5

Bilder

Heine slik vi kjenner ham med røyken, kaffen og bluetoothen. Da er han komplett.

Overalt hvor det var presseoppslag om utlendinger, kjettinger og sosial dumping kunne du banne på at saken var illustrert med et facebook-foto av fyren.

Heine var på transportkonferanse i Gøteborg. Heine møtte transport- og kommunikasjonskomiteen på Stortinget, og Heine sto på barrikadene for en kjør-sakte-aksjon i desember. Innimellom alle lokale radio- og avisoppslag, naturligvis.

Og når man skulle tro oppmerksomheten var oppbrukt, var karen dundrende fremme igjen. Det var nemlig Heine som i Skien møtte litaueren som en dag kjørte i fylla og ødela bilen under ei bro for deretter neste dag fortsette transporten med en bil som var tapet sammen og med lasten ramlende av underveis. Den saken alene figurerte i avisene nesten en uke. Med bilder og uttalelser av Skyvulstad underveis, må vite.

Les også: Mandag kjørte han i fylla og ødela bilen

Vi kjenner fenomenet litt fra den gang Knut Enger var i sitt ess med sine lastebilaksjoner rundt årtusenskiftet. Da ringte avisene ham før NLF i alle spørsmål som hadde med transport å gjøre. Han ble et kjent ansikt. Siden ble det stille.

Gjentar historien seg?

Er Heine Skyvulstad bare en pr-kåt fyr på rett plass til rett tid?

Er det sin egen eller sjåførenes kamp han kjemper?

Er det Davids kamp mot Goliat?

Vi ba oss selv på et par kopper kaffe med fenomenet Heine Skyvulstad.

Heine er ikke lei. Han tar oss smilende i møte. - All reklame er god reklame, sier Heine som opprinnelig er fra Bagn, men som nå bor i Heddalen. Kjørt bil har han gjort siden tolvårs-alderen. Det er førtifire år siden han først rattet en MB 22.32 tandem. Siden har han blitt værende i bransjen. Nå har han bikket 55 år.

- Jeg kjørte ett år i Nord-Norge, deretter ble det mye på kontinentet. Vi kjørte gjerne aluminium fra Årdal til Italia, minnes han. Han savner ikke kontinentet. - Det ville ikke vært det samme i dag, fastslår han og innrømmer at det meste av kjøringen hans nok har vært på Vestlandet. - Det er liksom rundt Årdal og Sogndal at jeg har rotet rundt, flirer han og setter på seg sin karakteristiske øre-propp. - Jeg tar den på tidlig om morgenen og glemmer at den er der, forklarer han da vi gjør oppmerksom på at vi aldri har sett ham uten.

Kjøringen tok en brå vending for fire år siden. Da ramlet han og ødela ryggen. - Jeg har mistet førligheten i venstre ben, forteller han. Siden har Heine kjørt sporadiske turer før han nå håper på mer kjøring hos Råkil Transport. - Jeg vet ikke hvordan det går, men jeg vil iallefall forsøke, sier han. Tar en slurk av kaffen og nikker mot en av de flotte gule Scaniaene som står på plassen. Han håper på å ta snutebilen til Bergen i dag.

Rastløsheten har vi sett før. Den sitter i ryggmargen på enhver langtransportsjåfør som har nok år bak rattet. At han for tiden er singel, gjør neppe situasjonen bedre. Nå er det på tide med nytt kvinnfolk, mener han. Et halvt år alene er nok. - Jeg traff ei på nettet i går. Viste henne et bilde av lastebilen. Tiger, kalte hun den. Gul og sort. Han ler.

Men nå er det altså NYA vi skal prate om.

Er det kommunepolitikeren i deg som startet NYA?

Nei, nei, nei. Jeg driver ikke med kommunepolitikk lenger. Jeg synes ikke det er forenelig med alliansen. Det var rett og slett slik at jeg ville gjøre noe for bransjen. I Valdres ser vi godt at vi blir overstrømmet av stadig flere utenlandske biler som konkurrerer på gale vilkår. Mange har ikke god nok kompetanse heller. Dette irriterte meg.

Men at det skulle være så mange kverulanter i denne bransjen, det overrasket meg. Det er greit med innspill, men det er mange rare meninger, sier Heine uten å utdype dette nærmere.

- Hva med dere. Er dere selv kverulanter?

- Vi prøver å la være. Vi ønsker å la sak være sak. Derfor unngår jeg å svare mye på f.eks. facebook. Jeg prøver heller å ta det til meg og istedet videreformidle viktige temaer.

Jeg synes det blir feil å bruke facebook som media, men det er en flott måte for å følge med på hva som skjer, hevder han og skyter inn litt skryt av NRK Hedmark og Oppland. - De er flinke til å følge opp, mener han.

Du var mye i media en stund. Fikk dere mye oppmerksomhet bragt på et sølvfat?

- Man må jo jobbe for å komme i media. Det kommer ikke gratis. Media, og spesielt dagspresse, er for lite opptatt av transportnæringen. At vi har vært mye i media viser bare at vi har gjort en god jobb i så måte. Heine gransker meg undrende med blikket. Kanskje lurer han hvilken retning dette intervjuet skal ta. Det gjør ærlig talt jeg også. Men kaffen smaker godt og samtalen er god der vi sitter en frisk septembermorgen på plassen utenfor Råkil Transport. Det ser ut til at Heine synes det er greit, han også. At kulden lager noen nupper på huden, ser ikke ut til å bry ham. Ikke den våte duggen på benken vi sitter på heller. Buksene våre er gjennombløte.

NYA ble startet etter at Sjåførenes Krav, avdeling Øst ble nedlagt. Mange ganger kan det bli splid ved splittelser eller nedleggelser. Det synes ikke Heine er noe å prate om. - Vi har en god tone og lever side om side i dag. Det er det viktigste.

- Ofte er det slik at facebookgrupper dukker opp, får sine 15 minutter i rampelyset for deretter å forgå på de evige, digitale jaktmarker. Er det slik med NYA?

- Nei, vi kommer ikke til å gi oss. Vi er en gjeng ildsjeler. Heine patter på sigaretten, retter på brillene og ser litt trist ut. Det er ikke så rart. Én av de virkelig ildsjelene er ikke der lenger.

Det er nemlig ikke mer enn et par uker siden de mistet sektretæren, Pia Fritz.

Fritz, som i mange år har vært aktiv både i "Kvinnfolk bak rattet", TIA og nå altså NYA, gikk bort etter en tids sykdom. - Pia var kjempeflink. Hun er dypt savnet, forklarer Heine og sukker.

Heine Skyvulstad har hatt sine opp- og nedturer på privaten han også. Heine har bodd i en lastebil. To julaftener har han tilbragt alene i hytta. Og han har opplevd enhver foreldres mareritt. Han har tre flotte sønner, men mistet en datter. - Det er en lang historie, forteller han, og begynner med slutten:

- Hun døde av en overdose da hun var 24. Metadon. Trodde ikke det var mulig.

Heine ser rett på meg. Han kan prate om dette. Det later godt.

- Du bærer ikke nag eller skyldfølelse?

- Nei, vi hadde et godt forhold og jeg vet med meg selv at jeg gjorde alt jeg kunne. Koblet inn det offentlige. Fulgte opp. Dette pågikk siden hun var fjorten.

Vi hadde en lang periode uten kontakt, før hun en dag ringte og ba meg hente henne. Da hadde hun gått ned 60 kilo. Amfetamin.

Noen gode år fulgte, før hun havnet utpå igjen. Jeg tror egentlig hun ga opp tilslutt.

Heine ser på meg. Jeg angrer på at jeg spurte om skyldfølelsen hans. Men jeg satte ikke spørsmålstegn ved ham, var snarere nysgjerrig på hvordan jeg selv ville reagert. Foreldre skal ikke overleve barna sine. Jeg er ikke sikker på om jeg selv ville slått meg til ro. Kanskje hadde jeg livet ut stilt spørsmål til meg selv om jeg kunne gjort mer. Jeg kjenner en stille respekt for at Heine har klart å gå videre i visshet om at det ikke var hans skyld.

Det forstår Heine. Vi lukker samtaleemnet og går videre.

Heine retter opp ryggen. - Du må sørge for å nevne den kjempejobben Erik Karstensen og Monica "Trailermyggen" Bærheim gjør for organisasjonen. Erik har begynt å kjøre for Byrknes og sitter ikke lenger i styret, men er NYA-mann til fingerspissene. Han legger ut brosjyrer, sørger for rekruttering og snakker varmt om oss. Skulle ønske han hadde bedre tid, vi savner Erik i styret. Heldigvis veier Monica godt opp. - Hun skal på møte med Statens vegvesen og prate om urettferdig oppførsel fra enkelte denne uken.

- Apropos rekruttering, hvor mange medlemmer har dere?

Heine roter litt med klokka. - Aah, jeg har ikke fullstendig oversikt over det, sier han tilslutt etter å ha tenkt seg litt om. Jeg mistenker at dette er et litt vanskelig spørsmål. Hvor mange medlemmer må til før man blir tatt alvorlig, liksom.

- Men snakker vi omkring 100? Du må gi meg et pekepinn.

- ja, omkring der. Denne bransjen er utrolig vanskelig å organsere. Det er ikke noe samhold, slår NYA-lederen fast. Det største problemet er at jeg har brukt mye av mine egne penger for å jobbe for sjåfører som selv skal nyte godt av det. De er gratispassasjerer. Han sukker igjen.

En sjåfør kommer ruslende forbi. Ser kameraet, skriveblokka og klarer mattestykket.

- Din pr-kåte j..... Du stikker hodet frem hver gang det er et kamera i nærheten, mens vi andre prøver å unngå det. Han flirer og ler høyt for å ufarliggjøre ordene, sjåføren som slenger bemerkningene etter Heine. Han lykkes ikke helt.

Vi tipper dette kanskje er gjennomgangsmelodien. At Heine Skyvulstad har hørt den før. Spilt på repeat til stiften er slitt og plata må kastes.

- Men hvorfor lage en egen organisasjon? Hvorfor melder dere dere ikke bare inn i en eksisterende?

- Vi ser at de eksisterende organisasjonene ofte gjør en god jobb, men de representerer enten bare arbeidstaker- eller arbeidsgiver-siden. Vi tar hånd om hele spekteret.

Skal vi få til noe, må vi stå samlet, mener Heine, som poengterer at de er registrert som organisasjon i Brønnøysund.

- Men stå samlet, sier du? Er det ikke nettopp derfor dere bør melde dere inn i en av organisasjonene som allerede jobber for bransjen?

- Det svaret ga jeg deg nettopp.

- Blir dere tatt på alvor?

- Ja, vi kjørte hardt på et firma som brukte utlendinger. Bedriften tok deretter selv kontakt med NLF og sendte bilene hjem. Dessuten var det et stort firma, jeg vil ikke nevne navn, som jaget hjem sine hollandske sjåfører etter at jeg tok kontakt. Jeg har flere eksempler også, men ønsker ikke at det skal på trykk.

Han tar en slurk av kaffen, banner litt over måkene som bor på taket og som sommerstid driter ned hele uteplassen, før han trekker frem hjertesaken:

- Vi kan ikke lukke øynene for 2014. Da slippes sannsynligvis all kabotasje fri. I såfall er det bare å pakke sammen. Jeg tror ikke norske sjåfører er klare over faren som kommer. Det er for alvorlig til at man bare kan sitte på gjerdet og tro at dette ordner seg.

Heine tordner. I den grad han kan tordne. Han har stemmen til en geologilærer og faktene til en snill bestefar. Han skriver ikke navnet sitt med store bokstaver selv om han brenner for sakene han tror på. Han kan argumentere, men tåler å bli argumentert mot også.

Vel liker han nok oppmerksomhet. Så får heller andre dømme ham for det.

Han kjenner mange, og han er ikke redd for å ta kontakt med være seg media eller administrerende direktører.

Kanskje er organisasjonen hans borte om en tid. Eller ikke.

Han har iallefall satt ting på agendaen. Som da tiggerne fikk egne toaletter i Kristiansand. Da stilte Skyvulstad opp i Sørlandssendingen og fortalte at nå følte mange sjåfører seg under tiggerne i rang - sjåfører har jo ingen toaletter. Poenget ble løftet fra kafebordet og frem til massemedia. Det sørget Heine for.

Dette er tanker jeg tenker like før vi bryter opp. Da ser Heine på meg, trekker ned siste drag av sigaretten og knipser stumpen vant avgårde.

- Det er vel en slunk kaffe til på kanna. Vil du ha?

Davids kamp mot Goliat, ja.

Vi vet hvem som vant den kampen.

Spørsmålet denne gang er kanskje hvem som er Goliat?