California og Tennessee har egne regler på lengde. I California må man flytte frem siste aksel på hengeren for å kjøre lovlig. © Frode Tellevik

Drømmebilen. En Peterbilt 587 har alltid vært den store drømmen for Vidar Kastmo. Blir det en del to av USA-eventyret, kjøper han mest sannsynlig en slik en. © Frode Tellevik

Vidar har alltid hatt et godt øye til Amerika. Broren bor i Texas og mange turer over dammen har gitt hans store Amerika-hjerte næring.

Det faktum at broren driver både bilverksted og lastebiltransport, la heller ingen demper på utfartstrangen til lastebilfrelste Vidar.

I 1995 sa han opp jobben han hadde skjøttet her hjemme i 17 år og dro til USA på turistvisum. Nå ville han leve ut drømmen.

Vel fremme søkte han om arbeidstillatelse, såkalt greencard, men fikk avslag.

En bror i USA var ikke grunn god nok, mente myndighetene.

Derfor måtte han pakke sekken og reise hjem etter tre måneder i en lastebil sammen med broren, men etter bare noen uker i Norge bar det vestover igjen.

Han søkte på nytt, men heller ikke statusen som lastebilsjåfør smigret de amerikanske myndighetene.

Ved det siste avslaget tipset likevel ambassaden ham om lotteriet som fant sted hvert år. Norge var blant landene som fikk tildelt 4500 greencard, som kunne fordeles på søkere i en treukers-periode i februar. Vidar søkte, og fikk sitt etterlengtede greencard et år senere.

Han var nå veldig klart for å leve ut drømmen, men hensynet barna gjorde at han ville avvente i Norge enda noen år.

Vidar ble i stedet bileier her hjemme og etter en tid hadde han seks vogntog i drift. Det gikk greit inntil oppdragsgiver, over natten, kuttet i kjøring og priser. Da inntjeningen forsvant, hadde ikke Vidar noe valg og firmaet gikk konkurs.

Han tok det tungt, og fra bakhodet kom drømmen om Amerika snikende igjen.

Da transportfirmaet hans gikk over ende, hadde den yngste sønnen blitt 15 og var klar for vidrergående.

De to ble enige om å reise og Vidar tok på ny turen til USA, der han jobbet noen måneder som bilselger for sin bror samtidig som han ordnet skoleplass til sønnen på collage i Texas. Året var 2006.

On the road again

Vidar tok deretter mot til seg og kjøpte en Volvo trekkvogn fra 1997 med en 53 fot dropdeck, semitralle, det vi kaller svanehenger.

Pengene, til sammen 21 000 dollar, fikk han låne på sitt ærlige ansikt i Austin Bank i Texas.

Vidar tok videre kontakt med agenten broren hadde kjørt for tidligere og fikk kjøring for selskapet Packard, som driver stort med åpne semier i USA.

Vidar måtte også konvertere sertifikatet sitt, og med usynkroniseret gearkasse i en semi han aldri hadde kjørt før, besto han testen og fikk sitt amerikanske førerkort.

- Jeg fikk lappen en tirsdag og dagen etter sto jeg i Waxahachie og lastet isolasjon til Tampa i Florida. Det var min første tur som bileier i USA, forteller han.

Den ferske sjåføren var selvsagt nervøs, men hadde vært her såpass mye at han følte seg trygg ute på veien. Det er godt skiltet og veisystemet i USA er bygget for lastebil.

- Plutselig var jeg en av de store gutta som kjørte trailer i USA. Jeg kunne sitte ved reserverte truckersbord på truckstopen. Det var en spesiell følelse.

Jeg fikk innpass i miljøet fra første stund. Amerikanere er alltid veldig nysgjerrig på hvor du kommer fra når de hører en fremmed aksent. De er utrolig gjestfrie og imøtekommende. Selv den tøffeste lastebilsjåføren er alle tiders å ha med å gjøre når man blir kjent. Jeg har bare gode opplevelser når det kommer til kolleger langs veien, forteller han.

Kontant oppgjør

Den første måneden sov Vidar to netter hjemme i sin egen seng. Resten var han på veien. Han husker han lastet den første dagen rett sør for Dallas, i Waxahachie.

Etter en halvtimes kjøring nådde han loopen som går rundt Dallas, og fant en svær truckstop.

- Jeg pleide kjøre dit når jeg hadde lastet for å dusje og spise.

Oppdragsgiverne passet godt på meg.

Jeg fikk alt jeg trengte av løyver og klistremerker til bilen av Packard, mens agenten min, Larry Jackson og familien, ordnet kjøringen. Kona sørget for at jeg fikk lass i Texas og datteren sørget for å skaffe lass hjem igjen, forteller han.

I USA får man som enbilseier en kode, et såkalt comchech-nummer, samtidig som man laster. Det oppgir man på en truckstop og får da utbetalt halvparten av oppgjøret for turen med en gang. Da har man til diesel og mat på hele turen i form av sjekker på gitte beløp.

Det samme skjer på returlasset. Resten av oppgjøret får man når turen er avsluttet. Man slipper altså å forskuttere noe som helst.

- Jeg levde godt på den ene halvparten jeg, og skulle jeg reise bortover igjen i dag, skulle jeg klart meg med en slik rundtur på halvannen uke i måneden som enbilseier, mener Vidar.

En vanlig tur for han besto av 11 timer kjøring til en truckstop på grensen til Florida og neste dag seks timer derfra til Tampa, hvor han ofte losset.

- Jeg sa klart ifra om at jeg var lei av snø og is, så på vinteren sendte de meg bare rundt i sørstatene.

Kontroll

California og Tennessee har egne regler på lengde. I California må man flytte frem siste aksel på hengeren for å kjøre lovlig. Mange hengere er bygget med tanke på dette og kalles California-legal.

Vidar med sin 53 fots henger kunne ikke passere Tennessee helt lovlig på totallengde, så han pleide å kjøre rundt.

- Jeg ble aldri stanset i kontroll, selv om man måtte innom vektstasjonene når man passerte inn i en ny stat. Man gled bare over vekten og kjørte videre på grønt lys. I 80 prosent av tilfellene var dessuten stasjonen stengt. Fikk man rødt, ble det kun en ekstra sjekk av papirer og dokumenter, dersom man ikke hadde overvekt, sier han.

Lastebilen hans måtte inn til årlig sjekk, som i Norge. Forskjellen var at i Texas gikk kontrollen ut på å se at bremser, lys og vindusviskere virket, så var det greit.

- Det er sikkert strengere nå, tror Vidar.

Siste tur

Etter noen måneder på amerikanske veier, ringte Vidar sønnen hjemme i Norge for å fortelle at alt var klart og at han bare kunne komme så snart skolen var slutt til våren.

Han fikk til svar at sønnen hadde ombestemt seg og ville fullføre utdannelsen i Norge og at han i tillegg hadde fått seg kjæreste.

- Det siste gjorde nok utslaget, sier Vidar og innrømmer at beskjeden gjorde vondt.

- Jeg husker jeg kjørte gjennom Louisiana da vi pratet sammen og jeg tenkte, hva faen er det jeg driver med. Familien betyr jo alt.

Vidar måtte nok en gang ta et tøft valg og ikke lenge etter lastet han for siste gang i Waxahachie i Texas til Miami, kjørte gjennom Everglades til Orlando og lastet til Ohio. Leverte på et gartneri. Kjørte videre til Pennsylvania for å laste en svær dieselmotor til et lokomotiv i Kansas.

- Da hadde jeg ikke last i retur, så jeg kjørte noen timer vestover og kom til en liten bensinstasjon der jeg stanset og fikk meg noe mat før jeg tok kveld.

Samme kvelden ringte agenten og sa jeg skulle frakte en militær lastebil til Mississippi. Da jeg fikk lasteadressen kikket jeg ut av vinduet og oppdaget at det var akkurat der jeg var. Jeg lastet neste morgen i duskregnet og kjørte sørover. Like ved lossestedet fikk jeg nytt lass med transformatorer som jeg losset i Amarillo i Texas, før jeg parkerte bilen for siste gang og reiste hjem til Norge.

Barnebarn

Vidar fikk bare et år som bileier i USA. Han flyttet tilbake til Norge. Ifølge ham selv et riktig valg, med tanke på at sønnen og kjæresten i dag er gift og har gitt ham et barnebarn. I dag bor Vidar i leiligheten under dem.

Men turene og opplevelsene i USA har gitt mersmak. Vidar savner kontinentet så mye at han stadig sysler med tanken om å returnere dersom han skulle bli arbeidsledig i Norge, eventuelt om han skal ta ut pensjon når han blir 62 og flytte bortover da.

I dag jobber Vidar i DSV og styrer linjetrafikk og trives godt, men han kommer garantert til å se over regnestykket når han om noen år fyller 62.

Han har fortsatt lyst på den ny Peterbilten han aldri rakk å kjøpe.

Og han husker fortsatt 17. oktober 1992 på flyplassen i Dallas, da han for første gang kjente lukten av og følte varmen fra det amerikanske kontinentet.

- Jeg er sikker på at jeg har vært cowboy i et tidligere liv. Det er et fantastisk land, på godt og vondt.

Nå er det åtte år siden jeg kom hjem igjen, men hver gang jeg sitter hjemme og hører countrymusikk og hører de synger om truckers, får jeg sånn «hjemlengsel» at det er helt sykt. Jeg savner det så til de grader. Jeg er så forelsket i USA, sier Vidar og tenker tilbake på den dagen han satt på en truckstop i Florida og kikket på romfergen som steg mot himmelen. En kollega kom med gitaren, en annen kom med en kasse øl. Det ble sosialt mellom bilene den varme sommerkvelden.

- Skal jeg kjøre lastebil igjen i løpet av livet, blir det i USA. Norge og Europa er jeg ferdig med, konkluderer Vidar og ser med lengsel ut over en truckstop i Nashville der deltakerne på årets utgave av TransportMagasinets lesertur marineres av inntrykk.

Den jordnære telemarkingen kjenner mest av alt på lengselen.

- Jeg ble aldri stanset i kontroll, selv om man måtte innom vektstasjonene når man passerte inn i en ny stat. Man gled bare over vekten og kjørte videre på grønt lys. I 80 prosent av tilfellene var dessuten stasjonen stengt. © Frode Tellevik

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!