Michael Christiansen, en norskere danske finner du ikke. © Frode Tellevik

Frode Tellevik

Livet langs E6

Tungt.no har haiket fra Trondheim til Alta med fire erfarne yrkessjåfører. Først ut er trønderen Olav Vibstad.

Vi tar plass i en Scania R560 Streamline, bil og henger. Bak rattet sitter en danske som begynner å snakke meget bra norsk etter å ha jobbet her siden 80-tallet. Michael Christiansen er daglig leder i Mo Termotransport, et datterselskap av Meyership.

Sykdom og ferie blant sjåførene tvinger ham ut på veien denne mandagen, men han har ikke så mye imot det. Det er bak rattet han trives best, selv om han ikke har rygget til rampen med firehjulshenger siden 2008. Vi får se hvordan det går.

Nordover

Michael henter seg en kopp kaffe og det han trenger på hovedkontoret før vi setter kursen mot Saltfjellet. Klokken er 16.00 og vi ligger to timer bak skjema.

Han setter opticruisen i drive og vi er underveis nordover.

Føreren av en personbil på en sidevei oppdager oss ikke med det samme, men ser lyset da Michael setter fjernlysene inn gjennom de isete vinduene.

Manilla

- Det der var omtrent slik de gjør det i Manilla. Der bare bryter man seg inn i trafikken fra sideveiene, smiler han. Michaels kone er fra Fillipinene, et land han besøker jevnlig. Han er medeier i to bakerier der nede også, drevet av konas familie.

- Det går som regel bra å ferdes i trafikken der nede, men du kan også være uheldig og møte på en som trekker våpen mot deg.

Opptur

Vi krysser fingre for en noe roligere atmosfære her på E6.

Mo Termotransport disponerer 17 vogntog og har vokst mye siden oppstarten i 2009. – Vi startet med tre ansatte. I dag er vi 25, forteller sjefen. Hans egen vei til ledervervet i en transportbedrift midt i Norge er mildt sagt fascinerende.

Røykepause på Røkland. (Hvor ellers...?) © Frode Tellevik

Rema 1000 i Rognan satser alt på at Michael er i rute og annonserer med friske bær en sen mandagskveld. © Frode Tellevik

Hotellmann

Hans første møte med Norge var i forbindelse med jobben hos DFDS Lines tidlig på 80-tallet. I årene som fulgte var han innom et utall hoteller og restauranter rundt i landet, før han endte opp på Meyergården i Mo i Rana i 1988. Der møtte han kjærligheten, fikk en sønn og slo rot.

- Jeg har vært selvstendig næringsdrivende helt siden jeg kom til Norge i 1985. Jeg har norsk pass også, forteller han og hevder det ikke finnes noen danske fibre igjen i denne kroppen.

Konkurs

Transportbransjen kom han tilfeldigvis inn i da han kjøpte en MAN 18-tonner i 2005, i utgangspunktet for å frakte lydutstyr for underholdningsbransjen, som han levde godt av på den tiden. Men Posten trengte biler og via bekjente tok han på seg noen oppdrag, som snart ble til flere og til slutt endte med fast kjøring. – Til slutt hadde vi seks biler i trafikk og i 2007 satset vi på et rent transportfirma, forteller han. Det holdt i to år, før en skamfull og pinlig berørt Michael måtte gå den tunge veien til skifteretten.

Termo

- Kundene var så fornøyd med jobben vi hadde gjort, at de oppfordret oss til å fortsette. Sammen med Meyership etablerte vi derfor Mo Termotransport, så vi kunne fortsette å kjøre for Rema1000 og BaRe. Så slik er historien min, smiler Michael.

Vi er allerede langt oppe i Dunderlandsdalen, et veistykke han velger å sammenligne med Østerdalen. – Det går fortere der nede, men de har i det minste nedsatt vinterfartsgrense. Det burde det vært her også, mener han.

Fart

Ved Dunderlandsbrua er det stopp. Det foregår reparasjonsarbeid på autovern i bakken på andre siden.

Vi slipper følgebilen og kollegaen foran godt avgårde før Michael setter Scaniaen i gir. Han vil ha litt fart opp her. Lokalkunnskap er en viktig faktor hvis man vil lykkes i denne landsdelen.

- Vi vet aldri om bilen foran er klar over fallgruvene langs denne veien. Derfor holder jeg god avstand. Jeg ser ofte vogntog som henger seg på, bare 10-20 meter bak de foran, men hva skjer hvis det blir stopp da?

Saltfjellet

Michael speider etter lys oppover Hjartåsbakkene. Han vil ikke møte noen på de kritiske punktene her heller. Det kan bety trøbbel, men vi er heldige i dag.

I tre minusgrader passerer vi bommen til Saltfjellet. Bred, flat vei et stykke fremover gjør at roen senker seg litt ekstra hos selv den mest erfarne yrkessjåfør. Snøfokket danser over asfalten og skaper kunst i lysene fra lastebilen.

Temperatur

Etter en kjapp røykepause på Røkland, rygger vi til rampen for første levering i Rognan, tre timer etter avgang i Mo. Etter bare et par forsøk knekker hengeren inn i luka med rulleporten og to paller med fersk frukt forlater skuta. Aggregatet går kontinuerlig når bilene fra Mo frakter frukt og grønt, for å sikre kvaliteten. Noen typer frukt vil ha mellom to og fire grader, mens andre sorter trives best mellom åtte og ti grader.

Hyggelig

På radioen kommer de første meldingene om underkjølt regn, kaos og stengt E6 ved Mosjøen. Vi ligger fortsatt litt foran mildværet, men avstanden er krympet.

Michael må løfte boggien i Setsåbakken. 12 tonn på driven er det som skal til for å få oss opp omtrent uten glipptak. Det verste er over. Nå er det flate veien inn til Bodø for å losse resten.

Det er deilig å være norsk i Danmark, men jammen treffer man hyggelige dansker i Norge også.

Blåtime i Mo i Rana. Michael Christiansen laster frukt og grønt ved BaRe sitt lager, en av hovedkundene til Mo Termotransport AS. © Frode Tellevik

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!