Den evige diskusjonen: Volvo eller Scania? Åge Bjørnback og Kjell Bjarne Johansen ble ikke enige denne dagen heller... © Frode Tellevik

Levi Holdahl har ikke hjerte til å kvitte seg med farens første spylebil, en Scania 85 fra 1974. - Vi kjøpte den fra Nedre Eiker kommune og den har bare gått 130 000. Jeg tror den starter enda, smiler eieren. © Frode Tellevik

At økonomien ble bedre da Holdahl Maskin og Transport fikk vedlikeholdskontrakten direkte med Statens vegvesen, viser igjen på utstyret. Her fra masseuttaket på Vian. © Frode Tellevik

Scaniaen er en kombibil og kan bli trekkvogn i løpet av noen minutter. For tiden kjøres den av sjefen sjøl. © Frode Tellevik

Holdahl Maskin og Transport består av en sammensveiset gjeng humørfylte karer fra Lofopten. Her representert ved Patrik Skogly og Roy Tore Larsen. © Frode Tellevik

Det følger mye ekstraarbeid med en vedlikeholdskontrakt. Som her på Sildpollnes der det skal bygges toalett på en rasteplass. © Frode Tellevik

Vi er på vei til Sildpollnes med bil og henger full av singel som skal leveres på en rasteplass der vegvesenet bygger toaletter for turistene.

Bak rattet sitter Levi Holdahl, sjef for 15 ansatte og daglig leder for Holdahl Maskin og Transport.

Seksårskontrakten på sommervedlikeholdet av veiene i området har han hatt siden starten av 2015 og han merker allerede stor forskjell fra tidligere tider.

- For oss entreprenører er det en helt ny hverdag å jobbe direkte for Statens vegvesen.

Vi unngår mellomledd som stikker av med en god sum penger, noe som gjør at vi tjener mer penger og har råd til å investere i utstyr. Holdningen vi opplever hos Statens vegvesen er også en helt annen enn den vi var vant med som underentreprenør for Mesta, sier Holdahl.

At Statens vegvesen med denne ordningen bidrar til å opprettholde og videreutvikle kompetansen hos lokale entreprenører, er bedriften hans et klasseeksempel på.

Det er investert i mye nytt utstyr og de ansatte besitter kompetanse de ikke hadde tidligere.

- Vi har lært veldig mye. Tidligere ble vi innkalt på møte og ble forelagt risikoanalyser og varslingsplaner. Nå må vi utarbeide dem selv. I mine øyne må det være bedre at vi i siste ledd sitter med denne kompetansen, vi som gjør den faktiske jobben ute på veien, mener han.

I den nye driftsmodellen tar Statens vegvesen også tilbake litt av styringen og ansvaret som tidligere ble lagt i fanget til entreprenørene.

Det betyr igjen en mindre økonomisk risiko for den som skal utføre jobben og ikke minst at man får betalt for den jobben man faktisk utfører.

Mer kvalitet

- Vi er tett på 100 prosent sysselsatt av Statens vegvesen nå.

Og vi har fått mye bedre vilkår for å gjøre en god jobb nå som vi jobber direkte for dem. Biler, utstyr, HMS og lønninger. Alle disse faktorene blir positivt påvirket av denne ordningen. Er det penger i systemet, går alt så mye lettere, fastslår Holdahl.

Når oppdragene skal gå gjennom flere ledd, blir det ofte for lite penger igjen til den som gjør jobben og man må gjerne tøye strikken veldig.

- Presset vi opplevde tidligere er borte. Da var det var klaging og krangling på hver eneste faktura vi sendte.

Jeg vil tro at Statens vegvesen også ser at de får mer kvalitet for pengene nå som de hopper over et ledd, legger han til.

Holdahl og de 15 ansatte fikk den største andelen av kontraktene som ble delt ut for snart halvannet år siden.

De har ansvar for 560 kilometer vei med utgangspunkt i Vestvågøy. Riksveger skal inspiseres hver uke, mens fylkesveiene får tilsyn annenhver uke.

- Det er som en god gammeldags veivokterjobb, sier han og legger til at Lofoten etter hans mening har de dårligste veiene i hele landet.

Vi svinger inn på rasteplassen ved Sildpollnes, der anleggsarbeidene er i full gang. 730en leverer varene og vi setter kursen tilbake til masseuttaket hans far kjøpte for 22 år siden. Her eier de 100 mål og ny knuser kom til gards for ikke lenge siden.

- Med 60 kilometer grusveier å vedlikeholde måtte vi være selvforsynt med grus. Det var ikke noen vei utenom, slår han fast.

Ilddåpen

Nordlendingen er mye ute på veien selv. Han er som så mange andre i denne bransjen praktisk anlagt og papirarbeid anses nærmest som en straff.

Hele oppveksten handlet om lastebil, brøyting og anlegg.

- Så snart jeg var ferdig med skolen begynte jeg å jobbe sammen med min far Ståle, som etablerte firmaet i 1985. Da jeg var gammel nok til å kjøre lastebil var det bare oss to, forteller han og mimrer tilbake til vintrene etter at firmaet fikk sin første brøytekontrakt. Mange mente de manglet erfaring, men de hadde det laveste anbudet og fikk kontrakten på det.

- Det var en bratt læringskurve, men vi holdt oss på veien, bokstavlig talt. Uten uhell i fem år, der min far og jeg kjørte hver sin brøytebil.

Det hendte vi var i bilene i dagevis når været sto på. Jeg husker jeg parkerte i tunnelen i Nappstraumen for å unngå at de fant meg på GPS, så jeg kunne få meg litt søvn, sier han og ler.

I 2009 fikk firmaet kontrakt på en gang og sykkelvei.

- Den kontrakten berget oss sannsynligvis gjennom finanskrisen og istedet for å trappe ned, kunne vi ansette seks mann.

Så ble Ståle Holdahl syk. Lungekreften spredte seg til hodet og etter halvannet års sykdom døde han i februar 2011, bare 57 år gammel.

Tilbake sto Levi med seks ansatte og en stor maskinpark.

- Far hadde lagt et godt fundament for videre drift. "Levi skal ikke slite sånn som vi har gjort. Han skal ha firmaet til ligningspris", sa han til regnskapsføreren før han døde og slik ble det.

Grusvei

Hvor hadde dere vært uten kontraktene med vegvesenet?

- Vestvågøy og Lofoten er en spesiell plass. Vi er mange entreprenører her som skal dele på jobbene. Det er for lite marked her for å drive med 15 mann, hvis man ikke har kontrakter med vegvesenet. Da må man regne på jobber utenfor Lofoten og dit vil vi ikke enda, innrømmer Holdahl.

Vedlikeholdskontrakten sysselsetter dem så lenge veiene er bare. Sist vinter holdt de på helt frem til januar.

- Det detter inn bra med ekstraarbeid også, slik som toalettet vi nå skal bygge på Sildpollnes. I tillegg er det mye jobb med grusing og kloring av de 60 kilometerne med grusveiene vi har her. 3000 kubikk med grus går med til vedlikehold hvert år. I tillegg skal det høvles og klores før 17. mai, forklarer han.

Nylig ble det investert i ny veihøvel.

Hjemme på Gravdal har firmaet også planene klare for nytt verkstedsbygg på ny tomt. Det er nok å henge fingrene i.

- De største utfordringene vi har som veivoktere her ute er ras, oversvømmelse på grunn av tette stikkrenner og utvasking av grusveier. I fjor grøftet vi 15 000 meter. Det hender også vi må stå vakt på bruer når det blåser som verst. Og hvis VTS ikke får kontakt med en tunnel, må vi avgårde for å sjekke.

Ståle Holdahl startet med en gravemaskin og en spylebil tilbake i 1985.

Dagens omsetning ligger på 23 millioner kroner og et plussresultat på fem millioner kroner, ifølge eieren.

Når snøen kommer, får hjullasterne nok å gjøre i Leknes sentrum og på gang- og sykkelveiene.

- Vi er avhengig av brøytekontraktene også, avslutter Levi Holdahl. Når vi kommer til november her nord så slår anleggsbransjen av bryteren. Da er det vinter.

Noen av de 15 ansatte i Holdahl Maskin og Transport. Fra venstre, Patrik Skogly, Åge Bjørnback, Kjell Bjarne Johansen, Levi Holdahl, Tommy Sætherø, Christoffer Solheim, Kent Arne Bakken, Vår Knutsen, Alexander Johansen og Roy Tore Larsen. - Det er mulig jeg er for snill med dem, undrer Levi Holdahl. Han må svelge vesentlig flere kameler enn hans far i sin tid gjorde, for å tekkes sine ansatte. © Frode Tellevik

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!