Det stunder mot den etterlengtede TRANSPORTmessa på Gardermoen. Du verden så mange jeg har møtt de siste ukene som har tenkt seg dit. Det blir hyggelig og jeg gleder meg kolossalt. Årets begivenhet, uten tvil.

Jeg regner med å treffe mange gamle og nye kjentfolk i løpet av de fire dagene og håper jeg får tid til å ta en prat med dere alle sammen. (Setter meg høye mål nå, jeg vet det¿)

Jeg har grublet litt på akkurat det der. At vi som møtes på Gardermoen egentlig er kjentfolk. Fra den samme menigheten.

Vi i Tungt og TransportMagasinet får stadig høre at det vi skriver burde vært publisert i andre media. Dette er stoff som den vanlige mannen i gata burde lese, påpeker dere.

100 % rett, har dere. Mye av det vi sliter med i denne bransjen er ting som berører hele Norges befolkning og som de ikke hadde hatt vondt av å vite om.

Tro meg, vi prøver ofte å lure dagspressen med på noe vi syns er viktig for flere enn yrkessjåfører og andre i lastebilnæringen. Det er fader meg ikke lett!

Hva om vi hadde fått lurt dem til Gardermoen i begynnelsen av mai og fått dem til å skrive positivt om bransjen, for en gangs skyld? Et tosiders oppslag i VG om transportfolk som er stolte av det de driver med og som har reist lange veier for å møtes til felles forlystelse. Drevet av ren og skjær entusiasme? Hadde ikke det smakt bra? Er det ikke slike mennesker vi liker å lese om da? Eller er det bare meg¿?

Eller enda bedre. Hva om vi fikk lurt med oss Preben, Sigurd og alle de andre med sort Audi, Mercedes eller BMW, helst BP-registrert¿

Vi skulle tatt godt imot dem, og vi hadde sikkert funnet tonen. Innerst inne er nok disse businessjagerne litt gutter de også. Kanskje skjortesnippen hadde åpnet seg litt og de hadde senket blikket såpass at de fikk øye på virkeligheten.

Kanskje de hadde hilst på oss neste gang de var på vei hjem fra Hemsedal en søndag ettermiddag, i stedet for å gi oss hjertestans når de kommer ut av svingen i venstre felt.

Det spørs vel om Gardermoen er det rette stedet. De er nok for inngrodde i sin egen verden disse gutta. De må lures i en felle, skal dette gå bra.

Snart er det sommer og de skal av gårde på ferie med fullpakket bil og grinete unger i baksetet. Det er da de er på sitt mest ekstreme. Det er da de risikerer livet for å komme forbi oss. Det er da troen på egen fortreffelighet og bilens ufravikelige evne til å lystre den minste korrigering, er på sitt høyeste. I sommermånedene er det ikke rom for marginer. Langt mindre for feilmarginer.

Jeg har et forslag:

Hva om vi finner det rette stedet. Gjerne en yachtklubb, en seilforening eller nær et golfanlegg. Et sted der vi vet at det frekventerer en del sorte tyske biler.

Vi tar med oss noen eksemplarer av arten lastebil og sniker dem inn blant de andre bilene. Trolig vil de ikke få øye på dem, siden mange av disse menneskene er mer opptatt av å bli sett selv, enn å legge merke til verden rundt seg.

Vi kan lokke dem til oss med lukten av kanapeer, du vet slike små brødgreier med noe ekkelt pålegg på, spiddet på en tannpirker¿

Så tar vi for oss ungene deres, som enda ikke er gamle nok til å skjønne at lastebiler er verdensfiende nummer en. Med en caps og løfter om en plass i førersetet, skulle det ikke være så utenkelig at vi får dem frivillig til å entre førerhuset.

Litt diesellukt, noen skjeggstubber og en aning lun ubehandlet svette hadde nok også påvirket de respektive mødrene til å være med på notene. Jeg har nemlig en viss formening om at enkelte hormoner ikke lar seg temme av sorte biler, slipstvang og belegningsstein i hagen. Mor er klar for litt røff lastebilprat, uten tvil.

Når vi har kommet så langt, er far sjøl i ferd med å svelge den siste kanapeen og praten med Preben og gutta i ferd med å avsluttes.

Nå vil han forhåpentligvis oppdage hvor han befinner seg og se seg om etter familien. Bak rattet i en trekkvogn med blanke aluminiumsfelger sitter guttungen og gliser fra øre til øre. I passasjersetet sitter mor og kniser av kommentarene til yrkessjåføren som har plassert seg på køya. Hun har for et lite øyeblikk blitt fjortis igjen. Og hun liker det.

Med et skjevt og fårete smil rundt kjeften entrer far de første stigtrinnene inn i en atmosfære som hele kroppen stritter imot. "Sett deg her", sier guttungen ivrig og flytter seg fra førersetet.

Smekk. Døren lukkes av en yrkessjåfør på utsiden, samtidig som han viser tommelen opp.

Mission completed!

Med den rette psykologen bak i køya nå, så kan føreren av den sorte tyske bilen gradvis forandres til en som har vært inne i en slik, eh¿ lastebil. En som faktisk syns det var litt tøft å få prøvekjøre noen meter og som får stadige påminnelser fra baksetet neste gang han skal til Hemsedal.

"Var det ikke den lastebilen du var inne i, fattern?"

"Jo, kanskje det" svarer han og smiler litt for seg selv mens han tar seg i å hilse til den ukjente lastebilsjåføren.

I passasjersetet sitter mor med lukkede øyne og drømmer seg vekk. Minnene blir vekket av lyden og vibrasjonene idet lastebilen i feltet ved siden av tar i gang fra lyskrysset. Ikke fremmed og skremmende, men noe hele familien har positive minner til. Det handler i bunn og grunn om å oppleve å se med egne øyne. Erfaringer forandrer folk.

Ta med deg naboen til Gardermoen, så skal du se¿

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!