Haakon gleder seg til å løfte frem gode og positive historier fra bransjen. Selv om han hevder å tidvis kunne skille jobb og privat, er han fullt klarer over at TM blir en livsstil. Det blir helgejobbing. Så fylte han også 49 år samme helg som han leste korrektur på denne saken. © Svein-Ove Arnesen

Redaksjonen synes egentlig at kaffekopp-kandidaten i TM4 ga seg selv. Det var tross alt den nye redaktørens første utgave.

Så feil kunne vi ta.

Haakon Andreas Førde (han putter bare inn «Andreas» ved enkelte, for oss ukjente, anledninger og i offentlige skjemaer dersom det kan virke irriterende) hadde nemlig slett ikke tenkt å ofre noen plass på seg selv. Da spørsmålet dukket opp, fikk vi en høflig tilbakemelding om at han ønsket å selge seg inn «by doing, not by telling» og at han kanskje ikke var rett kandidat til denne spalten. Og at om vi måtte, burde han iallfall ikke fylle mer enn to sider. Uansett - han ville også sove på saken.

What?

At det skulle bli vanskelig å få en skribent i tale - en som faktisk lever av andres prat - overgikk vår enkle forstand. Attpåtil en bergensk utgave av arten.

- Hvorfor denne innstillingen?

- Jeg føler at kaffekopp-spalten er veldig personlig og at spørsmålet er om jeg klarer å hoste opp nok personlig erfaring som lastebilfolk gidder å lese. Det kan fort bli mye meninger fra min side, i stedet for opplevelser. Og det er jo kjedelig?

- Er du en ydmyk fyr?

- Ja, til å være bergenser er jeg det.

Haakon fremstår som en disiplinert herremann. Det kan skyldes kroppsbygningen. Rett i ryggen, direkte blikk. Er han en intens herremann? Vi vet at kona erter ham for tidvis å være besserwisser. Kanskje har hun rett. Aner ikke. Å forsøke å skissere en annen person etter to kopper kaffe blir uansett aldri noe annet enn ren, skjær overfladisk gjetting. Vi lar det ligge.

Fikk sansen for disiplin på engelsk barneskole

Haakon trener. Så trekker da også vekten hans ned gjennomsnittskiloene i en ellers fyldig redaksjonen. - Nåja. Det gjør også høyden min, parerer han høflig og sikter til sine 169,5 centimetre over bakken.

På samme måte vil jeg hevde at jeg heller ikke har problemer med vekten, det er høyden min det er noe galt med. Men jeg lar være. Man kan være høy i hatten allikevel, og Haakon viste jo nettopp fragmenter av en ydmyk side. Så vi tar det som god fisk.

Hans disiplinerte side kan naturligvis også skyldes de to årene han som barn bodde i Yorkshire mens hans mor studerte i Leeds. To år på engelsk offentlig barneskole kan virke svært så oppdragende i så måte.

- De kunne sin disiplin der, ja. Jeg liker disiplinerte folk. De er ofte høflige. Det henger litt sammen. De brøyter seg ikke frem. Om det er i kø, eller heis, eller i annet. Sant?

Haakon ser på meg gjennom tykke brilleglass. Tryller frem en kulepenn og legger på den tomme skriveblokka han har fremfor seg. Men denne gangen er det ikke han som skal skrive. Nå skal han få steke i sitt eget blekk, skribenten.

Fyren har dragning, ja rent ut hjelmlengsel, mot motorsykkelhjelmer. Her er vår nye redaktør fersket mens han tar bilder av lastebiler en maidag for et par år tilbake.

Betatt av vinden?

Haakon har bodd mange plasser i kongeriket Norge også. Sammen med kona Kate Wilhelmsen har han flyttet rundt der karrieren har bragt dem. Har Kate hatt lyst på noe nytt og fått en jobb, har Haakon flyttet etter. Og omvendt. Slik har de hold det gående. Annenhver gang.

De har bodd i Trondheim, Stavanger, Bergen, Nordkapp, Frøya. Ja, kort fortalt de fleste steder der været tilsynelatende er på sitt verste. De må være betatt av vinden. Nå er de i Oslo-distriktet. - Vi har alltid leid hus og kan ha gått glipp av verdistigning underveis, men var enige om at det for oss var artigere å leie, sier Haakon. De har forsåvidt bodd i Oslo de siste årene, men naturligvis ikke på samme plass. Det skulle tatt seg ut.

Journalist av nød

Søren Kierkegaard skrev en gang at dersom han var far og hans datter ble forført, ville han absolutt ikke la henne i stikken; men ble hans sønn journalist, ville han anse ham som fortapt. Selv er Haakon utdannet bygg- og anleggsingeniør. Hva i himmelens navn har bragt deg i journalismens vold?

- Nød. Svaret kommer kontant. Haakon tar opp pennen, ombestemmer seg og legger den ned på den tomme blokka igjen. Telefonen plinger. Han lar den ligge.

Det var dårlige tider for nyutdannede ingeniører på slutten av 80-tallet. Nesten ingen fikk jobb. Haakon fikk jobb, men dro på backpacking. Da han som 25-åring kom tilbake, skjedde flere ting. Han møtte Kate i Bergen, hun også ingeniør. Hun fikk det for seg å jobbe som MC-bud i påvente av ingeniørjobb. Dermed begynte hjulet å rulle.

- Jeg begynte også som MC-bud. Som selvstendig næringsdrivende måtte jeg godtgjøre at jeg hadde flere enn én oppdragsgivere. Det var vanskelig og har opptatt meg mye i ettertiden. Jeg tror det er mange som sliter med det i transportbransjen i dag. Er man næringsdrivende? Eller egentlig en ansatt som må bekoste sitt eget kjøretøy?

På rett hylle, men i feil skap?

Etterhvert ble Haakon motorsykkeljournalist for å spe på inntekten. Det er han forsåvidt ennå. Det er ikke mer enn noen uker siden forrige artikkel. Men det stoppet ikke der. Etterhvert sto bilstoff på agendaen og Haakon har vært innom en rekke, sannsynligvis alle de store norske, forlag som motorskribent inntil han i 2010 ble redaktør i Yrkesbil.

- Jeg kunne ikke en dritt om lastebil utover hva mannen i gata kunne. Hvilket altså er fiiiint lite. Han lar stillheten i stillerommet vi sitter på poengtere det siste et halvt minutt før han fortsetter: - Jeg har lært mye underveis og håper stoffet i YB ble lesbart etterhvert. Jeg er en redaktør. Jeg kan lage blad og det er min hylle her i livet.

- Ettersom du har gått fra YB til TM: Kan man si at du var på riktig hylle, men i feil skap?

- Nåja. Det er en rød tråd i det fra mitt perspektiv. Nå gleder jeg meg til tiden fremover.

- YB og TM har vidt forskjellige profiler. Hvordan blir TM med deg som redaktør?

- TM er dypt forankret gjennom 25 år. Opprinnelsen er SjåførMagasinet, og TM er fortsatt i dag et godt blad for sjåfører. Det ligger i DNA´et til bladet. Haakon blir ivrig, han så nok dette spørsmålet komme og gestikulerer ivrig noe jeg aner skal forestille en DNA-spiral stiftet i bladform.

- Men intet produkt blir noensinne ferdig utviklet, fortsetter han. Vi forandres hele tiden. Vi skal bli bedre. Grunnlaget er altså lagt og vi skal fortsette å bygge på grunnmuren. Kulepennen har rullet litt bort fra ham på blokka. Det gjør ikke noe. Det står fortsatt ikke noe på den. Nå skisserer Haakon istedet en grunnmur med hendene. Jeg nikker.

- Så TM blir ikke et rent produkt- og økonomiblad?

- Det kan jeg garantere!

- Hva er din styrke? Som redaktør av TM må du regne med å bli målt av dyktige bransjefolk som har sittet lenge bak rattet?

- Min oppgave er ikke å være dyktigst på hva som skjer bak rattet. Min oppgave er å formidle hva som skjer, sier Haakon og gjentar dermed den svenske aforistikeren Carl Hammaréns 100 år gamle ord: En journalist trenger ikke kunne så mye. Men han må være i stand til å skrive om det.

TV´en ble stjålet i 1993.

Nå skal vi ikke noe vis la Haakon prate ned sine bransjekunnskaper. Han vet hva han skriver om. 53 utgaver av Yrkesbil har neppe laget seg selv. Han har rykte på seg for å være både dyktig og effektiv. Så kaster ikke Haakon bort kvalitetstid på ettermiddager med såpeoperaer heller. Siden TVén ble stjålet i 1993, har ikke ekteparet brydd seg om å kjøpe ny. Istedet går det i sjakk og bøker. Men ikke fagbøker. Det blir helst krim. - Men jeg fikk en ipad av kona til jul, så nå ser jeg levende bilder. Dessuten så jeg nettopp Fast & Furious 7 på kino, forteller han.

Det var da enda godt.

Transport er verdens nest eldste yrke

TMs redaksjon har alltid bestått av sterke, sære mennesker. Hvordan tror du at du….. Lenger kom aldri dette spørsmålet før vår nye redaktør nikker bekreftende på hodet. - Jeg kan nok fortsette den trenden. Jeg er sær, men stukturert. Ett eksempel kan være at jeg nesten aldri har eid bil. Jeg synes MC eller vanlig sykkel er så mye bedre.

- Uansett vær?

- Uansett vær, årstid eller plass.

- Har du bil i dag?

- Sukk. Jeg har….. Men jeg bruker den ikke. Det er kona som må ha den i jobben. Haakon ser nesten trist ut med tanke på det tilsynelatende grusomme i situasjonen. Så løser ansiktet seg opp i et smil og han forteller at han i fjor gjorde unna 25.000 km. 17.000 på motorsykkel og 8000 på tråsykkel. Så vet vi det.

- Hva tror du bransjens største utfordring fremover vil være?

- Å være transportør er verdens nest eldste yrke. Jeg tror faktisk den jobben kom først, jeg? Og den vil antakelig være verdens siste også. Transport må vi ha. Transport er en del av grunnlaget for alt vi er. Det gjør det samtidig svært forutsigbart, som igjen kan forklare litt av hvorfor marginene er så presset i denne bransjen. Det er en trygg bransje, og alt tilsier at transport skal øke i Norge fremover.

Mitt svar på spørsmålet er at jeg tror at vi må heve den alminnelige borgers kunnskap om hva transportvirksomhet faktisk er og innebærer. Får vi det til, vil også statusen øke. Det tror jeg er en av de største utfordringene vi har. Samfunnet rundt oss kan glede seg over å bestille noe på nett én dag og få det hjem dagen etter, men oftest aner folk ingenting om logistikken, innovasjonene eller sjåførjobben bak. Sant?

Men altså. Det er ingen enkel fasit. Haakon setter seg bakover i stolen. Slår hendene retorisk sammen i en trekant. - Vi er ikke flinke nok til å spre informasjon ut fra vår egen gruppe av likesinnede. Jeg mener alle som har ordene i sin makt bør bruke sin kunnskap og være ambassadører.

- Er ikke organisasjonene gode nok der? Stakket registrerer jeg at jeg selv sitter med hendene formet som en trekant. Nøyaktig som Haakon. Tilbakevendt i stolen også. En terapeut vil kalle det å speile seg, men jeg vil ikke i terapi i dag og lar hendene mine gli umerkelig ned på tastaturet og bøyer meg sakte fremover.

- Jeg synes NLF har gjort et stort arbeid de siste fire årene, svarer Haakon. Han lar seg ikke affektere av denne plutselige endringen i hans kollegas kroppsspråk. - Men vi er ikke i mål, fortsetter han og utdyper: Mens sektoren tidligere var sengeliggende, er vi nå kanskje oppe i stående stilling. Veien videre må gås. Jeg vil ikke være for bastant, men jeg føler at organisasjonene generelt sett har vært for tamme. Men det kan snus også. Det er en utrolig kraft og spirit som bor i svært mange transportører. Vi trenger at denne spiriten blir løftet opp og frem. Da ville vi fått en annen aksept.

- Jeg forstår at vi kan få gjennom lovendringer og få bedre status ved å skrike mer utenfor sandkassa, men hvordan kan det føre til høyere marginer og lønninger?

- Hvordan skal jeg formulere det? Haakon har tryllet tilbake pennen over på sin banehalvdel av bordet. Nå tar han den opp. Klikker litt på den og slår fast at han så langt ikke har hørt om et eneste høystatus-yrke med dårlig lønn. Vi gir ham poeng for godt poeng og lar ham fortsette:

- Jeg har sterk tro på at norsk transportnæringsliv, altså norske påbyggere, bilselgere og transportører, vil ta den lønnsomme delen av fremtidens transport. Og jeg er helt sikker på at de som velger å ta sjåførutdannelse i dag vil ha en sikker jobb de neste 20 årene.

Må dimensjonere kontrollregimet

- Så du tror ikke det vil bli store huber utenfor bykjernene og at utenlandske vogntog vil trekke alle varene dit?

- Det er en rekke teorier rundt fremtidens transport. Som et kort svar på ditt scenarie vil jeg si at det later til å være mer penger å tjene jo kortere vi kjører. Kanskje taper vi langdistansen. Men her vil jeg nyansere…… Altså….. Mye av dagens åpnere transportmarked som følge av EØS er helt greit, men det har dratt med seg endel ugreie tilstander. Samfunnet har ikke kontrollert nok, gråsonemarkedet er ikke tilstrekkelig regulert og har i tillegg dradd med seg ren kriminalitet. Resultatet i dag er at norske lastebileiere svir. Heldigvis er det krefter som jobber mot dette. Skulle jeg trekke en parallell til egen erfaring: Noe av det første jeg fant ut som MC-bud var å ikke betale i bomringen.

- Hvafornoe? Er vår nye redaktør en lovbryter av rang? Er det her kjuagutten i ham ligger?

- Jeg var ung og hadde dårlig økonomi, forklarer han. Det var ganske enkelt billigere å betale bøtene. Vi ser det samme i transportbransjen fortsatt. Setter vi ikke et kontrollregimet som står i forhold til verdiene som beskyttes, vil smutthull utnyttes.

Opplæring bør bli dyrere

- Hva med opplæring? Koster det for mye å ta lappen på tungt?

- Antakelig koster det for lite!

- Jeg trenger kaffepåfyll. Skal vi ta en liten pause og fortsette etterpå? Så later vi som jeg ikke hørte det siste?

- Den er grei, sier Haakon. Kikker på mobilen som har plinget igjen mens vi har sittet sammen på møterommet like ved kontoret hans i Nydalen. Som nybakt forlagsredaktør for Fagmedia AS og redaktør i TransportMagasinet får han mye mail og henvendelser. - Jeg trodde jeg hadde slått av lyden, unnskylder han seg.

- Bare svar du.

 - Neida. Disse plingene var visst fra kona.

Fem minutter senere er vi tilbake og fortsetter:

- Host, hark. Vi prøver igjen: Hva med opplæring? Koster det for mye å ta lappen på tungt?

- Antakelig koster det for lite!

Tenkte jeg det ikke.

- Hadde det kostet mer, ville vi fått studiestøtte som igjen ville gjort dette til et legitimt yrke.

Så. Det var bedre.

- Burde utdannelsen vært lenger?

- Det skal jeg være veldig forsiktig å gå for dypt inn i. Mitt poeng er å verdsette yrket. Skal vi holde et minimumsnivå som yrke, må vi ha tilsvarende offentlig støtte som andre utdannelser på samme nivå. Det skal koste litt og det skal kreves litt. Sjåfører selger i dag sin kompetanse for billig.

Gleder seg til tiden fremover

Haakon kikker på meg. Stillheten i rommet er påtakelig og Haakon har noe på hjertet. - Nå blir det jo litt sånne dype meninger og prat fra meg allikevel. Kan vi prøve å få med at jeg oftest ser de gode og positive historiene i bransjen og at jeg gleder meg helt sykt til fremtiden her i bladet?

Ja, Haakon Andreas. Det kan vi. Den godeste Førde plikter å lage TM en god stund fremover. Og plikter oppfyller man best ved å gjøre dem til fornøyelser. Vi er sikre på at det blir fornøyelig for oss alle. Kanskje kan vi også driste oss til å kalle dette intervjuet «doing by telling»? Vi er vel innafor da, Haakon? Eller vil du sove på det?

Haakon gestikulerer en grunnmur. Metaforen skal illustrere at bladet er dypt forankret i sjåførsjelen og at han ikke skal endre det på noe som helst vis - bare videreutvikle. © Svein-Ove Arnesen

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!