Nå er han for farlig. Etter fire runder i rettsystemet ble han dømt til 60 dagers ubetinget fengsel og tre år uten førerkort for bildrap.

- Tør du sitte på med en drapsmann da?, spør Ola da vi møter ham ved Hardangerfjorden en våt høstdag i midten av september. Ironien er der i fullt monn. Uten den hadde ikke Ola taklet hardkjøret han har vært gjennom de to siste årene.

Det blir en spesiell tur over Hardangervidda. Vi har fulgt Ola tett det siste halvannet året. Vi har vært med på oppturer og nedturer i retten. Nå sitter vi begge med en følelse av svik, maktesløshet og urettferdighet. - Jeg har mistet all tro på det norske rettsvesenet, sier han. Marerittet ble plutselig virkelighet . Skadefri kjøring i 19 år betød ingenting når uhellet først var ute. Nå har rettsvesenet bestemt at Ola ikke kan ferdes langs veien sammen med oss andre. Han er for farlig i trafikken.

Det føles ikke sånn, der vi snirkler oss opp Måbødalen i lavserien. Bulksemien er fullastet med fluorid fra Odda som skal losses på Sunndalsøra.

Ola fikk vite dommen dagen før. Straffen ble den samme som i tingretten for snart ett og et halvt år siden. I mellomtiden har han blitt frikjent i lagmannsretten, før høyesterett forkastet dommen og sendte saken tilbake til lagmannsretten igjen. Dommen er enstemmig. Ingenting som gikk i Ola sin favør i saken er tatt hensyn til.

Hvordan ser du for deg livet de to neste årene dersom dette virkelig er siste turen din, spør jeg.

Ola blir stille.

- Vet du Frode, jeg vil ikke se den for meg, sier han stille. Så kommer smilet. Det er det han overlever på.

Med sin sterke psyke har han imponert de fleste som har fulgt ham den siste tiden. Etter at dommen ble kjent gikk mange rundt ham ned for telling. Ola ser det som sin oppgave å støtte familien rundt seg, som om han ikke hadde nok med seg selv. - Jeg får kjøpe en kake og dra hjem til mor og far når jeg kommer hjem, sier han. Vel vitende om at uten hjelpsomme foreldre hadde han ikke klart sine økonomiske forpliktelser det året han var uten førerkort. Alt han hadde bygget opp gjennom livet, falt i grus da førerkortet ble tatt fra ham like etter ulykken. Den fatale ulykken. Det går ikke en dag uten at Ola tenker gjennom hva han kunne gjort annerledes. Hittil har han ikke klart å finne noe. Dette var ikke hans skyld.

Den mørke kvelden

14. desember 2006. Kvelden som skal snu alt på hodet for langtransportsjåføren fra Møre. Etter å ha lastet stål på Nyhavna i Trondheim, skal Ola sørover igjen. Det har blitt ettermiddag, og det er regn i luften. I tillegg er det mørkt, fryktelig mørkt. Veibelysningen virker ikke i området han nå skal ferdes i.

Ola har i utgangspunktet tenkt seg til venstre i krysset under jernbanebrua, for å følge E6 sørover, men ser snart at trafikken står omtrent stille den veien. Etter noen sekunder tenker Ola at han heller vil svinge til høyre, for å komme seg ut av den låste trafikksituasjonen. Samtidig er 53 år gamle Roar Hagen på vei hjem fra jobb på sykkelen sin.

I stedet for å bruke gang- og sykkelveier i området, velger han å passere vogntoget på høyre side og stiller seg trolig i blindsonen. Nøyaktig hvor han sto, har retten ikke klart å slå fast.

Ola har satt på blinklyset til høyre, reiser seg i setet for å se etter at bilene på høyresiden har kjørt og setter bilen i bevegelse.

Roar Hagen rekker ikke å komme seg unna før lastebilen innhenter ham. Han faller i asfalten og får bilens høyre forhjul over seg. Han dør momentant. Sykkelen ligger omtrent uskadet midt under bilens foraksel.

Den første politipatruljen på stedet trøster Ola med at han trolig ikke har noe skyld i dette. Siden blir han tatt med til sykehuset en tur, før det bærer rett i avhør. Nå har politiets holdning snudd. Ola får følelsen av at nå skal han tas. Han opplever sitt første møte med politiet i Trondheim som særdeles ubehagelig. Han får senere på kvelden kontakt med en representant fra NLF's Kollegahjelp. Det hjelper på situasjonen. Nå kan han prate med en som forstår¿

I retten

Ola blir tiltalt for uaktsomt drap og må møte i tingretten våren 2007.

Hele rettsaken blir en surrealistisk opplevelse for Ola. Alt han har sagt i avhør blir vridd og vrengt på. Det pirkes på sekunder, meter og ørsmå detaljer fra ulykkeskvelden. Ola sa en ting i avhøret og sier noe annet nå. Hvorfor det? All usikkerhet og nøling blir brukt mot ham.

Aktor Hans A. Vikheim fremviser en holdning overfor yrkessjåfører generelt som får det til å koke hos Olas kolleger på tilhørerbenken.

Dommen på 60 dagers fengsel og tap av førerrett i tre år blir anket. Olas advokat, Gunnar Ravlo, er slett ikke fornøyd med behandlingen i tingretten.

Lagmannsretten tar saken like før jul 2007. Igjen stiller familie og kolleger på tilhørerbenken for å følge Ola gjennom to tunge dager i retten. Igjen frakter Gjendem Transport den aktuelle bilen til Trondheim for rekonstruksjonen. Igjen trøster Ravlo oss med at vi får håpe det beste og frykte det verste.

Ola frikjennes i Lagmannsretten. Han får tilbake sertifikatet, et år etter ulykken, og er snart bak rattet igjen i en av bilene til Gjendem Transport.

Året uten førerkortet har vært et mareritt. Hverdagen har vært vanskelig hjemme i det vesle tettstedet Bud, nord for Molde. Uten arbeid og uten mulighet til å kjøre bil. Økonomien gikk raskt nedover. Huset etter bestefar som han og kona nettopp hadde totalrenovert, krevde fortsatt sine avdrag. I andre enden var det inntektsstopp. Ola var dømt for drap, så det offentlige hadde lite å tilby. Dette var han skyld i selv.

Aktor Vikheim mente at Ola var heldig som bodde i Norge. Han kunne jo bare sykemelde seg¿

Hjemme ventet tre barn på 13, 9 og 6 år, som syns det var vanskelig at pappa ikke kunne kjøre bil mer. Alle de andre ble hentet i barnehagen av foreldre som kjørte bil. Ola kom gående eller syklende, uansett vær og opplevde at minstejenta ikke ville være med. I slike situasjoner er følelsen av mindreverdighet høyst til stede.

Eller når guttungen skulle spille kamp og pappa aldri kunne kjøre. Frustrasjonen bygget seg opp i familien og til slutt ble det for vanskelig å fortsette. Ola og Kathrine ble separert. Ola legger den hele og fulle skylden på dommen i tingretten.

Takket være hjelpsomme foreldre, har han greid å beholde huset frem til nå. - Når du blir gående hjemme etter en slik ulykke, gjør det noe med deg. Myndighetene går på deg med nebb og klør og klarer å ødelegge livet ditt lenge før du eventuelt blir dømt, fastslår han.

Ola har også opplevd at gode kolleger har valgt å forlate sjåføryrket etter å ha opplevd hans skjebne i denne saken.

Nye runder

Gleden over frikjennelsen like før jul i fjor skulle bli kortvarig. Aktor anket saken til Høyesterett. Der mente dommerne at lagmannsretten hadde lagt til grunn feil aktsomhetsnorm i sin bedømmelse. Det ble besluttet at saken måtte tas opp på ny i lagmannsretten. Og denne gangen mente retten at den var bundet av Høyesteretts avgjørelse. Et dårlig utgangspunkt for Ola.

11. september 2008 er vi atter en gang på plass i Trondheim Tinghus. Ola virker sliten nå. I vitneboksen sukker han oppgitt da aktor igjen pirker på at han ikke har sagt i alle avhør og rettssaker at han sjekket blindsonen foran bilen og ikke bare ut sidevinduet til høyre, da han reiste seg og tok overblikk. - Jeg skjønner ikke hvordan jeg bedre kan forklare dette for deg. Du vil ikke forstå det uansett, svarer Ola.

For oss tilhørere virker det som vitnene stort sett støtter opp om Olas forklaring. Sakkyndig Bernhard Hauge fra Bergen fastslår i sin redegjørelse at Ola sin måte å løse den vanskelige trafikksituasjonen på var eksemplarisk og noe enhver yrkessjåfør med stolthet for yrket ville gjort. Men usikkerheten er stor rundt flere fakta i saken. Hvor syklisten sto, om sykkelen hadde lys, om Ola brukte blinklys til høyre før syklisten kom opp på siden av ham og om han sjekket blindsonen godt nok. Men i denne saken kommer aldri tvilen tiltalte til gode.

Ifølge Høyesteretts vurdering er blindsonene foran på en lastebil ensbetydende med de man finner bak bilen. Altså skal samme aktsomhetsnorm som ved rygging gjelde også ved høyresving i veikryss. Det betyr i praksis at man skal sjekke blindsonen før man kjører, enten ved hjelp av en sidemann, eller ved selvsyn i form av å gå ut av bilen.

Ola gjorde ikke det. Derfor ble han dømt for uaktsomt drap.

Allerede straffet

En hel transportnæring er i faresonen ettersom denne dommen nå blir stående. Høyesterett har allerede vurdert saken og sagt sitt.

Men uansett hva som måtte skje videre, så har Ola betalt en pris som er langt høyere enn for noen andre yrkesutøvere som opplever en tragisk arbeidsulykke. Han blir ikke bare dømt, men mister muligheten til å utføre jobben sin i tre år. Allerede første året veltet denne tilleggsstraffen økonomien og ekteskapet. Da virker det rimelig absurd å bli frikjent etterpå, slik han opplevde for et snaut år siden.

- Uten familien, kolleger og en engasjert arbeidsgiver i ryggen hadde jeg ikke klart det, sier Ola. Han har nå virkelig fått sett hvem som er hans venner. Enkelte som han ville trodd stilte opp har trekt seg unna, mens andre har rykket nærmere.

- Det er så meningsløst at alt er borte. Alt jeg har bygget opp er ødelagt og lagt i grus. Etter 19 skadefrie år bak rattet, 17 av dem med egen bil, får jeg ikke engang fortsette i jobben.

Ola vil likevel tilbake bak rattet når dette er over. Han har ikke tatt skrekken. - Men det spørs jo om jeg har penger til å ta førerkortet på nytt, sier han stille.

Ola regner med at huset må selges nå hvis han blir uten arbeid i to år. Pr i dag har han ikke utsikter til noen ny jobb. - Jeg kommer meg jo ikke på arbeid. Uten sertifikat kommer jeg meg ikke så langt fra der jeg bor.

Vil kjempe

Ola var langt nede en periode like etter ulykken. Han satt hjemme og klarte ikke bruke kaffetrakteren en gang.

- Jeg fikk tilgang til psykolog gjennom forsikringen. Men med psykologen i Ålesund, 13 mil unna, ble også det vanskelig for en uten sertifikat. Jeg gikk ikke så mange ganger der. Jeg ble sikrere og sikrere på at jeg ikke kunne gjort noe annerledes den kvelden i Trondheim.

- Jeg har tenkt på det hver dag siden ulykken og fortsatt ikke funnet noe svar på hva annet jeg kunne gjort. Derfor ble jeg så uendelig glad da jeg ble frikjent i lagmannsretten første gang. At det endelig var noen oppegående mennesker som skjønte hva som hadde skjedd, sier Ola.

Han har opplevd politiets oppførsel i denne saken som særdeles hard og har ofte følt at de kjører saken mot ham på personlig grunnlag. Den følelsen ble ikke mindre da lagmannsretten 18. september valgte å se bort fra alle fakta som gikk i Olas favør. Nå er det offisielt. Han er en drapsmann.

- Vi kan ikke passe på alle andre fordi om vi kjører stor bil. Jeg tror ikke folk flest er klar over vår arbeidssituasjon og hvor mange fantastisk dyktige mennesker som er ute på veiene for å holde samfunnet i gang.

- Dette er yrket mitt, faget mitt. Men i rettssaken ble det kun brukt mot meg. Aktor sa rett ut at vi yrkessjåfører er kjent for å hate syklister. De skal ta oss uansett. Kjører du lastebil kommer heller ikke tvilen deg til gode. Men de skal ikke klare å knekke meg, verken politiet eller statlige myndigheter uten gangsyn, avslutter den hardt prøvete yrkessjåføren fra Bud.

Om kampen for egen rettferdighet er over, så vil han kjempe videre for sine kolleger som havner i samme situasjon. Han får nok å henge fingrene i, dessverre¿

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!