Veteranen Trond Ove Skoglund kan se tilbake på 50 år som lastebilsjåfør. © Frode Tellevik

På Rema1000 sitt sentrallager i Narvik står biler til alle rampene denne formiddagen. Veteranen Trond Ove Skoglund er en av dem.

De fra Øst-Finnmark lastes først. De har lengst vei.

Alta har avgang klokken 12. Det er dit vi skal. Det drøyer en time ekstra med de siste pallene til Alta og Kautokeino. Trond Ove Skoglund stresser seg ikke opp av den grunn.

Etter snart 50 år på veien ser han slutten på karrieren. De siste fire årene har staten betalt ham pensjonspenger for liksom å forberede ham på det som kommer, men å gi opp kjøringen sitter langt inne.

Gruer

– Jeg gruer meg til å kutte ut kjøringen, innrømmer han og kjører noen meter frem for å lukke skapdørene 17 meter lenger bak.

Vi setter oss til rette i passasjersetet og får beskjed om å beholde skoene på.

- Ja, det der med å kjøre uten sko har jeg vokst ifra. Hva om det skulle skje noe underveis, sier han.

Krok

Finnmarkingen kjørte blant annet den første krokbilen som ble levert nord for Bodø, en Volvo F-88. Alta Transport var arbeidsgiver den gang. Slike opplysninger setter tingene i perspektiv og forteller litt om hvilken veteran vi sitter på med i dag.

Vi har rundt åtte timer kjøring foran oss, og vi har nok å prate om.

Historien

- Jeg begynte å kjøre i 1971, offisielt. Min far kjørte buss, og den er jeg oppvokst i. Allerede da jeg var 15 år kjørte jeg Volvo 485 og i 1969, da jeg fyllte 19, kjørte jeg Scania 76 hver natt for et firma i Alta. Da jeg fikk sertifikat ble det lengre turer. Du vet, på den tiden hadde vi ikke telefon. Vi hadde ikke telefon hjemme en gang. Ungene skrek når jeg kom hjem og de skrek når jeg dro. Jeg beundrer ho som har vært hjemme og har holdt ut med meg alle disse årene, sier Trond.

Legenden

Sjefen, legendariske Morris Thommassen, forventet at bilene skulle rulle og det gjorde de.

Ferie var et fremmedord på den tiden, men en sommer dro Trond og familien likevel på tur. Morris trengte hjelp og gikk rundt huset til Trond og kikket i vinduene. Da han omsider kom hjem igjen, utbrøt Morris: «Du må jo ikke reise bort selv om du har ferie!»

Faren til Tom

Siden 1992 har Trond drevet sitt eget firma. Han startet opp med en bil for Stie.

I dag er det sønnen Tom som er sjef. Han og kameraten Frank ville starte transportselskap, og fikk overtalt en motvillig veteran til å være med. Det var jo Trond som kjente folk og kunne skaffe oppdrag, må vite. – TFT Frakt sto i utgangspunktet for Tom, Frank og Trond, men Frank har trukket seg ut, så nå pleier vi å si at det står for Tom og Faren til Tom, flirer han, faren til Tom.

Tjente godt

Oppover Bjerkvikbakkene peker han mot gamleveien. Der han kjørte med sin Volvo F88 før i tiden. Den gangen han tjente gode penger på transporten.

- Jeg pleide å si at jeg tjente det samme som statsministeren, hvis folk spurte, sier han og blinker forbi en kollega med tom tralle.

Søndag

De siste 11 årene har Trond lastet for Rema1000 i Narvik til Alta. De siste tre har han vært her hver eneste søndag og onsdag. Han kjenner både rutinene og veien. Og han er vant til å jobbe helg. Et par frihelger i løpet av året har vært mer regel enn unntak.

Færre av sorten

- Det minker på kollegene som jeg kjørte sammen med før, erkjenner han. Mange har gitt seg, men for Trond sitter det langt inne å parkere. – Jeg har prøvd å trappe ned i mange år, men å bare gå hjemme vet jeg ikke om jeg takler. Legen har jo sagt at jeg er utslitt i skuldrene, men så lenge jeg holder i rattet går det bra. Smertene kommer når armene henger rett ned. Jeg får se hva jeg gjør når jeg har hatt noen uker ferie nå i februar, sier han.

Flaks

Kroppen har gitt ham mange beskjeder allerede om å roe ned, men hva er alternativet? Det er det som plager ham mest, å måtte omstille seg til et helt annet og fremmed liv.

- Jeg får si som en gammel kollega at når flaksen forsvinner og du begynner å møte biler i svingene, er det på tide å legge inn årene.

Det er imidlertig lite som tyder på at flaksen er i ferd med å forlate denne finnmarkingen.

Brannen

For to år siden opplevde Trond at lastebilen hans brant opp. Han hadde rygget bil og henger til rampen og var på vei i seng da en kollega kom løpende og sa det var full fyr i aggregatet. Trond fikk bare med seg jakken og bagen før alt var overtent. – Hadde jeg stått et annet sted hadde jeg nok ikke vært her i dag. Jeg sovner tungt med en gang jeg treffer puta og hadde ikke jeg blitt varslet kunne det fort gått galt, innser han. Deretter ble det semi på Trond, men hadde han fått bestemme ville han nok fortsatt kjørt bil og henger.

Sjekk

Vi tar fatt på Nordlysveien. Det er 334 kilometer igjen til Alta. Den siste halvtimen stanser vi på rasteplassen mellom tunnelene i Birtavarre. Det passer med siste økten opp til Alta.

Trond henter frem lommelykten og tar en runde rundt bilen for å se at alt står bra til.

Vi er på veien igjen idet klokken passerer 18.00. En kollega fra samme firma blinker og hilser. Han skal til Tromsø for å laste på Coop. – Det er siste turen hans. Vi mistet den kjøringen, forteller Trond.

Kaldt nok

Hvor kaldt kan det bli før du må ha motoren i gang om natta, spør vi til slutt, av ren nysgjerrighet.

- Jeg har aldri motoren i gang om natta hvis det er mildere enn 25 minus. Kupêvarmeren starter halvannen time før jeg skal stå opp og det holder. Det gjelder å ha ordentlig sengetøy, mener han.

Om brusflasken i sidedøren er bånnfrosset spiller ingen rolle. – Men jeg drar ikke på parkbremsen når det er for kaldt. Det er et problem med Scania at bremsene fryser, så jeg legger heller klosser under hjulene, avslutter veteranen fra Alta.

Pause i Birtavarre. Trond Ove Skoglund benytter pausen til å spise resten av nistepakken, før han tar en inspeksjonsrunde rundt vogntoget. © Frode Tellevik

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!