Ankenektelse som problem
Dersom man ser på straffesaker knyttet til trafikale forhold, er straffeprosessloven slik at en rekke av disse sakene kun vil få èn rettsbehandling, altså i tingretten. En anke videre til lagmannsretten blir ofte avskåret.
Årsaken finnes i straffeprosessloven § 321 hvor det blant annet fremkommer:
Anke til lagmannsretten om forhold hvor påtalemyndigheten ikke har påstått og det ikke er idømt annen reaksjon enn bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., kan ikke fremmes uten rettens samtykke.
Samtykke skal bare gis når særlige grunner taler for det. Samtykke er likevel ikke nødvendig når siktede er et foretak, jf straffeloven kapittel 3 a.
Anke til lagmannsretten kan for øvrig nektes fremmet når retten finner det klart at anken ikke vil føre frem.
Jeg har ofte saker i retten som dreier seg om bøter kombinert med tap av føreretten. Det er da ofte tale om store bøter, og lang inndragningstid, slik at saken og utfallet for den enkelte sjåfør, er av stor viktighet.
Når slike saker behandles i tingretten hender det ofte også at retten bare settes med èn fagdommer, uten to meddommere som jo er "vanlige" folk, uten juridisk bakgrunn.
En fellende dom avsagt av en enedommer i tingretten, som ikke lar seg anke til lagmannsretten fordi man ikke får samtykke, kan føles som en dobbel belastning for den som dømmes.
Samtykke til å bringe slike saker inn for lagmannsretten skal kun gis når det foreligger særlige grunner, det skal derfor ganske mye til.
Bestemmelsen om slikt samtykke til anke er naturligvis tatt inn i loven for å begrense mengden av saker i rettssystemet. Spørsmålet er om den ordning man har i dag, og slik den gjennomføres i praksis, tar hensyn nok til den enkeltes rettssikkerhet?
Når lagmannsretten beslutter at det ikke skal gis samtykke til en videre anke, trenger de ikke begrunne sin beslutning. Videre kan denne ankenektelsen heller ikke ankes videre.
Mitt råd er derfor at slike saker må fremlegges grundig for retten i første instans, samtidig som man bør prøve å få satt tingretten med meddommere, slik at retten også får et innslag av ikke-jurister. Man kan altså ikke uten videre legge til grunn at saken også kan prøves i lagmannsretten.
