Fikk som fortjent
Foranledningen til over 51 år hos samme arbeidsgiver var noe tilfeldig. Jobb i Statens vegvesen var svært så ettertraktet på 50-tallet, og 15-åringen Kåre fikk sommerjobb i etaten, sommeren 1957. - Min første jobb var å smøre inn snøskjermene inne på fjellet med kreosot. Og på den tiden var det ikke snakk om verneutstyr, smiler han.
Resten av sommeren gikk han med grafse, spade og trillebår og rensket grøfter. Timelønnen var 4,14 og det kom folk helt fra lønningskontoret i Bergen med klingende mynt i så poser. Siste dag i sommerjobben ble Kåres videre skjebne beseglet, da to ingeniører møtte opp for å prate med vegvokteren Kåre jobbet for. Det var snakk om et større arbeid som skulle settes i gang, men vegvokteren svarte at han ikke hadde nok folk. "Jammen, der er jo en kar," sa en av ingeniørene og pekte på Kåre. "Men han skal slutte i dag, " svarte vegvokteren. "Det blir ikke noe av," sa ingeniøren.
Kåre Storlid hadde fått jobb i Statens vegvesen og skulle vise seg å bli en mann verdt å satse på. I løpet av sin karriere har han vært med på en lang og spennende historie innen brøyting og asfaltlegging.
Han har mange episoder å fortelle om. - På 60-tallet brøytet vi med spissplog, noe som var en stor utfordring når grusveiene ikke hadde frosset. Enten la plogen seg oppå snøen, eller så grov de seg ned i grusen. Jeg husker en tur oppover mot Kvitingen. Jeg hadde med meg Johannes Solheim som satt og halvsov i passasjersetet, da plogspissen kjørte seg ned i grusen. Plogen vrengte seg under bilen og Johannes skallet hodet over frontruten og slo seg i svime. Selv gikk jeg rundt med blå striper over brystet i flere dager, etter rattet.
I marsutgaven av TransportMagasinet tar vi to kopper kaffe med mannen kongen syntes fortjener heder og ære for lang og tro tjeneste i brøytebilen. Der får du flere historier fra hans karriere.
