Dette er «Hils på en kollega – ta en USA-tur» i praksis.

Oppmøtet på Gardermoen har for mange av deltakerne på TM-turene til USA vært første møte med reiseklare kolleger. 2015 er intet unntak. Noen er med for niende gang. De er drevne og vet hva de går til. Andre er førstereis og drar alene, uten engang å ha sittet i et fly før. Dette er «Hils på en kollega – ta en USA-tur» i praksis.

Bonding i denne bransjen går fort. «Hvem kjører du for da?» er et forløsende ord som virker hver gang. «ÅÅhhh, det er dere som har de oransje bilene med den hvite stripen, ikke sant?» Sekunder senere er antakelsen bekreftet med et bilde på en mobiltelefon som blir sendt på rundgang.

Lange timer

Unge og eldre, jenter og gutter. Noen alene, andre med venner og noen med samboere eller ektefeller. Ved hjelp av flyforbindelser fra fire steder i Norge, samles de alle ved gate 47 F på Shipool airport i Amsterdam avreisedagen. En Airbus 330 blir vår base de neste drøye ni timene. Noen prater, noen sover, noen ser film på skjermen i seteryggen foran seg. Crewet ombord sørger for at norske lastebilfolk har det de trenger og vel så det. Delta Airlines rute 0075 gikk tom for øl denne gangen også.

Kåre Sandvik (t.v.)  er den med flest USA-turer sammen med TransportMagasinet. Hele ni ganger har han satt av tid og penger til denne opplevelsen og like mange ganger har han konsekvent snakket norsk til alt og alle i USA. Det har gått forbausende bra. Her tar han vel imot Per Christian Stenshjemmet fra Elverum, som aldri hadde sittet i et fly før vi tok av fra Gardermoen retning USA.

Obligatorisk stopp på truckstop ved Interstate 40 inn mot Nashville. Her kommer man tett på den amerikanske transportbransjen.

Kontroll

I Atlanta blir vi møtt av 20 varmegrader, og amerikanske myndigheter. På forhånd har vi fylt ut skjema både på nett og papir, og skrevet under på at vi ikke er terrorister, ikke har med mer kjøtt og flesk enn vår egen kroppsvekt og vi har lovet på tro og ære at vi har pakket hele kofferten selv og at vi skal oppføre oss ordentlig. Likevel må man stå i kø. En halvtime, en time, eller nesten halvannen time, slik som oss. En tålmodighetsprøve man bare må bestå hvis man vil inn i det forjettede land. Ingen i grensekontrollen her bryr seg en tøddel om det er 20 timer siden vi startet reisen og ser ut der etter.

Elvis

Noen av oss er også så heldig å få bagasjen idet vi endelig lander i Memphis. Andre får beskjed om at den kommer med neste fly fra Europa og må vente til dagen etter. Slikt skjer en gang i blant. Denne gangen var det gjengen fra Bergen som måtte legge seg uten å pusse tennene. Bussen henter oss utenfor flyplassen, gruppen er samlet for første gang og eventyret kan begynne. Vi vet det blir stort, selv etter ti årlige turer. USA er alltid stort, uansett.  Men først skal det soves. I nabohuset til der Elvis Presley bodde i Graceland.

Jean Robert Søvde (t.v.), Odd Arne Neverdal og Vidar Kastmo fant tonen i Memphis.

Reiseleder og arkitekten bak TM på tur, Bjørn Magnussen, er i ferd med å fullføre sin tiende USA-tur for våre lesere.

Bileier Stephen Klopfenstein fra Ohio var på vei til Dallas i sin Freightliner fra 2005, men tok seg tid til en prat. Han startet sin sjåførkarriere som 22-åring og mener jobben som lastebilsjåfør har tapt seg mye de siste ti årene. En ny generasjon sjåfører er på vei inn og mange av dem kan ikke engang kjøre lastebil, mener han.

Spurven

Passe døgnvill logger vi på USA neste dag. Tidlig morgen her, midt på dagen hjemme. Utenfor vinduet kvitrer en spurv av full hals. Kanskje lå Elvis også i sengen, i huset tvers over veien, og hørte på forfedrene til akkurat denne spurven. Rart å tenke på. Alle har et forhold til Elvis Aaron Presley, enten man er fan eller ikke. Derfor er det spesielt å besøke hans hjem, hans kontor og hans grav.

Den andektige følelsen blir faktisk ikke drept av at hele opplegget rundt Graceland er en gedigen pengemaskin og turistfelle. Han ville fylt 80 år i år. Han fikk oppleve drøyt halvparten av dem. Elvis has left the building.

Interstate 40

Neste dag forlater også vi Memphis. Reiseleder Bjørn Magnussen har på forhånd printet ut detaljerte kart på A4-ark, i skala 1 til 1, som han fôrer vår lokalkjente sjåfør med. Han stusser litt over hvilket av de 1500 veikryssene i området kartet illustrerer og får en utfyllende forklaring av Bjørn, i form av engelsk med noe slagside.

«Har du noen gang blitt guidet av en nordmann før», spør jeg.

«Nei, dette er faktisk siste gangen», sier bussjåfør Ron Bruner før han ler godt.

Han finner på egen hånd Interstate 40 og setter kursen mot Nashville.

MATS

De neste dagene skal tilbringes i Music City. En oase for den som liker countrymusikk, samt god mat og drikke. Vi besøker i tillegg Jack Daniels Whisky Destillery, diverse lastebilforhandlere og Corvettemuseet med påfølgende omvisning på fabrikken. En overdose av inntrykk vi skal leve lenge på. Og om ikke lenge entrer 44 lastebilfolk fra Norge den gigantiske lastebilmessen i Kentucky, Mid American Trucking Show. Her er det bare å holde blikket fokusert på det vakreste amerikansk lastebilindustri har å vise frem. Vi er klare!

Over alt treffer vi på smilende amerikanske kolleger, som gjerne viser frem sin arbeidsplass og slår av en prat med nysgjerrige nordmenn.

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!