Minneord Torbjørn Stavdal
Du var en blålysmann, Torbjørn. Det måtte skje noe hele tiden.
Ideene boblet til tider over og for oss som skulle ta imot var det bare å slippe alt annet vi holdt på med når telefonen ringte.
"Du Frode, hør nå her..." Man kunne nesten høre at du satt fremoverlent.
Første gang vi fikk se deg i fri dressur, var på Stranda, 8. mars 2003.
Du representerte den gang If Skadeforsikring og holdt som vanlig et engasjert foredrag på en sjåførsamling. Ulykker, skadefrekvens og veien til en bedre arbeidsdag bak rattet sto på dagsorden. Du nådde frem, både til meg og sjåførene.
Kontakten var opprettet og etter hvert ble du en svært viktig bidragsyter til våre spalter.
Vi har ikke noe eksakt tall på hvor mange reportasjer du har bidratt til, direkte eller indirekte, men det er mange. Og de har vært viktige.
Alltid med en klar undertone: Tungbilulykkene skulle reduseres.
Det var aldri kjedelig i nærheten av deg, Torbjørn. Du kunne si hva som helst til hvem som helst. For deg var alle like viktig og du klarte også å gi folk følelsen av det.
Ingen pratet med Torbjørn uten å bite seg merke i den engasjerte trønderen.
Du var vant til å ta styring. Det fikk vi fort merke.
Fikk du greie på at jeg skulle på jobbrunde i Trøndelag, var du raskt på pletten og ville organisere besøket. Ofte kunne du finne på å hente og bringe meg mellom intervjuene, for å utnytte reisetiden til å snakke om dine siste tanker og ideer. Løsningsorientert som alltid.
På en av disse turene, senhøstes, like etter at et fotballag jeg velger å ikke nevne navnet på hadde vunnet seriegull, igjen(!), var Torbjørn på pletten og insisterte på å være min privatsjåfør.
- Nå skal vi inn her, sa han plutselig og stanset utenfor en lav trebygning. Forsåvidt ikke noe nytt, så jeg ruslet etter for plutselig å oppdage at jeg sto midt i løvens hule, hilsende på en bergenser med en svær pokal i armkroken.
Torbjørn mente jeg hadde godt av å se litt vinnerkultur og dro meg inn på kontoret til daværende RBK-trener Knut Tørum.
Som svoren Branntilhenger ble tankene mine umiddelbart penset inn på skadebegrensning. Tenk om noen hjemme fikk vite at jeg var i RBK-brakka.
Samme ettermiddag skulle jeg opp til Leiv Sand Transport en kjapp tur før jeg skulle ta flyet hjem. Da jeg kom inn i lokalet der alle speditørene satt hadde samtlige av dem Tørum med pokalen som bakgrunnsbilde på pc'ene sine.
Så der satt de hele gjengen, lett humrende over at Torbjørn fikk inn nok en finte på en desillusjonert Brannsupporter.
Samme bilde dukket forøvrig opp på et redaksjonsmøte i Sarpsborg noen uker senere, pent hengt i glass og ramme over sengen jeg skulle låne hjemme hos en god kollega.
Du gjorde ingenting halvveis, Torbjørn, det skal du ha.
Et screenshot fra flightradar med bilde av flyet mitt og en kort meldig fra Torbjørn om at jeg landet 19.27 var heller ikke uvanlig å få når jeg skrudde på mobilen på Flesland. Full kontroll.
Men du hadde alltid tid. Du var vår privatdetektiv i Midt-Norge når vi trengte svar og bekreftelser på tips vi hadde mottatt. Du hadde oversikt over hvem vi burde prate med, hvem som hadde noe viktig å fortelle.
Det blir et stort tomrom nå som du har forlatt oss, men vi kommer til å bære med oss minnene og dem er det heldigvis mange av.
I dag går våre tanker til familien, som har mistet sin bauta.
Nå kan du hvile, Torbjørn, i trygg forvissning om at du har satt positive fotspor på din vei. Spor det ikke blir lett å matche.
Og du, vi forventer at alt av HMS og beredskapsplaner er på stell når vi engang møtes igjen.
Frode Tellevik
