Vi har gått rett på sak. Han har spurt om livet mitt, og jeg om hans. Værpratet skippet vi denne gang. 

Paul kjørte tidligere biltransport i Romania, men sa opp da oppdragsgiver mente han burde ta en kortere rute og deretter trakk ham i lønn for stipulert merforbruk av diesel. - Ruta de trakk opp på kartet lot seg ikke gjennomføre, de stjal pengene mine, sier Paul.

Paul har kjørt lastebil i Romania i 31 år, deretter noen år rundt på kontinentet, før han tilslutt havnet bak et Kim Johansen-ratt og nå bor i en leilighetsbrakke utenfor Gøteborg.

Gi meg en kost og litt maling, så finner jeg fort et hjørne å male meg inn i. Det er litt sånn jeg føler meg etter en tur med rumenske Paul. Han kjører ikke fordi det er gøy eller for å ta norske jobber. Han kjører for familien han aldri ser.

Med tre mobiler og en sigarettpakke går dagene. Den samme ruta, de samme rutinene. Av og til ruller han sigaretter med tobakk fra Tyskland. Det er billigere.

Det er tilfeldighetene som gjør at jeg møter Paul. Det er fredag morgen og jeg står på Svinesund for å intervjue fem vilkårlige sjåfører til spalten Fem langs veien i TransportMagasinet. Ut fra tollstasjonen kommer Paul. Han smiler, ser jeg stusser, og roper: - You want an interview? Haha. Yes, if you have time. Sier jeg. Tenker på å komme meg langt vekk, men uten fluktmulighet er det sannsynligvis raskere og iallefall mer politisk korrekt å ta to minutters prat og et bilde, enn å riste på hodet og stikke. Og mens de øvrige sjåførere jeg har pratet med denne morgenen har hatt det travelt, gir Paul seg tid. To minutter blir fem. Vi tar et par bilder. Så må han videre - og jeg blir med.

- Jeg er glad du er med meg i dag. Jeg elsker å kjøre lastebil, men det kan bli litt ensomt av og til. Han tar sin andre røyk siden jeg møtte ham ved tollstasjonen på Svinesund. Det er en fredag formiddag i mars og rumeneren skal til Oslo. I dag som alle andre dager skal han tilbakelegge 630 kilometer før han mønstrer av. Bilen fortsetter videre til Tyskland og fullfører sine daglige 1500 km. Så kommer en ny bil opp som Paul ratter neste dag. Familiefaren kjører for danske Kim Johansen og frakter deler for Bertel O. Steen.

- Lørdag og søndag hviler jeg ut i Gøteborg, men mandag starter jeg tidlig. Klokken 04.00 på natten reiser jeg for å være i Oslo før halv ni. Life is good, but hard. What can i do? I Romania ville jeg tjent omkring 300 euro i måneden. Banken min skal ha 450 euro for huslånet. Han slår ut med armene igjen. 

Bor i leilighetskompleks utenfor Gøteborg

Han har kjørt lastebil i Romania i 31 år, deretter noen år rundt på kontinentet, før han tilslutt havnet i en leilighetsbrakke utenfor Gøteborg. Der bor han sammen med 6-10 andre rumenere. - Det er Kim Johansen som betaler husleien, og vi har egne soverrom. - Det er fint om du ikke skriver noe negativt om firmaet. Jeg vil ikke ha noen problemer og det er et bra firma, mener Paul. Han har kjørt for det danske selskapet i to år nå.

Akkurat det siste er det mange norske sjåfører som har et annet syn på. Kim Johansen er kabotasjeanmeldt ved flere tilfeller, og kombinasjonen utenlandske transportører med enda mer utenlandske sjåfører er generelt ikke veldig populær her tillands. Om han føler seg uglesett? - Nei, dere nordmenn er gode folk. Samtidig er jeg veldig sosial og liker å prate. Jeg snakker med alle jeg møter, men fortell meg, please, er det slik at dere misliker utlendinger?

Jeg kan ikke si annet enn at det nok er tilfelle. Ingen norske transportører kan konkurrere med 1000-eurosjåfører som kommer med toakslede trekkvogner og eksotiske skilter. Dessuten har vi hatt mange tilfeller der nettopp rumenere har stjålet diesel. Jeg konfronterer ham med dette idet vi passerer bomstasjonen i Moss. Det lyser grønt.

Paul blir stille. Øynene med guttegløden blir fjerne og han sukker. Jeg føler at jeg nettopp har invadert ham. Som om jeg har tatt meg til rette som dommer og samtidig har utnyttet gjestfriheten hans. 

Kanskje har jeg også det. Det var Paul som velvillig slo ut med armene og smilende inviterte meg på tur da jeg tilfeldigvis møtte ham og spurte om hverdagen hans noen timer tidligere. 

Jeg på min side hadde noen forutintatte synspunkter på utenlandske sjåfører, som jeg gjerne ville få bekreftet eller avkreftet. Jeg ville se mennesket bak et Kim Johansen-ratt. Ble det slik jeg trodde?

Paul synes at Anders Behring Breivik bør bli skutt. Paul gråt da Whitney Houston døde, han liker gammelrock, fotball, har eid to pudler en gang og har hele livet arbeidet hardt. 

Det er en elegant herremann jeg har foran meg. Rett opp og ned, Sterk, lett og ledig i kroppen. Ikke noe er pyntet på, ikke noe er tilgjort. Dersom Paul hadde vært en ukedag, ville han vært en tirsdag. 

Er han egentlig så forskjellig fra en norsk sjåfør? Jeg må ta noen oppgjør med meg selv. 

Rett på sak

Jeg ser at det er det kjølige, distanserte passbildet av de utenlandske vogntogene og sjåførene jeg ikke liker. Det er de dårlige lønningene, toakslede trekkvognene på vinterføre og overskriftene jeg vil ha vekk. De som ikke kan kjøre, som umulig kan være renslige, som ikke har plass å stå på, som ikke kan språket, og som hverken kan oppføre seg eller forstå at de ødelegger lønninger for norske sjåfører. De vil jeg ha bort. Det er lettere å dømme noen man ikke kjenner. 

Ikke Paul. Ikke egentlig. Jeg liker Paul fordi jeg begynner å lære ham å kjenne, selv på denne korte tiden. Eller nettopp derfor.

Vi har gått rett på sak. Han har spurt om livet mitt, og jeg om hans. Værpratet skippet vi denne gang. 

Hjem til bryllup

Jeg har lært litt om Paul som har vært lastebilsjåfør over hele Europa. Paul som giftet seg som 23-åring og som nå forsørger sin 27-årige sønn og 23-årige datter gjennom høyere utdanning. Paul som hver dag snakker kort med familien sin bare for å høre stemmene deres. Det koster ham 20 dyre euro i uken å ringe ungdommene hjemme og kona som arbeider som omsorgsarbeider i Pisa, Italia. - Hun steller en olding på 101 år, tenk deg det, smiler Paul. Tenk om vi blir så gamle. Han korser seg for tredje gang denne formiddagen og en kort bønn slipper ut over leppene hans. 

Paul jobber for familien. For sønnen som elsker fotball, for datteren som studerer økonomi. Sent i august skal han hjem. Sønnen gifter seg i september og da møtes hele familien. Han blir blank i øynene, men tar seg fort inn. Det er følsomt. Han blir hjemme i to-tre uker, så skal han tilbake til førerhytta. Til ruta han kjenner så alt for godt.

Det er altså alle kollegaene til Paul jeg vil ha bort.

Eller blir dette for enkelt? Jeg har sjeldent hørt mye positivt om rumenere. Ikke har jeg pratet mye godt om dem selv heller. Blir det ikke da for lettvint å snu på dette etter en kort tur med én sjåfør? Nå skal dere høre, han var grei, gitt... Nei, det blir for enkelt. 

Jeg rister bort tankene. Det dreide seg om dieseltyveriene. Paul svarer noe jeg ikke helt får med meg. Rumeneren snakker raskt nå. Litt oppbragt. Ødsler med engelske ord jeg ikke oppfatter. Jeg tror det handler om et fåtall som ødelegger ryktet til hans landsmenn. Sikkert. Det typiske svaret vi alle tyr til når vi blir konfrontert med landsmenns oppførsel. Han er iallefall raskt inn på temaet romenske tiggere i Oslo. - Hvorfor kan de ikke ta seg en jobb istedet for å tigge, undrer han. Ser ut av vinduet og sier "yes" som for å bekrefte sitt eget spørsmål. 

Godt i Norge

Han tenner en ny røyk. - Jeg røyker 20 om dagen. Det gjør meg rolig, sier han. Kjøper dem i Sverige, selv om det er dyrt. Under den svarte luggen får øynene sakte gløden tilbake. Vi kan fortsette samtalen.

- Vi hadde det bedre i Romania før. Han innhalerer dypt og ettertenksomt. Rister på hodet. Før kommunismens fall hadde alle jobb og kunne betale våre skatter. Vi hadde mat, men ikke frihet. Nå har vi frihet, men ikke mat. Vi passerer Tusenfryd og det står en bil ved veikanten. - Se der. Dersom det er en ulykke i Norge, kommer politi og ambulanse med en gang. I Romania ville det bare kommet politi - med en bot. Han korser seg og slår pånytt ut med armene. - Dere har det godt. Det er bra. 

- Jeg kjørte en periode på Tyskland. På terminalene nektet de å snakke annet enn tysk til meg. Og russiske sjåfører ville de ikke engang prate til. Det samme tidligere da jeg kjørte i Israel. Jeg er kristen - det var ikke like greit overalt. Some problems, distant people - når de fant det ut. 

 

Sukker på rasjon - og lav levealder

Romania, ja.

Sist det ble tellet, hadde Romania 20 millioner innbyggere. På åttitallet, før kommunismens fall, måtte de nøye seg et par 40 watts lyspærer hjemme slik at strømmen kunne eksporteres til Tyskland.

Barnedødeligheten var så høy at en fødsel først ble registrert når barnet hadde overlevd fire uker. Abort var forbudt for kvinner under 45 og minimum giftealder var 15. Loven påla pliktjobb for det offentlige på søndager og kjøtt, sukker og egg var rasjonsvare. Det er ikke lenge siden.

I dag er gjennomsnittlig levetid for rumenske menn bare 66 år.

Paul er 57.

Jeg håper han drar snittet opp.

Vi passerer Bryn senter. Kjører ned bakken der den Posten-eide Blomquist-bilen sperret vintertrafikken for en tid tilbake. Jeg nevner det. Tidspunktet var vel omtrent samtidig som da han selv passerer Bryn på vei tilbake.

- Ja, jeg slet da, gitt. Jeg kom like etter og spant meg akkurat opp bakken. Sier han.

Nettopp, tenker jeg og husker med ett mine inngrodde synspunkter. Skal man kjøre i Norge, må man iallefall ha kompetansen og utstyret i orden.

Tankefull avskjed

Vi kjører videre i taushet. Vi svinger inn på terminalen fem minutter før tiden. - Vi rakk det denne gangen også, konstaterer Paul. Nå skal han ha pausen. Han tenner nok en sigarett. - Ok, det blir nok nærmere 40 om dagen, ler han. Det er utlendingen Paul som holder samtalen i gang når den har gått litt i stå. Ikke jeg, journalisten. 

- Jeg vil kjøre så lenge jeg lever. Dette er livet mitt avslutter han, før ansiktet blir alvorlig idet jeg takker for turen.

- Det er jeg som skal takke, sier Paul. Jeg er glad du ble med.

Jeg går tankefull ut av Ivecoen. Ikke klokere, kanskje bare litt mer forvirret. Kanskje litt sint. Jeg vet ikke.

Jeg vil fortsatt ha bort utenlandske sjåfører som ikke mestrer vinterføret her til lands. 

Men jeg håper at Paul blir 101 år gammel - og at han fortsatt kjører sin faste rute Gøteborg-Oslo.

Jeg dømmer med den uvitendes overbevisning.

Jeg er god på det.

Kombinasjonen toakslet trekker og utenlandsk sjåfør er ingen drøm på vinterføre. Allikevel klarer jeg ikke ønske Paul bort. Han tilhører på en måte unntaket i min verden. Men er det helt riktig da?

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!