Forrige mandag var en merkelig dag. Preget av triste nyheter om flystyrten i Atlanterhavet, der også nordmenn var involvert.

Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg satt og ventet på nyheten om hvem de var, disse menneskene som var med Air France fra Rio og endte sine liv det i store havet.

Far og sønn, eiere i en tradisjonsrik bergensbedrift som også jeg har et forhold til fra min tidligere yrkeskarriere. Det kommer tett på. Ordfører Bakke sender ut pressemelding på vegne av alle oss som bor i Bergen kommune og uttrykker vår medfølelse. Det hører liksom med når slike katastrofer rammer samfunnet.

Jeg var for noen år siden og hørte på et innlegg av daværende vegdirektør, Olav Søfteland. Husker ikke helt anledningen, men noe han sa, har bitt seg fast i hjernebarken min.

"Det gir status å dø kollektivt", sa han. Det han siktet til var samfunnets reaksjon i forbindelse med ulykker.

Dette var ikke så lenge etter at "Sleipner" hadde forlist og mange hadde omkommet i den kalde sjøen nord for Haugesund.

"I trafikken skjer det mange Sleipner-ulykker i året, uten at vi reagerer", fortsatte Søfteland.

Om han hadde et poeng? I aller høyeste grad. Debatten er fortsatt aktuell og bør vel snart tas tak i. Det er jo valgår i år.

Samme dag som alvoret synker inn over oss og hovedsakene i media er flyulykken i Atlanterhavet, kjører en mobilkran utfor E39 i Stigedalen og føreren omkommer. En lastebil frontkolliderer med en personbil i Østerdalen og to mennesker omkommer. I Tomrefjord skjer det samme og et menneske omkommer.

Fire menneskeliv går tapt på veiene våre denne dagen. Like mange som det var nordmenn om bord i Air France-flyet. Det eneste media bryr seg om, er å finne årsaken til flystyrten.

Da Partnair-ulykken ble etterforsket for mange år siden, ble det oppdaget at årsaken var bruk av uoriginale deler på vitale steder i skroget. Dette førte til en verdensomspennende aksjon, der fly ble ettergått i sømmene og piratdeler byttet ut. Etter det har ikke en lignende flyulykke skjedd.

I Stigedalen ble veien utbedret for noen år siden. En etterlengtet oppgradering som ble behørig feiret av politikere og myndigheter. Det manglet tre millioner kroner den gangen, så den siste ulykkessvingen ble aldri rettet ut. I går kjørte en mobilkran utfor i den svingen og en mann omkom. Regnestykket kommer aldri til å gå opp.

For tre millioner kroner kunne det beryktede ulykkespunktet blitt utbedret samtidig med resten av strekningen, men pengene tok slutt.

Lurer på hvor mange som hadde flydd med Air France og de andre selskapene om noen av dem hadde sagt at de dessverre ikke hadde budsjett til å sjekke flyene sine for piratdeler?

En januarkveld i 2004 satt jeg hjemme og kikket på nyhetene. "Rocknes" hadde nettopp seilt forbi utenfor stuevinduet mitt, som så mange ganger før. Nå var den på tv-skjermen min, med bunnen i været. Vi fikk være med på den dramatiske redningsaksjonen via tv-kameraene. Mennesker omkom, årsaken skulle finnes. Det var samfunnets krav til myndigheter og politikere.

Nå har forsikringsselskap og rederiet nylig vunnet erstatningssaken mot staten.

I dommen slår Oslo tingrett fast at staten ved Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet må betale til sammen nærmere 22 millioner kroner i erstatning til forsikringsselskapet Gard og tolv andre forsikringsselskaper etter "Rocknes"-forliset. Forsikringsselskapene krevde i utgangspunktet 580 millioner kroner.

Forliset kunne vært unngått dersom Sjøkartverket hadde gjort jobben sin og merket grunnen "Rocknes" grunnstøtte på, mente forsikringsselskapet Gard. Sjøkartverket hadde visst om grunnen siden 1995.

I Stigedalen har vi visst om at ulykkessvingen ikke ble utbedret siden arbeidene ble avsluttet høsten 2004. Tre manglende veimillioner, har nå blitt til flere titalls millioner i samfunnskostnader, et tapt menneskeliv, en hardt rammet familie.

Om en av våre nærmeste dør i en flystyrt eller i en trafikkulykke, er smerten like stor for dem det gjelder.

Men så var det dette med å dø kollektivt da. Trykket mot ansvarlige politikere hadde nok blitt vesentlig større om en buss med 50 mennesker hadde rast ned den samme skråningen i Stigedalen, eller møtt vogntoget i Østerdalen for den del.

Jeg vet ikke om jeg har noen konklusjon på denne bloggen. Dette er bare tanker jeg gjør meg hver gang en katastrofe rammer samfunnet rundt meg. Det skjer med jevne mellomrom, men det triste er at i min bransje, transportbransjen, skjer det lignende katastrofer ukentlig, enten yrkessjåføren overlever eller ikke.

Jeg tror jeg vet litt om hvordan de må ha det, sjåførene på ulykkesbilene i Tomrefjord og i Østerdalen. Jeg har vært med på det jeg også, selv om mannen i personbilen overlevde i mitt tilfelle. Det var likevel så nære at jeg fikk kjenne på følelsen av å ha forårsaket at et menneske og en familie ble rammet hardt og brutalt. Jeg var der akkurat i det øyeblikket personbilen mistet kontrollen og traff mine 48 tonn i fronten.

Jo, konklusjonen må bli at jeg ikke skjønner.

Når mange dør, må vi finne en årsak og politikerne må stå skolerett og si at de skal ta grep og at dette må ikke skje igjen.

Når man dør en og en, ute på veien, vet vi ofte årsaken. Likevel aksepterer vi at det bare er slik.

Hvordan kan en ulykke på sjøen føre til at staten må betale, fordi man visste om faren, mens nesten samme situasjon i Stigedalen er til å leve med.

Kanskje blir jeg beskyldt for etterpåklokskap, men jeg tenker bare høyt her.

Vi vet at dårlig vei krever menneskeliv, så hvorfor aksepterer vi det?

Hadde de hatt like små marginer i flytrafikken, hadde det blitt langt å kjøre til Rio¿

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!