontroll?

- Ja. Jeg er det. Jeg har den egenskapen at om jeg går inn for noe, så gjør jeg det 100%. Da skal alt være på topp. Morten prater der vi legger i vei. Han slenger hodet bakover igjen for å se om jeg holder tritt med galoppen. Han har knapt vært i sengs i natt og har neppe hvilepuls. Om han ikke har lakenskrekk, er han iallefall putevár.

- Som dengang du skrev slektshistoriebok for din venn Øyvind Andersen og gårdshistorien hans? Spør jeg, pustende bak mens jeg gjør mitt beste for å se uanfektet ut. - Tok ikke det fire måneder, istedet for et par uker som han tenkte du ville bruke på jobben?

- Gjør du det ikke skikkelig, er det ingen vits i å begynne. Vi er fremme ved bilen, Morten stanser, ser på meg, men setningen messes automatisk. Som når jukeboksen svelger femmeren og begynner på låta. Det er trolig ikke første gang han forklarer omgivelsene viktigheten av dette. Djevelen ligger som kjent i detaljene.

Han er ikke alene. Napoleon levde etter det. Goebbels visste at det var sant. Churchill brød seg visstnok om de minste småting. Detaljene avgjør om noe lykkes eller ikke. Omdømmet, ettermælet, inntrykket, ja selve følelsen om noe er ekte og sant. Det fulkomne.

Morten sukker lett, nesten uhørlig, og fortsetter: - Historien jeg skrev for Øyvind gikk tilbake til 1500-tallet og ble på 80 sider. Også nabogården ble behørlig omtalt.

Hmmm, skal vi se…. Morten har full kontroll under TS-treffet der han tar imot veterankjøretøy. Det er tilfeldigvis ikke mye som er overlatt til tilfeldighetene her i gården. © Svein-Ove Arnesen

Historien om Morten er fortellerens. Mye transporthistorie ville gått tapt uten ham. © Svein-Ove Arnesen

Livstidskontrakt for Bring

Morten Vatland er født i 1968 og bor i Bryne. I dag er han singel etter at fem års samboerskap nylig tok slutt.

Etter folkehøyskolen fikk han tilbud om jobb hos Norwegian Contractors for å bygge plattformer og selv om han helst ville kjøre lastebil, ble han der til 1995 da selskapet ble lagt ned. Da tok Morten sertifikat på last og buss, ADR-sertifikat, kranførerbevis, ja full pakke, og var i gang. Så kom tilbudet fra NSB Biltrafikk, godsavdeling. Det ble containerkjøring og distribusjon. Selskapet ble solgt til Posten i 2001, har endret navn et par ganger underveis og heter i dag Bring Linehaul.

Morten kjører fortsatt. De ti siste årene har han kjørt gass og laster på AGA i Sandnes.

- Vi har visst en form for livstidskontrakt der, ler Morten og tar en slurk av brusen han har fremfor seg.

Vi har forflyttet oss inn på det avsperrede og rekonstruerte kontoret til avdøde Trygve Stangelands på TS-museet. Der sitter vi i fred mens de andre veteranene rydder opp etter gårsdagen. Ikke for det. Morten har nok gjort sitt. Han har på eget initiativ stått opp klokken 05.00 for å lage frokost for overnattende sjåfører i bilene utenfor. Selv om han altså ikke var i seng før over midnatt kvelden før.

Han går for å ha stor omsorg for menneskene rundt seg. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men det er noe godt ved ham. Så høster han også stor respekt av menneskene rundt seg. Både for kunnskapen og omsorgen. Det er sagt om Morten at årsaken til at han er fysisk stor skyldes at hans enorme hjerte må få plass. Selv hevder han også selv at han er glad i mennesker.

- Om det er noe du trenger? Strøm til dataen? Noe å drikke? Morten avbryter tankene mine. Vil at jeg skal trives. Han henter to typer brus slik at jeg kan velge. Jeg velger den med mest sukker.

Det kan være at interessen hans for lastebil startet med at han ble med faren på melkeruten. 1971 var det siste året det ble brukt spann til å frakte melk i. Da de losset, satte de spannene på bånd inn til meieriet, og på det båndet satt Morten på tre år og hoppet av og på.

Man kan kanskje si han fikk yrket inn med melken.

Kanskje var det også på det båndet at HMS-ansvaret ble født i ham. Morten har nemlig vært verneombud for Bring Linehaul lokalt i 10 år og hovedverneombud for hele Norge de siste 5 årene.

ADR-boka er et drapsvåpen

Opplæring er noe han er opptatt av. Og det å hjelpe andre til å gjennomføre. - Jeg har jo alle ADR-klassene og hjalp noen som slet med å knekke koden. De kom hjem til meg. Det hjelper jo ikke å ta kurset flere ganger om man i utgangspunktet ikke forstår, sier han. Boka i seg selv er jo best egnet som drapsvåpen. Man må angripe den riktig, så finner man det meste ut ganske raskt.

Mange ville ha hjelp, men Morten var ikke godkjent instruktør og man måtte dermed innom en skole uansett. Det endte med at Morten utdannet seg som sikkerhetsrådgiver og skrev en læringsplan til DSB. Den ble godkjent og i dag kan han kjøre kurs. Jeg har to bedrifter som jeg er rådgiver for, men vil holde meg på et lavt nivå, forteller Morten. - Det er jo mest hobby, men det gir også flere bein å stå på.

- Apropos flere bein. Vi sitter muligens i det mest sakrale kontoret på vestlandet - iallefall på Tjelta. Det må da i himmelens navn være enklere å få permanent oppholdstillatelse i Vatikanet enn å slå seg noncholant ned på kontorstoler slik vi har gjort her? Men du går i Stangeland-klær med ditt broderte navn og har fritt leide overalt - uten engang å være ansatt.

-Du er faktisk den eneste TS-veteranen som ikke er ansatt i Stangeland. Hvordan har det seg?

- Det vil jeg egentlig at du skal høre fra andre enn meg. Morten ser brydd ned på brusflasken.

- Det blir mellom oss. Og noen få tusen lesere.

- Nja. Jeg omgås privat med en av veteranene, Øyvind Andersen. Han med slektshistorien, du vet. Han ville jeg skulle skrive historien om Stangeland. Før vi fikk satt ordenlig i gang, døde Trygve Stangeland, men jeg var da allerede i gang med å finne historien til mange av kjøretøyene i museet og laget plakatene som står foran alle bilene her.

Det ene tok det andre, jeg ble en form for sekretær under veteranmøtene og har en fast spalte i internmagasinet der jeg skriver om veteranbilene her. Akkurat nå har jeg nok til sommerutgaven 2020, sier Morten og fortsetter: før jeg visste ordet av det, kom kona til Olav Stangeland med klær til meg. Det satte jeg pris på. Han smiler.

Fornøyde karer etter vel blåst TS-treff tidligere i sommer. Til venstre står kompisen, Øyvind Andersen.

Det kan være at interessen hans for lastebil startet med at han ble med faren på melkeruten. Slik sett kan man si Morten fikk yrket inn med melken.

Radioaktiv avis

- Du vet allerede nå at du har nok til sommeren 2020. Er du alltid så strukturert? Du tipper ikke over noen grense her?

- Jeg liker å forutse ting og planlegge. Da blir alt mye bedre. Morten tenker litt før han svarer. - Jeg går også langt i å gjennomføre ting jeg har satt meg fore. Men jeg er ikke et manisk strukturert ordensmenneske om du mener det. Jeg har full orden på ting, men kontoret hjemme er for eksempel litt rotete.

Jeg vet hvor tingene er, men det får holde. Jeg er strukturert, men vasker for eksempel ikke lastebilen hver dag. En gang i uka får være nok. Morten legger vekt på det siste. Han har full oversikt, men er innenfor. Vi mistenker heller ikke noe annet. Er bare litt misunnelig.

- Dessuten har du kjørt på kontinentet?

- Jeg hadde lyst til å kjøre utenlands for å lære litt og tok kontakt med Håkull i 1998. Jeg ble med en sjåfør på en tur og fortsatte senere som avløser for dem frem til i fjor. Det har vært fantastisk.

Jeg har også kjørt hjelpesending til Ukraina og var i Tsjernobyl i 2006. Alt sto slik det var forlatt. Jeg fikk omvisning på atomkraftverket og i en tilhørende leilighet. Der fikk jeg med en avis datert dagen for ulykken. Jeg husker også at jeg ga ei liten jente en boks Fanta. Hun ble så glad, men forsto ikke hvordan hun skulle åpne den. Hun visste det ikke. Det var som å reise 100 år tilbake i tid.

Avisen har jeg forøvrig i ramme hjemme. Jeg kontaktet sykehuset her hjemme for å avklare om den var radioaktiv. De trodde det var en spøk, men gikk tilslutt med på å teste avisen. Den ga utslag, men ikke så mye at det var skadelig.

Bergli-tatt, De Lutte og sånne ting.

- Hvorfor har du tatt kallenavn på forumet Bergli Truckstop etter en grenseby med 3500 innbyggere i Nederland?

- Det er en spesiell historie. Morten smiler. Jeg ante ingenting om Bergli da jeg var i Nederland og ordnet papirer på grensen. Det er syv år siden nå. Håkull var god kunde og jeg fikk låne pc og surfe litt på nettet hos spedisjonskontoret. Der googlet jeg et firma som var omtalt på Bergli Truckstop. Jeg ville kommentere et innlegg og registrerte meg. Brukernavnet ble De Lutte, ettersom jeg befant meg nettopp her. Jeg synes det var mye interessant å lese og surfet videre. Ble helt betatt og la ut mine egne bilder med tekst på forumet.

Bilder hadde jeg jo tatt siden konfirmasjonen og historien hentet jeg hos Biltilsynet. De har historien tilbake til 80-tallet. Men forum-leserne ville ha mer etter at mine 500 egne bilder var oppbrukt. Dermed dro jeg til Volvo og Scania. Fikk låne leveringsbilder og scannet vel omkring 1200 bilder av dem. Da jeg var ferdig, skrev jeg om lokale bedrifter. I dag finnes alt dette på Bergli under mitt navn og innholdsregister.

Det har så langt blitt 5200 innlegg som tilsammen har gitt mer enn to millioner visnininger. Morten Vatland er i en egen liga. En superhelt for historiekåte sjåfører.

Nå ligger også en del av historiene på ulike facebooksider og det begynner å gå opp for folk at superhelten De Lutte også går under alter ego-navnet Morten Vatland.

Går på statsarkivet for å finne historien

- Etterhvert ble jeg mer dreven med historikken. Skal du gå lenger tilbake, må du finne registreringskortet til bilen. Det ligger på vegkontoret der bilen ble registrert. Der finner du data tilbake til 50-tallet. Er bilen eldre, må du på statsarkivet. Der får du historen frem til 1925. Dessuten ringer jeg. Er eieren avdød, forsøker jeg familie eller naboer. Plutselig får jeg treff.

Morten ser på meg. Det er ikke mange som er så nøye. Morten vet det. Det var dette med djevelen igjen. Skjønt djevelen ville nok fått seg en smekk på fingrene her i gården. Og takk for det. Norge ville mistet mye god lastebilhistorie om ikke Morten hadde passet på.

Oscar Wilde skrev en gang at hvem som helst kan lage historie. Bare en stor mann kan skrive den. Kanskje var det ikke lastebilhistoriene til Morten den godeste Wilde tenkte på. Men vi gjør det.

Vi vet også at Mortens interesse for bil- og slektsforskning gir seg uttrykk i at han en sen fredag kveld kan poste facebookinnlegg som forteller at han koser seg med Pink Floyd, kaffe… og kirkebøker fra 1800-tallet.

- Hvorfor denne dragningen mot det historiske?

- Tja. Jeg har alltid hatt trang til å samle på noe. Som barn var det korker og Donald-blader. Nå samler jeg bilder og blir rastløs om jeg ikke får noe nytt. - Jeg tenker at jeg på denne måten får utløp for samletrangen samtidig som jeg har lastebilinteresse.

- Du er kjent for å ha en svært god allmennkunnskap og hukommelse?

- Det er merkelig med denne husken. Jeg må bruke kart når jeg er i utlandet, selv om jeg har vært der før. Husker ikke plasser jeg har levert på, før jeg kanskje rygger inn rampa og ser noe kjent. Men jeg har ekstrem god husk for tall og nokså god husk for historie også.

Det siste er ifølge hans kollegaer en høflig underdrivelse. Det er godt å sitte sammen med Morten. Timene går og motvillig reiser vi oss.

Vi kjenner da vår besøkelsestid. Den er over.

Det er mange som kan sin lastebilhistorie, men det finnes bare én 1968-modell Morten Vatland.

Heldigvis er han på norske skilter.

Du får ikke premie om du gjetter hvem som har laget info-plakatene på veteranbilene ved TS-museet. © Svein-Ove Arnesen

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!