Look to Sweden
For noen år tilbake var jeg på en konferanse i Sverige. Jeg husker ikke så mye om temaet for dagen, men jeg husker veldig godt praten jeg hadde med en av foredragsholderne i pausen. Han fortalte om Sverige og veiutbygging.
Svein-Ove blogg
- Vi er dønn avhengige av å ha gode veier, sa svensken. For å bedre vår økonomi, må infrastrukturen på plass. Lastebilene må frem. Derfor bygger vi ut veinettet. Enkelt og greit! Hvorfor gjør ikke Norge det samme? Spurte svensken. Han krevde heldigvis ikke noe svar.
Vi kunne pratet om så mye. Vi kunne snakket om finansieringen også. I våre naboland blir investeringer i motorveier og andre stamveier, skattefinansiert. I Norge finansieres en tredjedel av riksveinettet i form av bompenger.
Hvorfor er det slik? Må vi akseptere det? Det er ikke noe nytt at man ymter frempå om oljefondet heller. - Bruk 100 milliarder av disse midlene til veier, sier enkelte. - Det ville landet tjent stort på. Kanskje har de rett, jeg vil tro det, men jeg vet det ikke.
I høst har det vært mye debatt og foukus på veiutbygging. Milliarder har blitt lovet til dette formålet neste år. Men det skjer på en måte ufrivillig. Det er presset frem av. Det blir som Terents sa en gang før Kristus: Ingenting er så lett at det ikke kan bli vanskelig når det gjøres motvillig.
Og det er det som er poenget mitt, og som gjør meg småforbannet: Finansdepartementet har sett investeringer i vei som en utgift og ikke som en investering for vekst. Med en slik innstilling vil det aldri bli noen utvikling. Det vil aldri bli bygget veier før det blir presset frem. Enten i form av ulykkesstatistikk eller som nå i høst, hvor et knippe politikere ønsker å posisjonere seg og vise kampvilje for å sanke stemmer.
Vi er altså - tror jeg - det eneste landet i Vest-Europa som hevder at veibygging ikke er en økonomisk investering, men derimot en nødvendig belastning. En belastning man ønsker å holde på et minimum.
Det kunne jeg også fortalt svensken. Heldigvis slapp jeg.
Han ville trodd det var en norske-vits.
