6

Bilder

Gjennom årene har Jørgen blitt kjent med mange trivelige mennesker hos lastebilprodusentene. Både Dr. Schubert i MAN og Hans Staahl i DAF er på nikk med Seemann Berg. Det er også Scanias tidligere høvding, Leif Östling. De kom i snakk på et herretoalett i Hannover der Östling lærte Berg "mye om hytteoppheng som jeg ikke visste."

- Dette passet jo bra. Jørgen smiler mot meg da jeg ankommer cafeen noen minutter etter avtalt tid. Han ser mild, ja nesten oppstemt ut. Han liker ikke at folk ikke kan passe tiden, så dette forvirrer meg, men jeg smiler mitt mest samtykkende smil tilbake.

- Du skjønner, jeg fylte 65 år i går. Jobbtilbud fikk jeg også. Litt gøy at en snart arbeidsledig mann på 65 får tilbud om ny jobb.

- Da må jeg bare få gratulere. Du slutter i NLF om et par måneder. Hvem skal nå trekke nytte av din skarpe penn?

- Det vil jeg ikke si. Jørgen svarer kjapt. Forventet spørsmålet. Nå bøyer han seg litt fremover og ler. Det er en kort latter som forteller meg at det ikke er noen hensikt å forsøke å lure ut noe mer om den saken.

- Men du vet, jeg vil ikke ha noen heldagsjobb. Skal være freelance og sånn. Han kniper øynene sammen bak brilleglasset, men jeg ser at øynene smiler.

Mange kjenner Jørgen Seemann Berg via magasinpalter. Gjennom 30 år har han lekt i de fleste norske transporttidsskrifters sandkasser med artikler om alt fra motorteknikk, via transporthistorie til økonomikjøring. Men denne herremannen har rukket mer, må vite.

Om man lar alle veteranbilreportasjer i Vi Menn eller Norsk Motorveteran fare forbi og setter en strek over lastebilreportasjene i BNT, Yrkesbil og TransportMagasinet, står vi igjen med et solid stykke arbeid som har vært tidkrevende og viktig. Jørgen har nemlig skrevet en rekke gode bøker.

Få har høstet større mangel på berømmelse for så gode verk.

Javisst er boken om Bandar Abbas og familien Evensen forsåvidt kjent nok, men den godeste Seemann Berg har også tryllet frem historien om Scanias historie i Norge, RSA 75 år - et norsk eventyr, og om damplokomotivets siste dager. I tillegg til flere jubileumstidskrifter.

Mannen er altså mer enn autofil. Det kan nærmest virke som om hans fetisj er alt som har med hestekrefter å gjøre. Sånn sett kan man si han i en årrekke har spilt på flere hester. Men en bok om damplokomotiv? Er ikke det å strekke det lovlig langt?

- Det er jo fullstendig meningsløs kunnskap å ha. Fullstendig. Jørgen rister på hodet og ser etter servitøren. Han vil akkompagnere egg og bacon til vår samtale. Dette liker han. Meningsløs kunnskap eller ei. Jørgen er en av de få som har prøvekjørt damplokomotiv og dermed til en viss grad kan forsvare å inneha slik viten.

- Dessuten har jeg kjørt verdens dyreste bil. Jørgen skakker bort på meg i påvente av at jeg skal spørre.

- Og hva var det?

- En Bentley fra 1929. Den vant 24-timers løpet i Le Man. To ganger! Bilen ble solgt for ti millioner pund i 1989. Han som kjøpte den, gikk konkurs og banken tok bilen. Jeg ble tilfeldigvis litt kjent med han som passet bilen for banken og fikk lov til å kjøre den - helt uten restriksjoner. Det var gøy skal jeg si deg.

Man intervjuer Jørgen på samme måte som man spiller en jukeboks. Man må lytte på musikken, man trenger ikke gjøre så mye selv. Jørgen spiller. Journalisten må være en journalists drøm. Det vil si; om han trives. Men det ser man raskt.

Om Jørgen ikke trives, er det ikke tausheten hans som forteller deg at her har ingen av dere noenting å gjøre. Selv globalt kroppspråk blir fattig og eier ikke de nyansene som Jørgens gestalt formelig kan utsondre i slike tilfeller.

Heldigvis er han i godlune nå. Nå er han riktignok som oftest det, men han trakk litt på det da vi ringte for å avtale kaffekopp-intervju.

- Hvorfor det?

- Jeg vil helst at du skal skrive om hva jeg mener om ting. Ikke en masse dilldall om meg selv. Selv er jeg ikke interessant. Han ser lenge på meg. Bøyer seg litt tilbake i den lealøse, tilårskomne cafestolen og strekker de lange beina. Slik vi sitter virker både stolen og Jørgen noe hengslete. Men Jørgen bærer alderen langt bedre enn stolen. Han ser rett og slett godt ut der han sitter.

I cafeen, som går under navnet Texas, men som heter noe helt annet, er han nærmest som stamgjest å betrakte. Jørgen vet nøyaktig hvor langt man kan strekke seg i stolen innen den ramler.

Så trekker han pusten, som for å ta sats for å bevege samtalen over på hva han synes er interessant: - Altså. Dette med miljø er jeg opptatt av. Det vet jo svært mange svært lite om. Spesielt miljøvernorganisasjonene. Og dette har jeg tenkt mye på. 80% av elbilene i Norge er registrert i Asker og Bærum.

Disse velsituerte menneskene som bor her har en elbil som bil nummer tre. Tror du disse menneskene er opptatt av å kjempe for kollektivtransport? Ikke faen. Ved å subsidiere disse menneskene har vi gitt fra oss muligheten til å skape en opinion her ute for å kjempe for kollektivtransporten.

Det er meningsløst at mennesker i Asker og Bærum skal få gratis drivstoff av staten. Såvidt jeg vet er det jo bare å plugge inn stikkontakten i disse ladestasjonene og lade i vei. Det er ikke engang myntinnkast for strømmen.

Jørgen er varm i trøya nå. De korte, velformulerte setningene kommer som perler for svin. Han dytter opp brillene selv om de ikke har sklidd vesentlig ned, og fortsetter:

- Kapitalismen funker så lenge det er bygget på en etisk plattform, og dette må du gjerne sitere meg på: - Om vi fjerner den, funker ikke systemet lenger. Det er jo nettopp dit vi er på vei med for eksempel transporten. Nå er det slik at det er samme f... bare det er billig nok. Etikken er borte og penga rår.

Han trekker pusten, men avbryter meg før jeg rekker å avbryte ham.

- Dessuten er vi i Norge verdensmestere i å kontrollere oss selv også. Det er bedre å lage et h... vanskeligheter for en nordmann for en bagatell langs veien enn å lage bittelitt plunder for utlendinger som ikke har papirene i orden eller sperrer veiene i timesvis. Husker du fra historietimene hvilke personer som blir mest husket fra samstyret Danmark-Norge?

- Eeh...

- Det var skatteoppkreverne. De som banket på dørene for deretter banke opp menneskene innenfor om de ikke kunne betale. Vet du hvor etterkommerne jobber hen?

- Eeh...

- I Statens vegvesen.

Jørgen prater med en diksjon og styrke at jeg frykter for nabobordets okkupanter sin fremtidige mentale helse. Hadde vårt eget bord tålt det, ville han sannynligvis fastlått sine uttalelser ved nettopp å slå i platen med knyttet neve.

Jørgen kan være underholdende når han setter igang. Som oftest foregår det ved at han kikker litt skrått ned på deg under brilleglassene som da har sklidd forventingsfullt ned. Så retter han opp ryggen.

Stillheten rekker aldri å bli øredøvende dette nanosekundet før en tirade enhver satiriker ville solgt sin mor for å eie rettighetene til, strømmer ut. Så får man håpe man ikke står i skuddlinjen.

- Du er frisk i uttalelsene?

- Ja, altså, når du ser på alle de kjedelige utredningene som skrives nå for tiden, så er de så runde at ingen gidde å lese dem. Og da skjer jo ingenting, ikke sant?

- Diplomat kunne du ikke blitt?

- Nei kanskje ikke det, men det er klart; jeg mener noe om veldig mye. Men jeg prøver å sette meg inn i ting før jeg sier noe. Men altså.... jeg ser ikke bort fra at jeg kan ha driti meg ut på ting jeg også.

Den eneste 100% sikre måten å ikke gjøre feil på, er å ikke gjøre noe i det hele tatt. Jeg har jo det inntrykket av det sitter en rekke mennesker rundt og ikke gjør noen verdens ting i redsel for å gjøre feil. Og så har du de lederne som kritiserer feil side opp og stolpe ned slik at folk ikke tør gjøre sitt beste. Det er de dårligste lederne.

Hvordan endte du egentlig opp i lastebilbransjen og som skribent? Du er vel ikke arvelig belastet?

- Jeg begynte som befrakter hos Einar Sundbye i 1971. Da hadde jeg først gjort et forsøk på å studere juss, men synes det var så kjedelig at jeg måtte finne på noe annet. Der var jeg et par år før jeg ble headhuntet til Skandinavisk bilspedition på Bekkelagskaia. Der var jeg så i fem år før jeg begynte hos en lastebileier som het Kjell Haakon Haugen.

Firmaet gikk konkurs og vi startet H.T. Broker som hadde kontorer i samme lokale som bladet Bil. Dermed ble jeg kjent med Jon Winding-Sørensen som ønsket å sette igang med et nytt blad, Yrkesbil. Det tok ikke lange tiden før jeg var ansatt.

- Du har noen år bak deg der?

- Jeg har vært tilsammen 18 år i YB, hvorav ti som redaktør. Jeg har jobbet der i to perioder. En gang på 14 år og en på fire. I mellomtiden var jeg jo i TransportMagasinet, i Vi Menn, og nå tilslutt for foreningsbladet til Norges Lastebileierforbund, BNT. Veteranstoff har jeg skrevet ved siden av.

- Du har vært på rett hylle, men i mange skap med andre ord?

- Ja, det kan du si. Men nå har jeg kommet ut. Det er forresten noe jeg alltid har forsøkt å innprente mine barn: Det viktigste er å ha det gøy på jobb.

- Men du har også fortalt barna dine at hver artikkel du skrev var som en eksamen. Er du streng med deg selv? Er talent rett og slett arbeid?

- Det er nok også noe medfødt. Jeg begynte tidlig å skrive. Det første jeg skrev var historien om Austin Seven i Norsk Motorveteran. Jeg husker ennå overskriften: En lang historie om en liten bil.

- Og så har du badet i bassenget til Knut Enger. I dress. Er det noe du vil snakke om?

- Det er ikke så voldsomt mye å si, egentlig. Det var et julebord på 70-tallet. Jeg har kjent Knut lenge og han dyttet meg uti. Jeg tok like godt en svømmetur når jeg først var der.

- Kan du fortsatt sette på en plate av Jethro Tull?

- Ja, dette er et av de bandene innenfor rockemusikken jeg ikke synes har tapt seg. Men jeg er nok ikke ingen diplomat der heller. Han sukker lett og kikker ut av vinduet.

Antakelig bringer musikken minner om noe helt annet, så vi får hoppe tilbake i sporet, bokstavelig talt:

- Jeg har notert meg et ord jeg tenkte jeg skulle nevne og se hvordan du reagerte. Det ordet er "lyntog".

- Lyntog... Jørgen kvikner til. Asså... Saken er den at 75% av strømmen i verden kommer ved at vi forbruker kull og fossile brennstoffer, ikke sant. Og så er det nå fem år siden Frankrikes daværende president Sarkozy sa at de nå måtte bygge tre-fire atomkraftverk for å holde jernbanenettet sitt igang. Asså... Tenk så mye olje som har gått med for å holde disse togene igang. Men dette ser SV-folkene bort fra.

- Du forventer ingen julekort av Hallgeir Langelang?

- Håper ikke det. En annen ting er selve ordet. Det stammer fra tyskerne som en gang kalte det "Blitzzug". Alle land har sluttet med det. Det kalles intercity eller høyhastighetstog på engelsk eller TGV på fransk. At vi som eneste land kaller det lyntog viser bare at disse folkene har Märklin-syndromet.

- Og det er?

- De som ikke fikk modelljernbane som guttunge. Men altså (Jørgen sier "asså" når han snakker rask og er oppspilt, men "altså" når han skal vektlegge noe viktig. Nå sier han "altså")... Disse forståsegpåerne hevder at det ikke er rullemotstand mellom toghjulene og jernbaneskinnene. Men de glemmer kurvemotstanden. Det er nemlig en ting en jernbaneaksel ikke har, og det er differensial. Det er veldig mye motstand i kurvene.

Dermed er debatten bare halvveis. Det er ren propaganda. Og hvis de skal lage en jernbane uten kurver fra Oslo til Bergen må den ligge innendørs. Hvilke rømningsveier finnes i tunneler? Hæh? Jeg bare spør.

Jeg noterer meg at jeg ikke skal notere meg slike ord når det gjelder fremtidige intervjuofre. Dette kan ta tid. Jørgen stopper opp bare for å si ja takk til kaffepåfyll av servitøren som heldigvis fortsatt smiler til oss to timer etter at vi sist bestilte noe. - De blir snart sinte på oss, sier Jørgen lavt når hun går.

- Har du noen tanker om gods og tog?

Jørgen sukker. Jeg vet ikke om det er fordi han føler det som han må forklare sin imbesile kollega det åpenbare eller om han har mer på lager. Det er naturligvis det siste. Jeg kunne bitt av meg tungen. Nå er vi igang igjen.

- Da vi hadde dette idrettstevnet på Lillehammer i ´94, tok vi oss råd til å bygge krysningsspor ved Minnesund. Ikke sant? Han venter ikke på svaret, men fortsetter: Nå har vi ikke råd til å forlenge disse sporene for å øke godsmengden på bane. Så et idrettstevne er viktigere enn å bedre godstransporten.

Lastebiltransporten er en bransje som har utviklet seg tross manglende infrastruktur. Jernbanen har ikke utviklet seg i hele tatt. Asså, se på disse hurtigtogene igjen. Intercity-triangelet på linjene mellom Skien, Lillehammer og Halden gjennom Oslo. Nå sier ministeren at det holder om de kjører i 200.

Det gjorde man i England allerede i 1937. Det er snart femti år siden franskmennene kjørte i 300 - riktignok på prøvestrekninger - men dog. I 1901 klarte de 160 km/t i England. Nå skal vi altså planlegge... eeh... i ti år noe som skal gå i 200... eehh.... da blir det meningsløst. Hva skal vi bruke for et uttrykk.... litt... Fanken... uttrykket jeg vil frem til... litt bleikt kan man si. Det var ikke det uttrykket jeg lette etter, men du forstår?

Jeg forstår. Vi legger emnet bak oss. Toget er aldri så forsinket at det ikke er gått for noen.

- Du har jo opplevd en rivende utvikling på kjøretøyene gjennom alle disse årene. Hva vil du si har vært viktigst?

Svaret kommer kontant. - Sekundærbremsen, altså retarder og motorbrems. Motorbremsene på f.eks. Volvo F12 og Scania 143 var like effektive som å slippe en fjert i stolen. Vi holdt 30 i Lierbakken. Så kom Voith-retarderen og vi kunne holde 70. Konstantdrosselbremsen til Mercedes og dette er nok det viktigste som har effektivisert bransjen, ikke flere hestekrefter. Også sikkerhetsmessig er dette en stor forbedring. Holdt du litt for stor hastighet med de gamle motorbremsene, tok det ikke lange tiden før du måtte bremse og da røyk det fort.

- Men hva har endret seg minst?

- Det var et j.... godt spørsmål. Har du flere? Jørgen tenker seg om. Han sitter smilende tilbakelendt nå. Så nikker han sakte. - Jeg tror kanskje at vi ikke har blitt så forbannet mye mer effektive på tross av mobiltelefoner og bedre kommunikasjonsutstyr og biler.

Vi fant frem til tiden i gamle dager også, og vi visste hvor lang tid det tok. Jeg husker da de første mobiltelefonene kom og sjåførene ringte meg da de hadde passert Padborg og sa at nå hadde de gjort nettopp det. - Det regnet jeg da med. Vi har jo lagt opp til det, så hvorfor ringer du? svarte vi da.

- Enten var vi veldig effektive den gangen, ellers så er kanskje alle disse nymotens kommunikasjonsmidler løsningen på et problem vi ikke visste at vi hadde. Jørgen sukker, men ser ikke ut av vinduet denne gangen.

Vi nærmer oss mål for kaffeslaberaset vår. Smilet på den kinesiske servitøren er hakket skjevere enn tidligere når vi går. Det var antakelig på tide å takke for oss. Jørgen skal tross alt tilbake senere.

65 år gammel og snart i ny jobb. Ikke dårlig, men vi er ikke overrasket.

Om fremtiden skulle true med ikke å bringe noe, mistenker vi nok at Jørgen er typen til å hente det selv...