Til inspirasjon denne også - med lastebil i 38 land
Etter grunnskolen tok Jon utdannelse som rørlegger. Mest for å ha noe å drive med mens han ventet på å bli gammel nok til å ta sertifikatet som ville åpne døren til hans drømmeverden. - Da fagprøven som rørlegger var bestått sa jeg takk for seg til formannen i bedriften, dro hjem og hoppet inn i lastebilen. Det var i 1992. Siden har jeg ikke vurdert noe annet yrke, smiler han.
Vi sitter med kart, fotoalbum, kaffe og cola foran oss på stuebordet hjemme i Kvinesdal. Lastebilen er på jobb, mens Jon har tatt fri en uke. Han prøver så godt han kan å bruke litt tid på hjemmebane sammen med de snart voksne døtrene.
Tiltaket kom for sent til å redde ekteskapet, men hva kan man gjøre når reisegenene dominerer?
- Jeg er vokst opp i lastebil, med en bestefar i nabohuset som kjørte hele livet. Det var aldri noen tvil for min del. Jeg ville ut og se Europa, konkluderer han.
38 land har det blitt til nå. Mange turer med hus og trelast til kontinentet, men også hjelpesendinger. Eksport utgjør derfor det aller meste av karrieren.
Hjelpesendingene brakte ham til Ukraina, Moldova, Hviterussland, Romania og Bosnia.
- Vi fakturerte en gang 30 turer med hjelpesendinger i løpet av et år. Og jeg har nok passert 80 turer med hjelpesendinger tilsammen, tror han.
Svensken
Jon forteller en historie fra en av turene til Hviterussland: Tre dager forsinket på grunn av storm i Østersjøen, måtte han kjøre etter det var blitt mørkt, noe som ellers var en risikosport der borte på grunn av mørklagte hestekjerrer og fulle folk langs veiene. Ikke overraskende havnet han opp i en ulykke.
- En svenske i personbil, av alle ting, hadde kollidert med en mann på hest og kjerre. - Jeg hadde så mye lys på bilen at politiet beordret meg til å stå der til de var ferdige. Mens jeg snakket med svensken kom politiet bort med en forklaring de hadde skrevet på russisk og forlangte hans underskrift på den. Svensken kikket på meg og jeg sa som sant var at jeg hadde ihvertfall ikke skrevet under. Han ristet på hodet til politiet og i neste øyeblikk sto han med maskingeværet under nesetippen. Da skrev han under. Så tok de ham med seg til politistasjonen. Han fikk telefonnummeret mitt, men jeg aner ikke hvordan det gikk med ham, forteller Jon.
Han trekker fram Ukraina som det beste landet å ferdes i når turene går til Øst-Europa. Han kjenner landet som sin egen bukselomme etter utallige turer dit.
- Har du alt på stell, er det aldri noe problem i Ukraina. Jeg fant fort ut hva stemplene i passet mitt betydde når jeg skulle inn i landet. Som regel ble det fullt av stempel lenge før det gikk ut på dato, så når jeg kom med et nytt pass uten stempel ble jeg regnet som førstereis og da skulle de ha penger. Jeg dro alltid frem det gamle passet fra baklomma. Da fikk jeg stemplet papirene og ble ønsket god tur videre.
Ural
Den lengste og mest spennende turen i karrieren foregikk høsten 2009. En utrolig reise på 4250 kilometer som Jon nå ønsker å dele med TMs lesere.
- Ja det er kanskje den snåleste historien i norsk transporthistorie, medgir han.
Eventyret startet med at en kar med makt og myndighet i den russiske byen Magnitogorsk hadde vært på teater i Wien. Opplevelsen gjorde så sterkt inntrykk på ham at han satte seg som mål å etablere et tilsvarende tilbud i hjembyen.
Og for å få tak i samme type teaterstoler, pekte pilene mot Norge og stolprodusenten Skeie Seating AS i Sandnes.
Magnitogorsk ligger på den østlige sibirske siden av de sørlige uralfjellene og har rundt 400 000 innbyggere. Byen ligger ved elven Ural og har et av de største jern- og stålverkene i Russland. Derfor ligger den også på listen over de 25 mest forurensede byene i verden. Ifølge det lokale sykehuset er bare en prosent av barna i byen ved god helse og lokalavisen refererer til at 72 % av barna født i byen er syke, kan man lese på Wikipedia. Det var altså her, 2000 kilometer øst for Moskva, at man nå ønsket seg et teater mest av alt.
Avreise
En vinterdag i 2009 ankom russeren, iført joggebukse, Stavanger lufthavn Sola. Han tok taxi fra flyplassen til bedriften i Sandnes, der han på gebrokkent engelsk ønsket å bestille tusen stoler.
Da de etter hvert forsto at han både mente alvor og hadde penger, ble kontrakten signert.
Bedriften ringte så den eneste de kunne tenke seg hadde greie på transportoppdrag så langt avgårde, legendariske Reidar Fuglestad.
Han hadde tidligere tilbakelagt distansen Norge - Afghanistan med lastebil, så han ville nok finne veien til Ural også, tenkte man i Sandnes.
- Ja, det er vel bare to stykker som er i stand til å ta et slikt oppdrag, og det er meg og Jon, svarte Reidar.
Han ble deretter bedt om å finne en pris på det noe spesielle oppdraget.
For kravet fra mottaker var at samme bil skulle frakte varene fra A til B. Omlasting var uaktuelt og bilen skulle være norsk.
Reidar kontaktet sin gode venn Jon Amundsen fra Kvinesdal og de gikk i gang med planleggingen. Løypen ble staket ut og en pris på oppdraget ble gitt og akseptert. Av erfaring tok de to høyde for endel venting når de regnet ut kostnadene, noe som skulle vise seg å være smart. - Turen gikk uansett i pluss, forsikrer Jon.
De to karene fulgte E18 østover fra Kristiansand, tok ferge fra Sverige til Finland og siktet seg inn på grensepassering i Vaalimaa.
Ventet i ni døgn
Jon hadde allerede alt av nødvendige papirer for å kjøre til Russland, så han fikk jobben med å ordne papirene underveis.
Like fullt sto de to norske vogntogene ni døgn på grensen til Russland før de slapp inn.
- Den siste dagen var det like før Reidar ga opp og reiste hjem. Utålmodigheten kokte og han gikk i firkantmønster på asfalten utenfor tollkontorene i halvannen time, forteller Jon.
Rogalendingen hadde litt for mange oppdrag som ventet hjemme til at han kunne stå i ukevis på en grenseovergang mellom Finland og Russland.
Samme ettermiddag løste det seg og nordmennene slapp inn og kunne fortsette turen østover.
- Det viste seg at det var noe rot med moms som skulle tilbakebetales og at et originalt dokument som skulle ligget på grensen i stedet hadde havnet hos kunden i Magnitogorsk. En mann fra bedriften måtte derfor fly fra Magnitogorsk til St. Petersburg og kjørte ekspress til grensen for å levere dette ene dokumentet, slik at vi slapp inn.
Reidar mente vi kunne ta fyren med tilbake i lastebilen, så vi hadde en kjentmann ombord. "Men du får ta han med i din bil", la han til og kikket bort på meg, sier Jon og rister på hodet. Russeren snakket ikke et ord engelsk.
Vel fremme
Etter grensepasseringen gikk ferden mot St. Petersburg, der E18 har sitt endepunkt, deretter videre sørover til Moskva og så til slutt 2000 kilometer rett østover. - Jeg tror vel ikke det er så veldig mange norske lastebiler som har vært så langt inne i Russland, tenker Jon.
Da de passerte elven Ural, like ved Magnitogorsk, entret de Asia.
Fire dager tok turen fra grensen og til teaterscenen i Magnitogorsk.
- Veistandarden der borte er meget bra. Vi kjørte på motorvei stort sett hele veien og om kveldene kom de amerikanske lastebilene med sine tusen markeringslys i en enorm fart forbi oss, mens vi måtte ligge i 90 km/t, husker Jon.
Underveis var det TIR-parkeringer som gjaldt. Her fikk man parkering på lukket område og overnatting på hotel for en hundrelapp. Versted var det også på de fleste av dem.
- De hadde mer lastebildeler der enn det jeg noengang har sett på et norsk delelager. De hadde absolutt alt. Helt ufattelig.
Russerne var dessuten utrolig trivelige folk, til tross for en del utfordringer når det kom til språk. Vi traff forresten noen dansker mens vi var der borte. De hadde kjørt i rute der i 12 år med medisiner. Tre semier med tre paller på hver bil. På grunn av den høye verdien på godset fikk de ikke kjøre alt på en bil. De hadde aldri opplevd problemer, sa de.
Litt action på slutten
Kunden hadde i utgangspunktet spurt om de ville ha med væpnede vakter gjennom Russland, men Reidar mente det var unødvendig. Spørsmålet dukket opp igjen da de var tre mil fra målet. Da hadde de til gjengjeld ikke noe valg.
- Bedriften hadde fire militære vakter ansatt og de kom oss i møte med svarte BMW. Vi fikk klare instrukser om hvordan vi skulle kjøre gjennom byen i kveldsmørket. Ikke en bil skulle slippes inn imellom oss. Vel fremme ble bilene innelåst og det ble mer venting på nordmennene.
Fem døgn tok det før de fikk losse og teaterstolene kunne monteres av folk fra fabrikken i Norge. De to sjåførene ble innlosjert på hotell med alle utgifter dekket.
På hjemturen var det aldri snakk om returlass. Der borte er det dårlig betalt og generelt lite lass å hente. Jon kjører som oftest til Polen for å laste når han er på de kanter.
- Da jeg kom hjem til Kristiansand og skulle vaske, lurte alle på hvor jeg hadde vært. En så inngrodd svart bil hadde de aldri sett, ler han.
Globetrotteren kunne krysse av en ny by og noen nye veier i minneboken.
En gang i karrieren har han blitt gasset og ranet. Det var i Tyskland. Ellers har han møtt på få problemer i løpet av sin lange karriere gjennom 38 land med lastebil.
Kollegaen Reidar Fuglestad har på sin side trappet ned de senere årene. Han er ferdig med utlandet. Nå tar han sporadiske turer med sin toakslete trekkvogn og åpne henger på oppdrag for Håkull.
Jon har derimot fortsatt noen land igjen som han ønsker å besøke.
Han mangler fortsatt noen på Balkan, som Kosovo og Makedonia, og så Estland da. Ellers har han sett det meste av europeiske veier gjennom sine 25 år på veien.
Denne historien kunne du først lese i sin helhet i en tidligere utgave av TransportMagasinet. Du finner et godt tilbud på abonnement her.
