Å "fortelle omverden hva som skjer" forsøker vi som steller med tungt.no, TM og AM til daglig, så jeg skal gjøre noe annet: fortelle om det som skjedde, sånn rundt midten av forrige århundre.

Noen av dere husker Austin. De var jo relativt store også på nyttekjøretøy. Flere meieribiler i min hjemby Fredrikstad var grønne Austin'er. Dette handler imidlertid om en nokså luksuriøs personbil: En 1952- modell Austin A70. Tilnavnet "Bolla" sier det meste om hvordan denne solide jernklumpen så ut.

Solid, sa du? Ja, i hvert fall i materialvalg. Siden jeg er sønn av en "grossist i jern & metallvarer" (skraphandler) og vokste opp på jernhaugen, har jeg et visst begrep om hvordan stålplater skal se ut.

Selvsagt rustet "Bolla". Mindre enn tre år gammel var den moden for en fullstendig restaurering av karosseriet. Siden dette var flere år før kjøpetillatelser for bil ble sluppet fri, var det naturlig å prioritere oppussing i stedet for nyanskaffelse. Glemmer ikke fjeset på mitt faderlige opphav da vi hentet "Bolla" hos lakkerer Olsen. Fargen kunne vel best karakteriseres som "lett elefantgrå", det bidro selvsagt til å understreke navnet. Mellomgrått eksteriør (ingen metallic- effekt i de dager, nei! Grått var grått!) rødt skinninteriør på to solide sofaer, rattgir og et formidabelt ratt dominerte interiøret.

Det gjorde også fatter's ord og utrykk i omgangen med den solide jernklumpen. To aspekter ved "Bolla" gikk nemlig igjen, i likhet med flesteparten av de utgavene Austin- importør Erik B. Winther i Grenseveien leverte: en mellomaksel som lot til å svinge mer enn kirkeklokkene i Nidarosdomen og en clutch som fant det for godt å nekte girvalg til svært upassende anledninger.

Som den gangen vi hoppet inn i Göteborg. Før E6 og Tingstadstunnelen var det èn vei gjennom den vestsvenske hovedstaden: Over Götaälvsbron, over Järntorget og inn i det som for en beskjeden Fredrikstad- familie virket som Manhattan eller Tokyo i rushtiden. Midt i sommertrafikken på den firefelts brua brant det friskt i en sporvogn. Trafikk- kaos? Å jada, også fordi det var politistreik i Sverige på den tiden.

Da besluttet clutchen på "Bolla" seg for at den overhodet ikke gadd å slippe i gjennom ønske om et gir fra Forsberg senior. Spilte ikke noen rolle hvilket av de tre han ba om: "Game Error" eller noe sånt hadde det vel lyst fra multimediadisplayet på en moderne bil. Mens køen vokste på alle sider av den grå "norrbaggen", la jeg merke til to ting fra baksetet: Hvor rød fatter kunne bli i nakken (den sommeren ble det satt temperaturrekord på den svenske vestkysten, men allikevel¿) OG: betydningen av dreiemoment. For: I ren desperasjon griper min kjære far girspaken med begge hender, sliter den i et gir som skulle vise seg å være tredje, gir betydelig gasspådrag og slipper clutchen. Byksene "Bolla" gjorde nedover Götaälvsbroen ville gjort en kenguru skamfull. Lyden av mekanikk som slites nesten i stykker sitter i som enda et sommerminne. Vi nådde Køb'en og fikk ny clutch, så vidt jeg husker den tredje det året.

Et par år senere gikk turen til fjells, nærmere bestemt mot Steinklepp i Lærdal. Den dag i dag er turen over Filefjell til Borgund en av de fineste strekningene man kan kjøre her i landet.

Den gangen ble det et nokså langt og ufrivillig opphold midt på fjellet, selvsagt grunnet det lunefulle drivverket. Lenge før mobiltelefoner og gps forenklet tilværelsen, var det bare en ting å gjøre: vente på neste bil for om mulig å haike til en telefon.

Så stille i trafikken har jeg aldri opplevd det, ikke en gang midt inne på Finnmarksvidda i februar måned.

Men omsider kom...en traktor. En fin, rød Fordson med en liten, værbitt fjellboer bak rattet.

Selvsagt skulle vi få haike til telefonen, men enda bedre: han tilbød seg å slepe "Bolla" med tilbehør til sitt eget tun, "Så kan me sjå ka me kan gjæra..."

Ja, tilbudet akseptert. På med slepestag (tilfeldig¿?) og av gårde bar det, til et gårdstun med alt det som hører til. Og: midt på tunet stod en flunkende ny rød og gul Viking redningsbil, en Ford V8, med roterende lys og stor vinsj foran!

"La oss nå få doningen inn på bokken", sa bonden, i det han lukket opp for det som best kan beskrives som ei skikkelig gårdssmie.

To timers innsats under "Bolla", og bilen var som ny. Det Erik B Winther hadde brukt år på, løste fjellbonden nord for Fagernes på et par tidlige ettermiddagstimer.

"Bolla" holdt ut i den forsberske familien i tre år etter dette, aldri slo clutchen seg vrang en eneste gang.

Om blogger heter det videre: "Der noen weblogger er rene dagbøker for bloggskribenten, er andre mer tematisk, profesjonelt (hm¿) eller kunstnerisk (dobbelt-hm..) vinklet".

"Blogger gjør også ofte ivrig bruk av pekere til andre nettsteder og ikke minst andre weblogger". Derfor: http://www.motorbase.com/vehicle/by-id/279/ forteller om slektningene til "Bolla".

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!