Dagen startet som den pleier når jeg ikke er på reise, med vekking av unger, matpakkesmøring, vekking av unger igjen, tilberedning av frokost til de som er stått opp, nok en vekking av de som ikke er stått opp og sjekking på timeplanen så alle husker gymtøy, klær til uteskole og slike praktiske ting som hører til foreldrerollen.

Er alle ute av huset til åtte, har dagen begynt bra. "Great suksess", som Borat så riktig påpeker om den slags positive resultater.

Vi snakker mandag her, vanlig arbeidsdag. Men jeg kjenner at jeg ikke har lyst i dag. Før helgen satt jeg og planla en ukes jobbreise som starter på torsdag, så jeg bestemte meg samtidig for å ta akkurat den helgen på forskudd.

Er det en ting jeg har lært meg, så er det at helg i denne jobben, avhenger av jobbfri og ikke navn på ukedag.

Det andre forbinder med helg, er ofte de to ukedagene da alt skal skje. "Lørdag er alle bilene inne, da kan du komme", sier de. Muligheten for å få hele bilparken med i en reportasje i TransportMagasinet, får mange til å sikte seg inn på lørdag som en mulig samlingsdag. Det betyr jobbedag for meg. Og det er helt greit. Jeg er vant til det.

Mandag var altså en slik "helg" som jeg er avhengig av å ta, når bladet er i trykken og det er fire uker til neste.

Da er det tid til en pust i bakken og en gjennomgang av hva jeg skal finne på til neste utgave. I en slik periode prioriterer jeg hus og hjem og unger. Må få unna litt dårlig samvittighet for all reisingen, og stiller opp på det meste.

Så som fotballtreningen til yngstemann. En time av mitt liv står jeg der på sidelinjen og kikker, gir gode råd og motiverer. Som oftest alene, sammen med trenerne.

En god venn av meg har hatt samme jobb som meg i en årrekke og sa han alltid hadde dårlig samvittighet for all reisingen. Da ungene hans ble voksne, sa de til ham at han til tross for reisingen hadde vært mye mer til stede når han først var der, enn mange andre foreldre som bare lå hjemme på sofaen hver dag etter jobb. Jeg drømmer om å få en lignende melding om noen år. Da blir jeg glad.

For det handler om å bry seg. I hvert fall for våre nærmeste. Vi foreldre har en oppgave i livet. Vi skal bygge en plattform i løpet av 15 år, som ungene skal klare å stå på alene resten av livet. Og vi får bare en sjans.

Jeg vet hva jeg drømmer om, hva som vil være den ultimate tilfredsstillelsen å tenke tilbake på den dagen jeg trekker meg tilbake fra rotteracet. Nemlig at jeg har fått til akkurat det. Men da trengs det en innsats og det trengs synlighet.

Og lett er det ikke¿

Akkurat nå sitter jeg og tygger litt på den følelsen jeg prøver å beskrive her. Følelsen av å vite at du har betydd en positiv forskjell i noens liv. Jeg har ofte drømt om å være redningsmann eller jobbe på ambulanse. Har ikke peiling på om jeg ville klart det, men en mer meningsfull jobb klarer jeg ikke å se for meg. Følelsen de må ha etter en god, livreddende dag på jobben, må være kolossal.

Det er tre og et halvt år siden nå, at jeg snublet midt opp i en av de styggeste ulykkene på norske veier dette tiåret. Jeg fikk oppleve nettverket Trolle i fri dressur med en tsjekkisk lastebilsjåfør og hans datter, etter en tragisk ulykke sør for Egersund.

De som har fulgt med en stund, husker sikkert enda reportasjene vi hadde i TM om Roman og Natalie. På nært hold var vi vitne til døgnet deres etter ulykken. I politiavhør, mens de pakket sakene ut av den knuste lastebilen og alle tårene fra en liten jente som var et halvt kontinent hjemmefra når livet viste henne sine mest brutale sider.

Tre og et halvt år er gått, og kontakten med familien i Tsjekkia er så som så. Språkproblemene må ta hoveddelen av skylden.

Men i går, mens jeg var på fotballtreningen, ringte det på døren hjemme.

Og der sto han.

Roman, som fortsatt kjører langtransport, hadde losset på Rolls Royce. Fabrikken ligger en kilometer fra der jeg bor, og nå skulle han ta døgnhvilen.

Etter en times vandring i nabolaget, hadde han funnet huset vi bor i. Adressen hadde han fra før.

Så der satt vi plutselig. Trolle, Roman og jeg, rundt kjøkkenbordet. En kaffekopp, en ordbok og masse gode minner å prate om, tross alt som skjedde for tre og et halvt år siden. Det var som om tiden hadde stått stille.

Da han gikk igjen, kjente jeg på den følelsen. Hvor uendelig takknemlig jeg er som har fått lære ham å kjenne. Det faste blikket hans forteller mer enn tusen ord. Mona "Trolle" Burås var der da han trengte det som mest. Hun passet datteren hans da han satt timevis i avhør i et fremmed land.

Natalie slipper fortsatt ikke bamsen hun fikk med seg hjem den dagen, ut av syne. Den følger med i butikken og den sover ved siden av henne.

En fridag i jobben som journalist i TM, er som dere skjønner aldri kjedelig.

Mer enn en gang har jeg fått bekreftet at dette er en livsstil mer enn en jobb.

Og at jeg har vært med på å gjøre en forskjell fikk jeg bekreftet da Roman banket på døren hjemme i Bergen en mørk mandagskveld i november.

Hjemme i Tsjekkia sitter en vakker jente med minner om noe som skjedde i Norge for tre og et halvt år siden, men hennes minner er mest gode. Hun møtte en som valgte å bry seg. Mona "Trolle" Burås har trolig en større plass enn vi kan forestille oss dypt der inne i hjerteroten hennes. For Roman betydde det mye å få fortalt sin historie til norske kolleger. Han var uskyldig i det som skjedde, men han er merket for livet. Hva han opplevde på ulykkesstedet har han nok enda ikke delt med noen.

Og om noen i denne verden minner ham på hva som skjedde etter den tragiske ulykken, så er det Mona og meg. Det er alltid like sterkt å se ham igjen. Og da han satt på kjøkkenet vårt, følte jeg det var på tide å bli satt ut. For en jobb vi har.

Jeg ville ikke byttet med noen¿

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!