Erik er NLF-mann på sin hals og vil prate om bransjen. - Det irriterer meg veldig at utlendinger sniker i bommene og den ulovlige kabotasjen må vi ta på alvor før det er for sent.

Erik, Cecilie og Kenneth holder i kontortrådene til daglig. Med en historie som går tilbake til 1935, er bedriften en av de eldste transportørene i distriktet.

Det flotte maleriet signert Oddmund Olsen var gave fra Scania på 65-årsdagen.

Vi kom, vi så, vi lyttet. Vårt kaffemøte ble rikere med innspill fra datteren Cecilie denne gang. Sønnen Espen rakk ikke hjem før en ivrig fotojournalist måtte reise. Espen har vært i bladet flere ganger og er levende opptatt av grombiler.

Daf´en er strøken takket være knallinnsats av sjåføren Lars.

I oppriktighetens navn må vi innrømme å ha skrevet overskriften før vi møtte Erik. Vi synes det var en passende og litt morsom overskrift.

Da vi kom hjem, satte vi spørsmålstegnet etter. Ikke av én grunn, men av to.

Dels fordi vi vil ikke legge oss ut med denne herremannen om han skulle føle seg støtt ved min insinuering om hans alder, men mest fordi han slett ikke oppfører seg i tråd med sin fødselsattest. Dessuten frykter vi hans datters vrede om overskriften fikk stå som en påstand snarere enn som et mildere spørsmål.

Vi sitter på kontoret han deler med datteren Cecilie på et industriområde ved Øra like utenfor Fredrikstad. Det er formiddag og plassen utenfor er tom. Det er da det passer å komme. Bilene er på veien og det er bedre tid til skravlete journalister. Da går de ikke sånn i veien, må vite.

- Du er 70 i november og har oppnådd din NAV-pålagte pensjonsrett. Hva gjør du her?

Erik mønstrer meg meg blikket, men svarer kjapt: - Noe annet er uaktuelt. De får slite med meg så lenge jeg er frisk og på beina. Erik sitter godt tilbakelent i kontorstolen. Han holder meg med blikket, men skotter bort på Cecilie. Sønnen Espen er på veien.

- Betyr det at du ikke hadde trives som pensjonist? Ville du kanskje blitt som pensjonerte lærere - de er som regel i dårlig humør fordi de savner feriene sine?

- Ja, jeg liker litt action.

- Vi har vært for milde

Vi tror ham. Når det blåser storm i transportvannglasset er det gjerne Erik som tar rollen som meteorolog.

I fjor sommer da Sverige innførte 40 tonn grense for grenseoverskridende transport over natta, var det Erik som i media antydet at det kunne komme på tale å muligens innføre sanksjoner også mot svenske biler som krysset grensen til Norge. Antydningen var vag nok til at han ikke kunne holdes ansvarlig for noe som helst, men sterk nok til at media tente. Dagen etter sto uttalelsen på trykk både i Gøteborg-Posten og i en rekke norske aviser.

Og når Oslofjordtunnelen åpnet, men var stengt for transport over 7,5 tonn var det en hoderystende Graarud som på NRK frontet saken og ikke kunne godta dette. Eksemplene er mange. Selv synes han at han har vært for mild.

- Vi har vært alt for snille gjennom årene, vet du. Men det behøver du ikke skrive.

- Tar du fri noen gang?

- Jada, det går fint. Han kikker bort på Cecilie igjen og forventer en reaksjon. Det tar sine tre sekunder. Jeg tar tiden.

- Du tok ikke fri sist! Cecilie ser ikke engang opp av papirene hun blar i.

- Men jeg slapper av på hytta.

- Hah. Da pusser du opp. Du går rundt hele tiden og ordner. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer dette tempoet, jeg. Cecilie kikker opp og rister på hodet. Nå har hun holdt seg lenge nok og bare må si det: - Han jobber hele tiden. Selv hadde jeg ikke klart det tempoet. Han er som en potet også. Gjør alt. Hun rister på hodet igjen og snakker raskt.

- Om noen ringer meg og forteller at pappa ikke svarer, så vet jeg at han svømmer med Marit.

- Svømmer?

- Ja, det er jo ikke alltid jeg rekker det da. Erik humrer og forklarer: Det tar tre kvarter i uka. Da tar jeg ikke telefonen.

- Sånn å forstå.

NLF-mann siden 1969

- Ellers har vi mye å ta tak i. Erik er NLF-mann på sin hals og vil heller prate om bransjen.

- Det irriterer meg veldig at utlendinger sniker i bommene og den ulovlige kabotasjen må vi ta på alvor før det er for sent. Jeg leste et sted at så mye som 43% av bompasseringene i Alvdal var av utlendingene. Det får meg til å tenke litt. Så langt opp i landet. Alle de som har kjørt dit har ikke betalt en krone i norsk veiavgift, og mange av dem har heller ikke betalt bommene. Så fort vi kjører over grensen til Sverige må vi betale 75-100 kroner for å kjøre ett døgn.

Lastebileieren er oppgitt nå. Mens mange gjerne blir høylytte, ja nær går i fistel når de vil få frem sin mening, gjør Erik det motsatte. Stemmen er ikke lav, men lun. Den gjør krav på å bli lyttet til uten å være insisterende. Det er en kunst vi misunner og som vi skal øve på foran speilet når vi kommer hjem.

- Du har vært i NLF siden 1969 og hadde tillitsverv allerede året etter. Nå er du fylkesleder i Østfold. Hva tror du om NLF sin rolle etter at organisasjonen fikk ny direktør i Geir Mo?

- Han ramla jo rett opp i 40-tonnssaken og Sverige. Da ba han Arstad komme seg på et fly til Stockholm og ordne opp. Det synes jeg var bra. Det er nye toner som jeg støtter fullt ut. Også boggiløft-saken fikk vi ryddet fort opp i. Jeg tror ikke det hadde skjedd uten en ny og sterk leder. Jeg føler at vi kjører en tøffere linje nå enn tidligere. Vi vil ha konkrete svar istedet for prat og pjatt uten at noe skjer. Så får vi se. Mo gjør det bra. Iallefall så langt.

- Blir forbannet om jeg ikke ringer klokken 2 om natten

Hvordan er det egentlig å jobbe så tett med sin far? Jeg endrer tema tilbake og spør Cecilie. Hun tenker seg kort om. Som om hun har lovordene klare, men allikevel vil gi et mer nyansert bilde. Så blir hun varm i øynene.

- Det er helt topp. Vi jobber godt sammen og blåser ut der og da om vi er uenige.

- Jeg er nok ikke så enkel, sier Erik. Han setter pris på datterens ord. Ser litt ned og vil nok allerhelst høre at han er svært enkel. Selv om vi mistenker at han ikke alltid er det. Han vet nok hva han vil, denne karen. Bedriften har eksistert siden Eriks far startet i 1935 og i dag har de 12-14 egne biler og omkring 25 i systemet totalt. Slikt kommer ikke av seg selv.

- Jo. Jeg lærer mye av deg. Det er nok verre å jobbe med meg, flirer Cecilie.

- Nei, det går bra.

Kort, kontant. Det går bra. Ikke noe mer. Kanskje skulle jeg heller spurt Kenneth Bjørkli. Han sitter i rommet ved siden av, men vi vet han hører oss. Det er ikke hans skyld. Døren står åpen. Kenneth har vært i bedriften siden 1997 og har foruten tre egne biler i drift også ansvaret for å styre godset.

- Kenneth? roper jeg.

- Ja? Kenneth er kjapt på plass. Dette har han ventet på.

- Åssen er det å jobbe med disse to?

- Det er ikke så enkelt å være tredjemann bestandig. Hver for seg går det bra, men de to sammen mot meg er en tapt sak. Han ler for å ta brodden av ordene, men vi tror han mener det. Kenneth synes dog langt fra ubekvem, så så veldig farlig tror vi ikke det er.

- Det må du ha lært nå. Cecilie himler kort med øynene. Ærlig talt, liksom.

- Nei, det er mye humor, sosialt og trivelig. De er poteter begge to - jeg hørte Cecilie isted - og kan brukes til alt. Og han der (Kenneth peker på Erik); han blir snart 70. Allikevel blir han forbannet om jeg ikke ringer to om natta om noe har skjedd.

- Hva er det viktigste Erik har lært deg? spør Cecilie. Hun er journalist også nå, poteten.

- Å aldri si nei til kunder og alltid gi beskjed om noe har skjedd. I god tid. Dette har Kenneth hørt før og han fremfører det som en konfirmant under høringen.

Kan fint regne hjem flott biler

- Er det bedriftens valgspråk? Jeg forsøker å ta tilbake journalist-rollen. Retter ryggen uten at det har noen synlig effekt. Kikker bort på Erik og kan bare fastlå at vi er omtrent like lave. Ok, så er han noe høyere.

- Ting kan alltid skjære seg, men da må man gi beskjed til kunden. Før kunden ringer. Det er viktig. Erik er bestemt nå. Reiser seg opp. Strekker på beina og kikker gjennom vinduet ut på plassen. Der står en flott nylakkert R620. - Den der må du kikke inn i før du drar. Det er vårt nyeste tilskudd i bedriften: Bandit. Trukket om i Danmark.

- Dere har alltid lagt mye i bilene. Alltid flotte motiver. Er det sønnen din Espen som ønsker det?

- Espen er nok glad i det, ja. Erik trekker en smule på det. Vi aner at det muligens ikke bare er sønnen som liker litt show.

- Det er like mye deg, innvender Cecilie. Det er like mye han altså, gjentar hun til meg. For å være sikker på at jeg får det med meg.

- Det vi bruker ekstra på bilene, regner vi fint hjem. Vi får stolte sjåfører som tar ekstra godt vare på redskapen. Alle kan få en ripe, men da er de så lei seg. Det skjer ikke hvert år for å si det sånn.

Erik har argumentene i orden for å forsvare påkostningene, skjønner vi. Er Cecilie like enig?

- Jeg synes det er stor stas når jeg møter bilene på veien, men ikke like gøy når jeg ser regningene for lakkering- og omtrekning.

- Er det alltid Scania?

- Vi har en DAF LF. Fikk ikke tak i noen Scania 7,5-tonner, gitt. Men Espen setter på et Scania-merke når vi stiller den opp for fotografering, haha. Erik gliser og Cecilie ler.

Den er fem år gammel men helt strøken, takket være sjåføren, Lars.

Kennel og FFK

Hunden Magy løper rundt. Erik klapper den.

- Vet du at han drev kennel en gang?

- Hvafornoe?

- Ja, fortell, pappa.

- Nei det er ikke noe å fortelle.

- Når var det?

- Nei, jeg var vel i 30-40-årene.

- Men det er ikke noe å skrive om?

- Nei.

- Men da kan du skrive om FFK. Pappa er på alle kampene. Det må du få med deg.

Det hadde vi forsåvidt et snev av mistanke om. Det kan være fordi Erik har en liten FFK-logo oppe i hjørnet på visittkortet sitt, men vi skal ikke være bombastiske.

- Vi har sponset dem noen år, fem har det vel blitt, og har faste plasser på stadioen. Jeg er på alle hjemmekampene, forklarer Erik. Så er det liksom ikke mer å fortelle om det. Men vi forstår at han også interesserer seg for annen sport enn transport.

Vi rusler bort og kikker på bilder som henger på veggen. Intervjuet går mot slutten.

- Har du fortalt ham om offshore, da? Dette skulle jo dreie seg om deg, ikke sant?

Cecilie ser på oss begge. Vil gjerne få frem alle sider ved faren.

- Hva er det med offshore?

- Jeg er nok litt interessert i det, ja.

- Det er ikke så mye pappa blir interessert i, men når han blir det, så ja¿ Cecilie avbryter seg selv.

- Det begynte vel egentlig med at Reidar på Råde Lakk lakkerte båten til Gjeldsten. Så fraktet vi den rundt. Dermed ble jeg litt bitt. Vi har vært i Travemünde og rundtomkring. Da Gjelsten ga seg, besøkte vi Dubai og teamet til sheiken av Quatar som kjøpte båtene av Gjelsten. Det var i forbindelse med 65-års dagen, var det ikke? Han ser på Cecilie som nikker.

Erik følger meg mot døren. Jeg noterer.

Kjører fortsatt selv

- Du kan få se korrekturen på artikkelen til mandag. Nå ser jeg pinadø på Cecilie og ikke Erik. Hva er dette? Er det henne jeg har intervjuet? Eller har hun på kvinners listige vis holdt regien hele tiden. Vi tror det. Men det gjør ingenting. Det er vel ment og kaffepraten ble rikere med hennes innspill denne gangen.

- Ja, det er fint, svarer Erik.

- Kjører du forresten selv innimellom?

- Det blir en tur av og til ved sykdom og sånt. Erik ler og øynene glimter til; da blir det gjerne flere dager i strekk.

- Det var det jeg sa. Cecilie lyser opp og smiler triumferende: Han er en potet.

Vi tror forøvrig ikke Erik blir som lærerne når han pensjoneres. Vi aner derimot at han kan bli som en musiker. Han slutter nok aldri, men spiller til det ikke er mer musikk igjen i ham.

Dersom du møter Erik om, la oss si 20 år, vil han høyst sannsynlig se likedan ut. Dette bildet er tatt for omkring 12 år siden. Erik er på plass. Alltid i olabukse. Alltid kledelig solbrun og alltid med en Graarud-shirt. For undertegnede har det dog gått på flere kilo enn år siden bildet ble tatt.

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!