Du huskler vongtoget som velteT og la igjen slakten i fjæra ved Sprova for noen uker siden?

Jørn Are Kristiansen og Keylin Karlsen ble med helt til bunns da semitraileren bikket utfor veien og havnet i Beitstad-fjorden. De berget, men er merket for livet, forteller de til Adressa.

Jørn Arne og kjæresten ble med trekkvognen ned på sju-åtte meters dyp.

- Det kunne gått atskillig verre, sier de i dag.

Trekkvognen havnet på syv-åtte meters dyp. Tralla med den 20 tonn tunge kjøttlasten ble liggende i fjæresteinene.

To måneder er gått siden ulykken ved Sprova; en tid preget av ettertanke og opptrening, en intens kamp for å komme tilbake til en mest mulig normal tilværelse.

Vil tilbake i arbeid

- Det var ikke vår tur denne gangen. Så enkelt er det.

Sofakroken i hjemmet deres ute på Senja er for tiden hovedbase for Jørn (30) og Keylin (23). De snakker reflektert om hvor heldige de tross alt var, når det først skulle gå galt. Verst rammet ble Jørn. Nakkekragen som skal holde hodet i stabil posisjon er en stadig påminnelse om det kompliserte bruddet i nakken. I høyre arm har han store smerter.

- Jeg svelger daglig 36 smertestillende tabletter merket med rød trekant for å holde det gående. Jeg tror og håper at jeg kan komme meg i arbeid igjen, men hundre prosent restituert blir jeg vel ikke.

Keylin gikk det bedre med. Hun fikk et stygt kutt i armen, og et skadet kne. Foreløpig er ingen av dem særlig villig til å snakke om psykiske skadevirkninger. Men som Jørn sier:

- Dette kunne ha gått adskillig verre, det kunne rett og slett ha gått til helvete.

Så bakhjulene lettet

Oppdraget var å frakte 20 tonn storfekjøtt fra Norturas slakteanlegg i Namsos til Sandefjord. Etter at de 80 skrottene var lastet opp hengende under taket på tralla til semitraileren, kjørte han fra Namsos. Med på turen som passasjer var samboer Keylin.

Jørn forteller at han kjørte i rolig tempo, delvis fordi han var relativt ukjent på veistrekningen mot Steinkjer. Dessuten var de veiarbeid på gang flere steder langs ruten.

- Så kom vi til den berømte svingen ved Sprova. Akkurat i utgangen hørte jeg en hard skraping på høyre side, men kunne ikke si om det var foran eller bak. Men i speilet på venstre side ser jeg at hjulene bak på tralla var i ferd med å lette fra veien, de var i luften.

- Hvordan reagerte du?

- Jeg sa til Keylin: Hold deg fast. Nå bikker vi!

- Nei, nå tuller du! svarte hun.

Som sakte film

Deretter skjedde alt på en gang. Jørn husker det første møtet med fjæresteinene. Så ble alt bare kaos. Tralla vrengte seg av trekkvognen i møtet med fjæresteinene.

Trekkvognen fortsatte kast i kast ut i sjøen. Jørn tror den roterte minst tre-fire ganger for den sank til bunns på syv åtte meters dyp. Der ble den, heldigvis, stående på alle fire hjulene. Vannet fosset inn.

- Vi mistet kontakten med hverandre. Jeg husker jeg slo hodet i taket. Da var Keylin et sted under meg. Deretter forsvant hun for meg.

Jørn husker at han kjapt ble bløt på føttene og videre oppover på leggene, lårene, midjen... Men siden han var mest opptatt av å lokalisere hvordan det hadde gått med Keylin, gjorde han ikke noe forsøk på å komme seg ut; ikke før vannet hadde fylt nesten hele førerhuset, helt opp til takluka. Der var det en liten luftlomme.

- Det virket som alt foregikk sakte, som på film. Men egentlig gikk alt jævlig fort. Panikken tok meg, Jeg tok et dypt drag i den siste luftlomma. Når det er tomt for luft, er det tomt for luft. Jeg måtte finne veien ut.

- Hvordan kom du deg ut?

- Jeg trodde først at jeg hadde klart å sparke meg ut gjennom takluka. I ettertid har jeg sett på bilder at luka er intakt. Både frontruta og det ene sidevinduet var blitt knust. Det var nok der vi kom oss ut.

Keylin sier at hun ikke husker klart hva som skjedde da bilen sank, bare et glimt fra at hun så Jørn oppunder taket, over seg. Deretter var det «fri flyt» - til hun kom opp til overflaten.

- Jeg hørte at noen ropte at jeg måtte komme meg inn til land. Det neste jeg husker var at jeg satt på en liten bergknaus i fjæra. Det var kaldt, jeg hutret og frøs, gulpet opp sjøvann. Var bare plutselig der. Det var ikke mange tanker som kom og gikk, var ikke helt meg selv. Men det må ha gått en god stund fra jeg kom meg ut av bilen, og til Jørn dukket opp i vannkanten. Det var ganske dramatisk.

Med nakkebrudd og delvis lammet arm, klarte Jørn å baske seg inn til land. Verken han selv eller noen andre har vært i stand til å forklare hvordan han maktet det. Selv tror han mye beror på staheten hans. Det var først da han landet i flomålet at han skjønte at Keylin hadde klart å kare seg i land.

Falt om i fjæra

- Det var godt å registrere at hun hadde klart seg. Jeg visste hvor mye jeg hadde kavet og søkt etter liv der inne i førerhuset. Derfor var jeg utrolig lettet.

På det tidspunktet visste han ikke hvor hardt skadet han selv var.

- Det skjønte jeg først da jeg skulle forsøke å reise meg opp fra vannet. Jeg var maktesløs; hodet tiltet fremover og ville ikke være med opp, samme hvor mye jeg strevde. Det var bare å legge seg på ryggen.

- Når skjønte du at du ville klare deg.

- Jeg lå i fjæresteinen med ambulansemannskap rundt meg. Noen viftet med en lommelykt og lyste inn i øynene på meg. Så hørte jeg en stemme som sa: «Vi må dekke ham bedre til, ellers mister vi ham». Da bestemte jeg meg. Dette skal jeg klare!

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!