5

Bilder

Det er ikke bare permer stappfulle av støvete dokumenter på dette kontoret.

I fjor høst fikk landet ny regjering og dermed også ny samferdselsminister. En med førerkort (det har ikke vært noen selvfølge tidligere...). Ikke nok med det. Vi fikk en samferdselsminister som faktisk ikke bare er glad i, men veldig glad i biler.

Det visste jeg allerede før jeg hadde legitimert meg, passert sikkerhetskontrollen, gått gjennom en bevoktet sluse og endelig kunne ta heisen opp til samferdselsministerens kontor i sjuende etasje.

Likevel får jeg meg litt av en overraskelse når han åpner døren til kontoret sitt, smiler bredt og ønsker meg velkommen. Skjorta er nystrøket, skoene nypusset og dressen svart - akkurat som man forventer av en statsråd. Det er ikke det som er overraskelsen. Det er kontoret. Her forventet jeg mange og tykke bøker. Bunkevis med mapper og støvete papirer med tørt innhold. Slik er det ikke. Omtrent hver eneste hyllemeter på kontoret er fylt med biler. Modellbiler. I alle farger, størrelser og fasonger. De fleste med amerikansk opphav, registrerer jeg. Sakte, men sikkert får jeg igjen munn og mæle såpass at jeg klarer å gjøre rede for meg selv - og skjønner fort at dette kan bli et hyggelig møte!

Foran meg sitter Ketil Solvik-Olsen, nybakt samferdselsminister som representerer FrP. 42 år gammel og fra Sandnes. Med smale øyne og et bredt smil. Jeg er tydeligvis ikke den første som har blitt litt satt ut etter å ha trådt over dørstokken her ...

- Jeg er faktisk ikke helt sikker, men jeg antar at det er rundt 100 stykker nå, sier han når jeg spør om antall modellbiler.

- Interessen for bil har alltid vært der. Jeg fikk det nærmest inn med morsmelka, oppvokst på en bensinstasjon på Bryne som jeg er. Det var en familiegreie med en far bak disken og en onkel i smøregrava, forklarer han.

- Jeg lekte i stabler med gamle dekk og blant rustne eksosanlegg og er regelrett oppvokst med den gode lukten av smøreolje og rød super-bensin!

Det er derfor ikke til å undres over at unge Solvik-Olsen var en bilinteressert kar allerede fra barnsbein av. Han bodde til og med i et dekklager med familien i en periode.

- Ja, mor og far skulle bygge nytt hus. Ting gikk galt og nybygget ble forsinket. Det gamle huset var solgt og vi husløse. Men vi visste om et dekklager i en kjeller. Kort fortalt: Dekkene ut - familien inn. Badet vårt i den perioden var garderoben til de ansatte. Ikke helt etter dagens standard kanskje, men det gikk det også, mimrer han.

- Hva slags bil hadde dere da du var liten?

- Av alle rare ting kjøpte min far kong Olavs gamle Dodge LeBaron. Det var vår familiebil i ur og skur, så jeg er oppvokst i baksetet på den. Forresten en bil som jeg var veldig glad i. Jeg sørget den dagen mitt faderlige opphav byttet den i en Chrysler Stratus.

- Jeg regner med at du tok lappen på 18-årsdagen?

- Nei, faktisk ikke. Da var jeg utvekslingsstudent i USA, nærmere bestemt hos en familie i Detroit. Vertsfamilien jobbet forresten i Chrysler-konsernet. De var som meg: glade i bil og det var mye bilprat. Jeg har vært over og besøkt dem flere ganger siden og har holdt kontakten hele tiden. Det har vært veldig hyggelig, forteller han.

- Dermed ble jeg nesten 19 år før jeg kjøpte bil og tok lappen. Bilen var forresten en Dodge Daytona. Den hadde gått bare 66.000 miles og hadde en 2,2-liters turbomotor. En ganske kul og litt annerledes bil den gang, sier ministeren.

Det er et mønster her. Han er oppvokst i baksetet på enDodge, har bodd hos en familie i Detroit som jobbet med Chrysler - og hadde en Dodge som førstebil. Det er neppe tilfeldig at veldig mange av modellbilene som jeg titter på mens vi prater er nettopp av disse merkene.

Dessuten vet jeg at han har bakgrunn fra bilbransjen også. Fra Møller US-import hvor han jobbet med - ja, nettopp Chrysler!

Mitt neste spørsmål er derfor innlysende.

- Hva slags bil kjører du privat nå?

Solvik-Olsen slår ned blikket, svelger en gang og kremter.

Jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig på hva som kommer nå. Volvo, kanskje? Eller Audi?

- Eh - jo du skjønner, Min kone, sier han, før han stopper og begynner helt på nytt.

- Vi hadde en Chrysler Stratus cabriolet, men min kone synes den var litt upraktisk som familiebil. Så akkurat nå har vi en Dodge Journey. Det er en veldig praktisk og god bil, dessuten er den fra "riktig" land, forklarer han og blunker skøyeraktig.

- Din verste bilopplevelse?

- Den er lett. Det var uten tvil da jeg mistet førerkortet. Det er lenge, lenge siden nå, altså. Og jeg fikk det igjen etter bare noen få uker. Heldigvis.

- Hva skjedde?

- Jeg hadde ligget bak en lastebil på en smal og svingete vei i mange mil. Da det endelig kom en rettstrekning - og ingen biler kom imot, så gjorde jeg det samme som 95 prosent av det norske folk hadde gjort. Feide forbi. Jeg hadde vel knapt fått lagt meg inn foran lastebilen før jeg passerte radaren... En utrolig kjip opplevelse og det skal ikke skje igjen, forsikrer han.

- Din favorittbil om du kunne velge fritt?

Mens han reiser seg opp og går bort i en hylle for å hente og vise meg et eksemplar i miniatyr, sier han: - De med stor interesse for Mustang, Porsche og Corvette må ha meg tilgitt. Men dette er min absolutte drømmebil, forteller han og holder fram en knallrød Dodge Viper.

- En dag skal jeg bare ha en slik - jeg bare må. Det er ikke bilen med best finish og best materialkvalitet, grovbygd som den er. Men det er noe med hele konseptet. De rå kreftene, motorbrølet ved akselerasjon, fronten som hever seg, samtidig som bakdekkene kjemper om å få grep i asfalten.

Det er bare så rått!

Det er en spesiell følelse. Har sitter jeg sammen med en statsråd. En samferdselsminister, som nesten har tårer i øynene når han snakker om dreiemoment, sylindervolum og hjuloppheng i drømmebilen.

Han reiser seg igjen. Går bort i vinduskarmen og henter et bilde og viser meg. Et litt blast og solbleket bilde av en noe yngre, litt smalere Solvik-Olsen med betydelig mer hårpryd og - selvfølgelig - stående foran nettopp en Dodge Viper.

- Tatt i USA. Under et besøk hos den omtalte vertsfamilien. Akkurat denne bilen er en slags prototype. Jeg fikk prøve den - og glemmer det aldri... En dag skal jeg bare ha en slik, sier han en gang til.

Mest til seg selv tror jeg ...

Både samferdselsministeren og jeg kunne sikkert sittet her og pratet om bil både lenge og vel. Men litt politikk må vi også snakke om før vår tid er over.

Ketil Solvik-Olsen har tross alt ansvaret for mye av det som angår oss bilinteresserte. Hva er etter hans mening det aller viktigste i denne jobben?

- Det er å få flyt i hverdagsreisene, enten det gjelder person- eller godstransport. Det går bort skrekkelig mye unødvendig tid i kø.

Tid er som kjent penger. Målet er å få en bedre trafikkflyt, mindre kø og bedre veistandard. Det må tenkes mer helhetlig og nytt. Det er ikke snakk om enten kollektiv eller bil, men begge deler. En del steder bør kanskje trafikken ledes utenfor bysentrum også, sier han.

- Dette må samkjøres på en fornuftig måte, slik at både folk og gods kommer lettere, tryggere og raskere fram - samtidig som vi ivaretar miljøaspektet. Det skjer blant annet ved bedre flyt. Det er vel kortversjonen av en kompleks problemstilling, sier Ketil Solvik-Olsen.

- Elbilsalget har jo tatt av i Norge. Er det framtiden?

- Ikke bare. Vi må huske på at selv om det har tatt av i Norge, så er ikke elbilsalget stort i global sammenheng. Det er også få som har så ren kraft eller strøm som vi har i Norge. Jeg synes også at ladbare hybrider er et spennende alternativ som vi må se nærmere på, mener han.

- Jeg har tro på at vi kommer til å se en miks framover.

Noe elektrisk, noe hybrid og fortsatt en del kjøretøyer som drives av fossilt brensel. Ikke minst i transportbransjen, og en god stund framover, sier samferdselsministeren - og legger til:

- Utviklingen av kjøretøyer med fossilt brensel har jo gått veldig fort. Utslipp og forbruk er blitt betydelig redusert på bare få år.

Det er en svært gledelig utvikling, som jeg har tro på vil fortsette.

Bilfabrikantene jobber for fullt med ny teknologi som reduserer både forbruk og utslipp. Det synes jeg de fortjener honnør for!

Akkurat da banker det på kontordøra og en synlig småstresset dame kommer til syne. Hun forklarer vennlig at den tilmålte tiden for lengst er oppbrukt og at programmet til statsråden er tett denne dagen.

Men det er jo ofte slik det er når to med samme lidenskap snakker sammen - da glemmer man tiden. Det gjorde vi nok begge to...

Så her er det bare å pakke ned fotoutstyret og få på seg jakka i rekordfart, samtidig som jeg rygger baklengs ut av døra og takker for meg.

Og mens jeg tar heisen ned, tenker jeg at uansett politisk ståsted, om man er enig i politikken eller ikke: At vi har fått en samferdselsminister som er genuint bilinteressert kan bare være en bra ting.

Det skal bli spennende å følge Ketil Solvik-Olsen og jobben han gjør framover!