Rolf Holtan fra Sande i Vestfold, med Kåre som mellomnavn, forlot oss torsdag 25. august 2016.

Rolf Holtan. Holtan Transport. Holtan Bil. Det er mennesket Rolf, som gjør at fra bensinstasjonen han pleide stoppe på langs veien på andre siden av landet, står med tårefylte øyne sammen med hans gamle sjåfører helt fra 80-tallet – folk med én dags kjøring for å komme hit. Kunder av han også, samme lange veien.

Der de alle står, i lille Bekkestranda Kapell, ser «lastebilkista» menneske-bautaen Rolf Kåre Holtan ligger i på sin aller siste «lastebil-tur...» Selvfølgelig var det hjul på den, like selvfølgelig stod det Volvo i navene på både forakselen og boggien, som symbolsk var påmontert kista. Og som fulgte med Rolf, sammen med låten Higway Man som ble spilt over lydanlegget i kapellet.

Han ville ikke likt det, livredd for å være til bry for enhver annen enn han selv, men vi som kjenner Rolf vet han allikevel ville vært stolt. Kjenner, ikke kjente, for det er mange av oss som skulle ønske vi hadde iboende en menneskelig storhet som Rolf hadde. Derfor vil han leve videre i oss.

Rolf ble 70 år, og det var meningen at den lokale lastebilgjengen som pleide å møtes av og til, skulle ha han med ut og feire han. Men kreftene tillot ikke det, der han på 70-års dagen sin var så svak at han knapt klart å holde på gavene han fikk.

Rolf hadde gledet seg til å roe ned litt som 70-åring, stående i garasjen røper hva, men fikk ikke mer enn 6 dager som 70-åring. Hans arbeidsliv kunne tillatt han å gå av et par tiår før, Rolf hadde timene sine og vel så det, de fleste av de over fjellet til Vestlandet. Heldigvis så han sine nærmeste i det kreftene ebbet ut. Vi takker deg Rolf og hilser så mye til dere i familien vi vet han var mest glad i, og vi tillater oss å gjøre det på vegne av alle som vi vet skulle vært til stede da «lastebilkista» med han ble senket. Som om han bare ble borte i horisonten på vei vestover, slik han hadde gjort i så mange år...   

Det skal nevnes at sjåførhistoriene som dukket opp ved bordet gutta hadde samlet seg etter begravelsen, inneholdt historier og hendelser Rolf som tidligere arbeidsgiver og sjåførkollega kan være stolt av. Sjåførkollega, vil de nok påstå alle sammen. For hadde Rolf tatt mer hensyn til seg selv eller rollen som nettopp arbeidsgiver, og bedriftseier, hadde trolig transportselskapet hans eksistert enda. Det tør vi mene, vi som kjente han – kjenner han!

Rolf var med oss i TransportMagasinet til USA et år. Tror undertegnede møtte han første gang utenfor kaféen på Edland, på vei vestover, mens Rolf kom derfra i en ikke så alt for motorsterk Mercedes med henger. Snart tre tiår siden, skal vite. Jeg som 20-åring og fersk sjåfør, Rolf med oppmuntrede ord om at det var ikke så ille over fjellet som bilen hans var nedsnødd til, eller noe sånt. Jeg tenkte; kom han over hit med den skal jeg komme over med denne 110'n. I den lange tunnelen før man stuper ned mot Røldal, stopper alle for å legge på kjetting. Noe også Rolf hadde sagt vi burde gjøre. Bortsett fra Kai Haugen, som kom venstre sporet ned tunnelen og for full bles ut uten lyden av jern. Men Kai visste hva han gjorde, og ingen av oss tok han igjen på vei til Bergen. Like godt husker jeg Rolf på den store transportmessa vi besøker i Louisville, vi satt en gjeng på det store spisetorget. Jeg visste han var glad i is, lurte meg bort og kjøpte en very big american soft ice.

- Rolf, se her, kunne du tenke deg denne?

 Han så på meg. Lo. Smattet litt. Så på de andre som satt rundt bordet.

 - Ojojoj. Joda, men den isen må du da spise selv? Eller en av de andre her kanskje har lyst på en is?

Dette var Rolf. Alle før han. Alle viktigere enn han selv. Ikke så farlig med han. Er det rart det stod et tresifret antall kjente, yrkeskolleger, tidligere sjåfører, kunder, han fra bensinstasjonen ved lastebilkista hans. Uten et eneste ansikt som var tørt.

Må bare fortelle. Alle gangene Frode Tellevik har kommet hjem fra reportasjeturer. Fortalt om fantastiske lastebilfolk han har møtt ute i vårt store land. De snart 25 årene han har skrevet for TransportMagasinet. Om innrykk fra enkeltpersoner som har forsynt bygda med varer opp til et helt liv, uansett værforhold eller av hensyn til seg selv. At det finnes så utrolig mange menneskelige bautaer i denne bransjen - bautaer som bokstavelig talt har viet sitt liv for å nå frem med godset fullstendig uten tanke på seg selv. Vi har snakket så mye om dette, Frode og meg, at vi tror ikke det finnes så mange likesinnede blant bankmenn, blomsterbindere, advokater eller leger eller hva nå folk driver med. Og folk gifter seg med lastebilen som bryllupsbil, eller kameratene står linet med hver sin lastebil rundt kirkeplassen. Eller har noen av dere sett en elektriker gifte seg omslynget av 2,5 kvadratmeter jordkabel? Eller som har forlatt oss i en sikringsboks?

Det ble samlet inn over 6.000 kroner til kreftforskning under begravelsen til Rolf, enda ikke alle så bøtta, overfylt med folk som det var i alle kriker og kroker. Dersom livet er sånn at man kommer et sted så man ser ned på jorden!? Ja så skal du vite det Rolf, at ansiktet ditt da du tok imot og spiste den softisen i USA, røpet en gladgutt som kunne blitt minst 150 år om helsa hadde holdt følge.

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!