8

Bilder

Ole Gunnar Tuft er tilbake med ny lastebil.

Vi er på Laberget like nord for Bergen. Ole Gunnar rygger under krokrammen som henger i et stativ han har konstruert selv. Alt ved denne bilen er selvgjort med tanke på å lette arbeidsdagen for en kropp som aldri vil bli den samme som den var før ulykken.

Les også: Kritisk skadet i april - Ole Gunnar tok livet tilbake

Akkurat på samme sted ble han for knappe to år siden klemt mellom en 3-tonns truck og karmen på lasteplanet etter at en løftestropp ble slitt av. Fjernkontrollen til kranen ble klemt inn i buken, helt bak til ryggsøylen, flere vitale organer var knust.

Naboen fant ham heldigvis raskt. Han står i bakgrunnen og ser på i dag også. Like imponert og forbauset som alle andre over at Ole Gunnar nå er tilbake med nybygget lastebil, i fullt arbeid. Ifølge legene skulle det ikke vært mulig.

- Legene kan operere, men frisk må du bli selv, sa han for et drøyt år siden, da tungt.no intervjuet ham om ulykken. Da hadde Ole Gunnar vært gjennom 12 store operasjoner og transplantert fem organer i buken ved Sahlgrenska sykehus i Gøteborg.

Tarmer, magesekk, bukspyttkjertel, milt og lever ble byttet ut med friske organer fra en donor. Da han kom hjem, var 30 kg muskelmasse borte og han kunne knapt gå. Det tok likevel bare noen uker før han var tilbake i lastebilen. Målet var satt og det var ufravikelig.

I forbindelse med intervjuet vi gjorde senhøstes 2012, inviterte Volvo Ole Gunnar til Gøteborg og prøvekjøring av ny FH. Han hadde allerede før ulykken lagt planer for å bygge ny bil. Omfattende operasjoner og legenes formaninger skulle ikke få endre på det.

Ikke lenge etter ble en Volvo FH 750 satt i bestilling.

Høsten 2013 ble bilen levert, men Ole Gunnar var tilbake på sykehus igjen og holdt nok en gang på å dø.

På grunn av alle kontrollene legene måtte foreta etter transplantasjonen, ble han gående et års tid med utlagt tarm. Nå var tiden kommet for å dra tilbake til Sahlgrenska i Gøteborg for å operere tarmen inn.

Like før han skulle ta flyet hjem merket han at noe var fryktelig galt. Den nyopererte tarmen hadde revnet i skjøten og det sto om livet, enda en gang.

Hjemme i Bergen begynte Vognteknikk AS å montere Palfingerkranen på chassiset.

Tiden etter sykehusoppholdet i Sverige var ikke god. Den utlagte tarmen var tilbake i en pose på magen igjen, men det var det minste problemet. På verkstedet sto en lastebil som skulle demonteres og bygges opp på nytt, men formen var elendig. I tillegg kom en ny sykdom snikende senere på høsten. Hemolyse virker omtrent som slangegift og ødelegger de røde blodcellene. Prøver ble sendt til Sverige og legene antydet at alle symptomene tydet på kreft. - Selv var jeg sikker på at dette hadde en naturlig forklaring hele tiden og at jeg ikke hadde kreft. Jeg hadde roen, selv om jeg merket at legene flakket litt i blikket og trodde på en kreftdiagnose inntil vi fikk svaret, sier Ole Gunnar.

Blodprosenten var nede for telling. Etter noen timer på verkstedet måtte Ole Gunnar hjem for å sove litt. Kroppen var tappet for krefter. - Jeg kunne sitte en halvtime på lastebilen for å hente meg inn etter å ha klatret opp på chassiset. Det var ille.

De neste ukene jobbet jeg to dager på verkstedet og den tredje var jeg på Haukeland og fikk blodoverføring. Jeg fikk svært sterke medisiner som til slutt tok sykdommen.

Nå kunne Ole Gunnar endelig konsentrere seg fullt og helt om bilbygging.

Han fikk hjelp til sveising, men derfra tok han det meste selv og bygget hjelperamme, cameleontsystem og ekstra aksling på krokpåbygget, i tillegg til styringssystemer og PLS.

Nå kan han kjøre absolutt alle funksjoner på bilen over PLS og kranens fjernstyring.

- Volvo var mye lettere å bygge enn Scania, som jeg bygget for seks år siden. Grunnen er at her er rammen rett. Den er mye mer tilrettelagt for en påbygger, mye enklere.

Volvo har også vært enormt behjelpelige i prosessen. Har vi støtt på problemer har vi tatt en telefon til dyktige personer som Per Danielsen hos Volvo Norge eller til fabrikken i Gøteborg, forteller han.

I dag virker nybygget som kransemi, krokbil, bil og henger. Alt etter behov.

Boggien styres hydraulisk fra førerhuset, slik at bilen i praksis kan gå «sidelengs».

Hengeren, som er under produksjon hos HFR i Danmark har også hydraulisk sving på siste aksel og løft på midterste. Vogntoget kan i praksis kjøres baklengs på samme måte som forlengs.

- Poenget er å komme frem over alt med henger. Det er fortsatt de siste meterne vi tjener penger på, der andre må gi opp. Den samme løsningen har jeg på bakerste aksel på semien, som i tillegg har løft på midterste for å spore bedre, forklarer Ole Gunnar.

- Jeg måtte gå mange runder før jeg fant noen som kunne bygge en slephenger for meg. HFR var skeptiske i starten, men valgte å bygge den for meg.

Svingbar siste aksel var nytt for dem også, men jeg har forklart hva de skal gjøre, sier han og fremhever Even Hægland og Vognteknikk som har vært veldig behjelpelige gjennom hele prosessen. De har fulgt prosjektet fra start og sørget for dokumentasjon og tegninger.

NAV har også bidratt med nesten en million kroner ved å dekke alt som hjelper Ole Gunnar til en lettere hverdag. Krokløft, MFC-hengerfeste og on-spot, i tillegg til kassene på bil og henger.

- Jeg klarer å klatre opp og ned på bilen et par ganger, men så streiker beina.

Semien er så lav at den fungerer bedre, men minst mulig klatring var målet med disse løsningene, forklarer Ole Gunnar.

Det er beina som er hans store svakhet nå og slik vil det bli resten av livet. Medisinene han må ta etter transplantasjonen går hardt ut over musklene.

Med krokløften får Ole Gunnar lastekassene ned på bakken. De er utstyrt med dører istedet for lemmer, slik at han kan laste og lastsikre før han drar dem opp på bilen igjen.

Selve kroken er bygget inn i kassen, slik at man ikke kan se at dette er en krokbil mens den er i trafikk. Det er også gummihjul på kassene slik at de kan losses over alt, både på belegningsstein og andre steder uten å sette merker.

- NAV har vært veldig behjelpelige. Da de så papirene mine mente de selvsagt at jeg ikke kunne jobbe mer, men de skjønte fort at jeg mente alvor.

Denne bilen skulle jeg bygge uansett, fastslår han.

Det hjelper også med en arbeidsgiver som har gitt hoffsjåføren sin fritt spillerom i denne prosessen.

At det ble en Volvo FH750 handler mest om prestisje, innrømmer Ole Gunnar.

- Volvo var vel også litt gearet på å være med på dette prosjektet når de skjønte hva som var i emning, så prisen er nok hemmelig, smiler han.

Bilen er utstyrt med 10-tonns foraksel og som trekkvogn veier den 16 tonn. Bil og henger har totalvekt på 21 tonn.

Han har møtt velvilje og hjelpsomhet hele veien. De aller fleste har etter hvert skjønt at han ikke farer med ville ideer som ikke lar seg realisere.

Under hele oppbyggingen har Ole Gunnar hatt tett dialog med Lars Harald Drange hos Statens vegvesens trafikkstasjon i Bergen. Alt av ideer og løsninger var dermed klarert og godkjent før det ble satt i produksjon. Her skulle man ikke møte på hindringer når alt var klart. Så brukte de også kun kort tid i hallen før skiltene kom på.

- Vi har diskutert mye underveis. Det er en jungel av regler her som vi har måttet forholde oss til hele veien. Mitt fokus har hele tiden vært at alt på denne bilen skal være 100 % innenfor lovverket, fastslår han.

Bilbyggeren fra Bergen har møtt mest negativitet hos påbyggerne han har henvendt seg til.

- Jeg mener generelt at mange av påbyggerne er skeptiske og ikke våger å prøve nye løsninger. Jeg bygger ting som virker, men ingen andre tør å selge det. Påbyggerverkstedene har en kjempelang vei å gå for å utvikle seg, mener han.

Vi følger Ole Gunnar gjennom denne dagen. Første del med kransemi og levering av stål på forskjellige steder. En av leveringene skal til Statoil sitt nybygg på Sandsli. - Her er de manisk på sikkerhet. Vi får kun bruke nye løftestropper. Ikke for det, vi har sett hva som skjer når de ryker, sier han ironisk idet han klatrer ut av bilen.

En time senere heiser han av svingskiven og kobler på kroken. Forvandlingen tar 15 minutter. Et lass med grus skal leveres med grabb, en jobb han trives absolutt best med. Her er han i sitt ess og får demonstrert alle de tekniske finurlighetene han har laget. Kassen skyves litt bakover med kroken, så han slipper å knekke kranen så mye for å få tak i det som ligger fremst. Alt sparer tid. Til slutt tipper han restene bak i kassen for å få med seg alt i siste grabb.

Så kan han sitte og kjøre litt igjen. Hvile trette og verkende bein til neste økt.

To ganger i døgnet ringer alarmen på mobilen og forteller at han må ta tablettene sine. Etter å ha skyllet ned 10-12 av dem holder han i 12 timer til. Dosettesken ligger alltid på dashbordet, som eneste påminnelse om alt som har skjedd.

Det siste halvåret har handlet mest om verkstedet og Haukeland sykehus for Ole Gunnar.

Knappe to år etter ulykken er han tilbake. Nå er Ole Gunnar konge på veien igjen, klar til å ta den edle kunsten lastebilkjøring til nye høyder.

Les også: - Flere hester har det aldri vært på denne travparken.