Visst skulle vi forbi travparken, jeg visste jo det. Jeg har tatt denne bussen hjem fra byen i over 40 år, så dette vet jeg litt om.

Da jeg var mindre kunne jeg navnet på alle bussjåførene som kjørte utover der jeg bor. Var til og med litt stolt over å ha etternavnet mitt på bussene. Hvordan kunne jeg ta feil når det sto Steinestø-Tellevik i skiltet over frontruten? Nå er det rute 280 jeg må se etter. Noe så upersonlig!

Jeg gikk på barneskolen da de første bussene med hel frontrute ble levert til Åsane Billag. Med internnummer 94 og 96. Nummer 95 var også ny, men den var en av de siste med delt frontrute. Gammeldags, men likevel ny nok til å feste seg i et barnesinn som en stilig og fremtidsrettet buss som fikk det til å krible i en liten kropp når den viste seg over bakketoppen. Yess! Nyebussen i dag! Turen til Bergen kunne vare evig for min del¿

Nå ser jeg knapt forskjell på ny og gammel lenger. Alle er like. Den ene er bare litt mer sliten enn den andre. Og sjåførene kjenner jeg ikke. Med unntak av dem jeg kjente fra før de begynte å kjøre buss.

Slik var det ikke før. Da hadde bussjåførene nærmest heltestatus og på fornavn med hele bygdas befolkning.

"Henken" hadde alltid god tid. Han kunne stanse i ti minutter midt i veien og prate med en møtende kollega, mens vi passasjerer satt tålmodige og ventet.

Tre av naboene mine var også bussjåfører og parkerte bussene hjemme når de hadde fri. Jeg husker enda lukten av de kremgule kjøretøyene med blå striper som jeg syklet rundt og rundt. Fikk med meg hver minste detalj.

Bussen i dag lukter ingenting. Ingenting godt og minneverdig i hvert fall. Sjåføren sjekker ikke om folk betaler engang. Åpner bakdøren og slipper inn en horde med folk. Slikt var dødssynd før. Da var det bare barnevogner som slapp inn bak. Og sjåføren reiste seg og hjalp til. Nå leer han seg ikke fra setet lenger.

Det piper i kortautomaten både foran og bak, men om alle betaler for seg vet han ingenting om. Jeg vet en del om det. Jeg har sett mange som stanser opp litt ved maskinen før de går og setter seg, men noe kort er aldri i aksjon. Kjenner det irriterer meg, men jeg gidder ikke å gjøre noe. Når ikke Tide bryr seg, hvorfor skal jeg? Det er de som taper penger.

Før i tiden sto jeg skolerett mens "Henken" sjekket pristabellen og pekefingeren hans landet på Grøvle. Der sto prisen jeg skulle betale. Sikkert som banken.

Jenta som skulle til travparken hadde kommet bedre ut av det om "Henken" fortsatt hadde levd. Han hadde sikkert sett på henne at hun skulle dit og hatt prisen klar før hun rakk å spørre. Han hadde nok til og med ropt henne inn på bussen om hun ikke hadde fulgt med når vi stanset. "Henken" ville sørget for at en passasjer med rideantrekk var med videre om han hadde rute forbi travparken.

Han visste hvem som skulle på jobb om morgenen og ventet noen minutter om vi ikke sto på busstoppet når han kom. Han kikket godt etter oppover veien mot huset før han med en undrende mine kjørte videre mot byen. "E Gunvald'n sjuk i dag?"

Mens vi nærmer oss travparken, går det opp for meg at sjåføren bak rattet i dag er en av de mange polske som har inntatt bussene her i Bergen.

Det er ikke sikkert ordet travpark var med på språkkurset han måtte gjennom før han fikk begynne å kjøre. Uansett kan han ikke ha skjønt spørsmålet, for han ristet på hodet og sendte jente ut igjen i regnet. Litt unødvendig, sett i ettertid, og forbanna surt for henne som måtte vente en time på neste buss.

Hadde jeg bare sittet lengre fremme og vært mer våken, så kunne jeg kanskje tolket¿

Polske sjåfører er ikke uvanlig i lastebilmiljøet heller. Svært mange norske bileiere har etter hvert ansatt folk fra andre land. På godt og vondt.

Etter bussturen min har jeg tenkt en del på dette med kommunikasjonen i forhold til dette yrket.

Transportyrket består som kjent av en god del kommunikasjon, også verbalt.

I enkelte tilfeller er det kritisk, som når du er første bil til en ulykke.

Hva da med en polsk sjåfør som ikke kan språket?

Jeg ble for alvor oppmerksom på problemet etter en tragisk frontkollisjon med en tankbil involvert. Sjåføren av personbilen døde momentant, så det var uansett ikke så mye å få gjort.

Det som slår meg er at denne sjåføren snakket så dårlig engelsk at han måtte få andre på skadestedet til å snakke med sjefen på telefon for å forklare hva som hadde skjedd.

Burde det ikke være et særskilt krav til personell som frakter bensin og andre typer ADR-gods på norske veier og for norske transportører, at de faktisk kan gjøre seg forstått?

Hva om han hadde vært eneste oppegående i denne ulykken og personer hadde vært hardt skadet. Hva om det skjedde på en øde veistrekning, på en stille tid av døgnet. Hva da?

Hadde han klart å formidle hvor han var og hva som var skjedd?

Om ikke transportører for norske oljeselskaper og andre ADR-biler kan svare et rungende JA på det spørsmålet, syns jeg de bør gå en runde internt.

I tillegg bør andre transportører følge opp, inkludert busselskapene.

Jeg forventer at en fører av et stort norskregistrert kjøretøy kan formidle informasjon på en trygg og pålitelig måte, før de er klare til å sette seg bak rattet.

Og jeg forventer at sjåførene i Tide lærer seg hvor travparken er. Og Grøvle for den saks skyld.

På "Henken" sin tid kunne de det. Han visste hvor vi bodde og stanset der det passet ham, for at vi skulle få minst mulig vei å gå. I dag må du selv kjenne ruteopplegget til Tide for å komme dit du skal. Ifølge polsk ordbok er det foreløpig ingen busser som går til travparken¿

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!