Det er en god følelse å se at en bedriftseier fortsatt kan gå på Jula og glede seg over billige solcelle-duppeditter. For undertegnede både ufarliggjør det mennesket samtidig som man kan kjenne seg litt igjen. Denne lastebilen som slår på lysene i mørket kostet 49,-. Jeg liker jo alt som har med lastebil å gjøre, ler Bjørn og innrømmer at han liker den selv om kona synes det er litt flaut.

- Når jeg kommer med grombilen hilser folk. Det gjør de ikke om jeg kommer med ny bil. - Jeg møtte en kar mens jeg fylte diesel. Han hadde en langt nyere bil og spurte hvor mye min 1991-modell F16 brukte? Jeg svarte som sant var: - Jeg må fylle når den er tom, og det må du også. Med luft og sentralsmøring, 490 hester og skinnseter er dette noe av det bedre Bjørn kan kjøre. Om du ser den på vei mot Trondheim eller Tromsø en dag, så ikke bli overrasket - løyvet er i orden.

Bjørn er glad i å prate om gamle dager. - Før kunne sjåførene møtes og prate i to timer på en kafe. Vi var fremme med godset morgenen etter allikevel. Datteren Hege var på snarvisitt med noen papirer da vi fikk lurt henne med på et bilde.

Fra tid til annen har vi sett Bjørn Evensen i ulike settinger. På undertegnede har han virket noe utilnærmelig, en som svarer med korte fraser på dialekt og egentlig bare vil videre. Det er lærerikt å se hvor feil man kan ta når man bare tar betrakterens rolle på avstand. Man kan være stillfaren uten å være utilnærmelig. Noen av dere møter både Bjørn og kona Esther på vår lesertur til USA. Turen var en gave fra Ekeri og Tyllis i Finland til Bjørn på 60-års dagen i oktober.

Effekten med det åpne røykerommet er trolig den samme som å ha tissehjørne i et badebasseng - uten at det later til å støte noen.

Historien bak historien.

Da jeg ankom Evensens hjem var det - foruten Bjørn - kona Esther som tok imot meg. Mens jeg trodde jeg skulle møte Bjørn alene, hadde hun tydelig gledet seg. Spent og veldig glad for å gjøre stas på mannen sin, ville hun trekke frem historier fra gamle dager og legge vekt på hvor flink han hadde vært. Hun hadde gjort alt klart; Nydelig selvsmurte snitter og en kake om jeg ville ha. Som en observant servitør og supplør satt hun klar for både å servere og forklare meg. Alt var lagt til rette slik at hun kunne fortelle hans historie om han ikke selv tok til orde.

Denne historien kunne derfor like gjerne handlet om nettopp dette. Om forholdet ekteparet imellom.

Det gjør den også til en viss grad.

Men den kunne også tatt en annen vri. Nemlig den om sjåførkonens stemme. Den kunne handlet om Esther som vasket Ekeri-lokalene på Raufoss om kvelden. Om kona som tok datteren på telttur om sommeren alene fordi mannen jobbet eller om de gangen hun stilte på messer i feriene sine fra Hoff poteter.

Hun gjorde ikke noe nummer av dette - det var Bjørn som skulle fremheves.

Det heter at det er en stor glede å gjøre andre glad. Trolig ville Esther gjøre Bjørn glad.

Det gjorde meg glad.

Dersom du ser Bjørn Evensen i dress og uten en røyk, er det ganske enkelt ikke Bjørn du ser.

- Er dette tøy for en bedrifteier som omsetter for rundt 200 millioner kroner, sysselsetter 25 ansatte og som solgte 330 nye og 80 brukte enheter i fjor? Hvor er dyre v-gensere og de hvite skjortene?

- Jeg har samme klær og samme kjeften som de jeg selger til. Jeg er sjaffør. Bjørn Evensen ruller en røyk ved kjøkkenbordet, sitter og føler litt på sneipen før han høflig reiser seg og rusler ut i røykerommet - en flott vinterhage med utsikt over Mjøsa. Effekten med det åpne røykerommet er trolig den samme som å ha tissehjørne i et badebasseng.

Døren kan riktignok lukkes, men noe sier meg at det sjeldent vil forekomme. Man kan kanskje si at det er full sideåpning inn til stua, uten at det later til å plage noen.

- Jeg har nesten aldri sett ham i noe annet enn olabukse og olajakke, altså, ler Esther. Hun sitter sammen med oss på kjøkkenet over disse to kaffekoppene.

- Jeg er glad jeg ikke ofte er i begravelser, så slipper jeg det der styret med dress. Bjørn er uttrykksløs når han sier det - han er som oftest det - men øynene hans avslører fleipen. De får litt ekstra farge og glød.

- Oh, my God, utbryter Ester og himler med blikket. Mest for min skyld.

Over Dovrefjell som trettenåring

Det var forresten øynene hun falt for, Esther, da hun møtte Bjørn for første gang. Attenåringen hadde langt bølget hår, klare blå øyne - og en Ford Anglia med bærbar platespiller. Jeg hørte ham på lang vei, ler Esther da hun mimrer tilbake. På den tiden var det heller ikke helt uvanlig at man kjørte litt bil før man hadde den offisielle tillatelsen i lomma.

- Da jeg skulle kjøre opp, spurte lensmannen om jeg kom for å fornye sertifikatet - han hadde jo selv møtt meg langs veien flere ganger, supplerer Bjørn og forteller om turer han som trettenåring hadde over Dovrefjell mens faren sov bak i køya. Han har siden barnsben vært klar på at det var lastebil han skulle kjøre.

Og lastebil har det blitt. Først en Volvo Tipp Topp med plan da han var atten. Da han var tyve og hadde klasse 2 i lomma, ble det alvor. Etter faren overtok han en Volvo F86. Den hadde ingen køye, så han laget en selv av finerplater og skumgummi. Ved å kle veggene med isopor ble det lunt nok til å kunne sove der. Dermed bar det avgårde til Trondheim og Rockwool. Bil og henger gikk døgnet rundt.

I 1977 kom han så over en Volvo F88 hos Malterud på Gjøvik. Finn Malterud hadde aldri solgt bil til en så ung kar tidligere, og 24-årige Bjørn både gruet og gledet seg den dagen han hentet bilen. Med bil som fungerte, var han enda mindre hjemme. Foruten mye kjøring på Nord-Norge, var han både i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Italia og Frankrike. Tidvis var den unge sjåføren borte tre uker om gangen.

Vi mener bestemt at den godeste Evensen ifølge skivene vil være langt over sine 60 år, men lover å ikke sladre. Istedet skal vi dvele litt ved Rockwool. De faste oppdragene hadde han fra 1975 og frem til 1992 da han sluttet med kjøringen.

At denne kjøringen indirekte skulle bidra til at Ekeri Norge ville se dagens lys noen år senere, viser tingenes iboende godhet - og kanskje at man bør ta en sjanse når den byr seg. De fleste mennesker lar sjansen gå fra seg fordi den er kledd i kjeledress og likner veldig på arbeid.

Det gjorde ikke Bjørn Evensen.

Jantelovens pris

- Jeg vil gjerne få frem at Bjørn har jobbet utrolig målrettet og har måttet stå på hele tiden, skyter Esther inn. Det er hun som tar ordet om Bjørn eller undertegnede trekker pusten.

- Han har gått sine egne veier og møtt motgang som han selv har måttet jobbe seg ut av.

- Er det janteloven du sikter til? Jeg ser spørrende på de begge. Evensen har blitt omtalt som Norges mest anonyme millionær. Kanskje har det også sin pris?

Bjørn blir stille. Han liker ikke å skryte av seg selv og finner istedet tiden moden for en ny sigarett. Det er i slike situasjoner at en kone er god å ha. Esther nikker på hodet. - Det er nok de som synes han har kommet lett til det. Fått mye gratis. Slik er det ikke. Hun legger trykk på det siste. Det var viktig for henne. For Bjørn også. Det ser vi på blikket han gir sin kone. Det er varmt.

En sjåførkone - om vi kan kalle henne det - vet mer enn de fleste om slikt. I mange år har hun holdt orden på hjem og datteren Hege, mens Bjørn var langs veien. Han var redd for å miste kjøringen og sto på det han kunne. Mer enn én gang har hun satt seg i bilen og reist for å møte mannen sin med rent klesskift. Sjåførkonene er ofte verdt en biografi alene.

Sannsynligvis likte nok Bjørn å stå på selv også. Trives man med noe, blir det fort en vane. Og en vane har det gjerne med å bli et karaktertrekk. Så er da også Mister Ekeri en karakter i bransjen.

Måtte ringe for å høre hvor han bodde

Bjørn humrer og forklarer at han skulle hjem til jul et år de var i ferd meg å flytte.

- Det var i 1983 og jeg måtte ringe henne for å høre om vi fortsatt bodde på Gjøvik eller hadde flyttet til Toten.

- Det er derfor Hege er enebarn. Bjørn var jo aldri hjemme, parerer Esther og ber oss ta en brødskive til kaffen.

Skjønt brødskive og brødskive. Det er et velskapt berg av snitter på bugnende fat som ligger foran oss. - Du også, Bjørn. Det er ikke laks på eggerøra, det er ørret altså, så du kan bare ta.

- Du skjønner, han liker ikke laks. Men det er ørret. Esther prater til meg, men ser på Bjørn.

Bjørn tar en snitte og kaster salaten. - Jeg skal ikke ha sånn kaninfôr.

- Du heter Bjørn Henning. Er det bare din kone som bruker mellomnavnet "Henning"?

- Ja.

- Er det bare når hun er sint?

Nå tar Esther ordet igjen: - Tvert imot. Jeg synes mellomnavnet er så koselig at jeg bruker det når jeg er glad. Jeg dropper det når jeg er sint.

Så vet vi det.

Begynnelsen ble et Ekeri-skap i Finland

Bjørn Evensen er i Norge et synonym på Ekeri. Hvordan ble det slik?

- Nei, det var jo om å gjøre å få mest mulig isolasjon inn i bilen. Jeg ville ha et skap som passet til min kjøring og traff på en kar som hadde Ekeri-skap i Nord-Norge. Det var i 1987 og jeg bestilte et skap og henger den sommeren. Da vi hentet settet i januar året etter, hadde jeg agenturet i bagasjen også - i tilfelle noen skulle være interesserte. Det første skapet solgte jeg på vei til Trondheim. Kjøperen var Ivar Hansen fra Kirkenær.

Undertegnede møtte Bjørn Evensen ved en lastebilutstilling på nittitallet. Det var en ettermiddag og utstillingen var ferdig. Da jeg spurte om det hadde blitt noe salg, kikket han rask på meg, nikket mot baren ved hotellet og sa kort: "Det er nå salget begynner". Så var den samtalen over.

- Ja, det var nok han, ja. Esther brister ut i latter og skjenker meg kaffe ved siden av mount snitter. Hun spør om jeg vil ha majones. Hun har ekte majones, altså. Esther vifter med pakken foran meg for å poengtere at det ikke er noe styr å gi meg litt om jeg vil ha. Ingen skal gå sultne hjem herfra, sier hun. Jeg nikker og forbanner pølsa jeg spiste ved stasjonen like før jeg kom frem. Nå ligger den og metter mer enn rimelig er.

- Ta en brødskive til du også, Bjørn. Det er ørret.

Bygd på for å få plass til påbygg

Det er ikke få skap som har blitt solgt fra lastebilhytta. I 1992 strakk ikke lenger tiden til for at han selv kunne sitte bak rattet. Men det ble ikke slutt på kjøringen av den grunn. Fra 1992 til han ga seg i 2001 hadde han på det meste syv sett i transport. Vi assosierer gjerne Bjørn med Volvo, men den siste bilen hans var en Scania.

En sjåfør Bjørn spesielt trekker frem er Gjermund Olsby. Han skulle egentlig kjøre en ukes tid. Det ble ni år.

I 1995 sto Bjørn så foran et stort valg. Etter åtte år med salg begynte det å bli mange skap som trengte vedlikehold og veien til Finland var både dyr og lang. Løsningen ble en Moelven-brakke på to rom og et lite verksted på Raufoss.

Når man ser dagens bygningsmasse er det nesten vanskelig å fatte. Man kan vel si at han har måttet bygge på for å få plass til påbyggene.

- Du har nylig kjøpt nabotomten og deler av nabobygget også. Hvor stort er det egentlig der nå?

- Neei, det er så stort som... du får inn ni vogntog pluss det nykjøpte der du får inn tre. Jeg vet ikke helt hvor mange mål tomten er på sånn i farten. I det nye bygget flytter utleie-delen inn. Vi leier ut 130 enheter i året gjennom selskapet Flexirent Norge. Dessuten skal vi ha drop-in der.

Det ringer på døren og datteren Hege kommer inn. Det er et vognkort som må underskrives. Hege er poteten på Ekeri Norge og har en finger med på de fleste plan i bedriften, kan hun fortelle. Hun ser sitt snitt til å ta en snitte når hun er innom. Selv ser vi oss om etter et toalett og håper at stuen muligens har walking floor når vi nå må reise oss fra dette gildet.

- Jeg har lyst til å fortelle at vi aldri har hatt røde tall i regnskapet. Bjørn trekker pusten. - Jeg har sett konkurrentenes tall. I 2008 og 2009 slet mange, men vi har hele tiden klart oss bra. Det sier litt om kvaliteten. Bjørn poengterer det siste mens vi stjeler oss til litt gratis passivrøyking i vinterhagen.

Vi unnlater å nevne hans to hjerteinnfarkt. Det har han nok tatt med i beregningen, veid og funnet for lett på tross av at de blodfortynnende medisiner gjør at han ofte blir kald i beina.

Ikke skriv at jeg skal slutte...

Det er ingen hemmelighet at norske påbyggere har slitt de siste årene. Hva tror så Evensen om fremtiden for denne bransjen?

- Gode påbyggere har måttet gi tapt. Kvaliteten har gjerne vært god, men man må ha volum. Det er den eneste måten å overleve på. Svaret kommer kontant. Selv har bedriften hans solgt omkring 2500 påbygg totalt.

- Du har solgt 80% av Ekeri Norge tilbake til morselskapet Ekeri i Finland. Du er med andre ord kommet ut av Ekeri-skapet. Skal dere suse rundt i bobilen og være i leiligheten på Gran Canaria nå da? Besøke steder i Norge du har levert gods på?

- Nå er ikke så mange steder i Norge jeg ikke har levert på, så det blir vanskelig å unngå plasser jeg har vært. Bjørn sier ikke mer. Han trenger det ikke heller, men vi tror nok han likte å ta det stikket hjem.

- Du må for guds skyld ikke skrive at jeg skal slutte, men jeg har lyst til å trappe litt ned. Mest av alt har jeg lyst til å kjøpe meg en skapbil og kjøre igjen.

- Det kan du bare glemme. Esther flirer.

Bjørn og jeg ser på hverandre. Han sa det siste mest for å erte henne som han visste ville reagere. Øynene hans flirer og han tar en brødskive. Det er tross alt ørret og ikke laks.

Nettopp fylt 60, nylig kjøpt bobil og akkurat flyttet i nytt hus. Det skjer mye positivt for familien Evensen.

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!