Hvem bryr seg egentlig:: «Andy» - En brikke i et ulovlig nettverk?
Andy har jobbet som sjåfør i to år og synes han har en bra jobb, selv om hjemlengselen kan blir ekstra stor en gang iblant.
- Hjemme i Latvia har jeg min kone og fem år gamle datter, forklarer Andy og smiler enda mer.
På solskjermen er det festet et stort bilde av hans datter, hans kone og han selv. De ler alle sammen mot fotografen.
– Det er slitsomt når man ligger ute i seks uker, uten å treffe familien, legger han til.
Han tror at sjefen ordner det slik at han får kjøre hjem neste dag, da bruker han å kjøre via Nynäshamn.
Jeg spør om han alltid er bortreist i seks uker av gangen.
- Ja, men da får jeg komme hjem med tre ukers fri, svarer han.
Jeg fortsetter å stille spørsmål om jobben. Blant annet om hvor han kjører i de seks ukene. Svarene er kanskje ikke overraskende. I kontrast til hans oppriktighet.
– Jeg kjører mest innenrikstransport i Sverige. Jeg har akkurat losset i Helsingborg og nå er jeg her, fortsatt med et smil og blikket rettet mot politimannen Richard Karlsson, som ler tilbake til Andy.
Andy forklarer at han ikke er alene om å kjøre rundt i Sverige, for det estiske transportselskapets regning.
– Vi er minst ti som kjører på samme måte, antagelig fler. Her i Sverige altså. I tillegg har selskapet samme opplegg i Norge, Tyskland og i Frankrike. Ja, kanskje i hele Europa, forklarer han ærlig.
– Jeg vet ikke hvor mange sjåfører og biler som finnes i selskapet. Jeg kjenner knapt mine kollegaer, vi er mange!
Jeg ser bort på en annen trafikkpoliti, Sören Johanson, som for øyeblikket ser opp fra Andys lille haug med CMR-fraktsedler. Jeg lurer et sekund på hvorfor Andy avslører hver eneste detalj i transportopplegget. Snart slår det meg, han vet ikke bedre.
Min konklusjon er at gutten foran meg kjører rundt i Sverige i seks uker i et strekk i noe som er en så åpenbar og ren kabotasjekjøring som man kan kjøre. Og det verste av alt, han fatter ikke hvor ulovlig han kjører!
Jeg ser at Andy har lagt frem førerkortet sitt på bordet der han sitter. Jeg spør hvor han har utdannet seg for å få lappen.
– På kjøreskolen så klart, svarer han og ser på meg med store øyne og heisede øyenbryn. Selvsagt på kjøreskolen, gjentar han.
Jeg trodde du kanskje hadde gått på noe transportfaglinje, kontrer jeg med i et forsøk på å få forståelse for at spørsmålet ikke egentlig var så dumt.
Andy rister på hodet og fortsetter å fortelle om hvordan han får sine kjøreoppdrag, hvem han har kontakt med på den svenske spedisjonen i Gøteborg, i tillegg til hvordan oppdragene oversettes til Russisk før han får dem som sms på sin mobiltelefon.
Han blar i en rutet notatblokk mens vi prater. Blokken er en dagbok hvor han har notert datoer, klokkeslett og bilens kilometerteller for hver lasting, lossing og nattehvil. Han forteller om hvilke kunder han har lastet og losset hos. Jeg tar meg selv i å notere så pennen går varm og jeg kjenner at jeg kanskje nok en gang burde forklarer hvem jeg er og hvorfor jeg prater med han.
–Jeg kommer altså fra transportbladet Proffs. Er det greit at jeg skriver en artikkel om deg?
– Absolutt, ingen problemer, svarer Andy.
Klokka har passert lunsj og jeg føler at jeg har fått høre nok. Jeg vet hvem Andys speditør er, jeg vet hvem mange av kundene er (og det handler absolutt ikke om ukjente selskap). Jeg kjenner til arbeidsopplegget og jeg vet en del om hans privatliv, og hans sivilstand og hans kjære lille datter som han lengter så intenst etter å få treffe igjen.
Jeg tar farvel med Andy, bilinspektørene og politifolkene. Så fort jeg har rullet ut på E6, ringer jeg opp min fotograf i Gøteborg. Jeg vil ha bilder av speditøren, helst av noen som jobber der. Etter jeg har avsluttet samtalen angrer jeg nesten umiddelbart.
Andy har gitt tillatelse til å skrive om han, jeg fikk hans fulle navn. Han gav meg telefonnummeret til hans svenske speditørkontakt. Jeg fikk fotografere han, hans lastebil, både utvendig og inne i hytta. Han gav meg sin fulle tillitt!
Andy er mest sannsynlig en brikke et skikkelig stygt spill, i en velorganisert forretningside som bygger på et tilsynelatende kriminelt transportopplegg. Og det verste av alt er at Andy selv ikke ser ut til å vite om dette. Eller i det minste viste han ikke om det så sent som den torsdags ettermiddagen. Mangel på forståelse har også samfunnet i sin helhet, menigmann der hjemme vet ingenting om dette, det gjør heller ikke våre politikere, med noen få unntak.
Jeg hadde ikke mulighet til å se Andys ansiktsuttrykk da politiet fortalte hvor feil han hadde gjort. Jeg vet ikke engang om jeg ville se det.
Jeg sjekker opp speditøren han kjører for på «alle selskap» og ser at selskapet med syv ansatte omsetter for nesten 65 millioner kroner. Fortjenesten er god, veldig god. Her er det mye penger i omløp. Jeg velger dermed å gjør Andy anonym. Han heter altså noe helt annet. For Andys skyld velger jeg ikke å avsløre hverken speditøren eller noen av deres kunder, for nå!
Millioner av kroner er i sirkulering i den useriøse transportverdenen hver eneste dag. Den svenske staten taper mest sannsynlig milliarder i skatteinntekter hvert år. Sett fra et globalt perspektiv, handler det utvilsomt om mange milliarder som holdes unna det sosiale maskineriet, helse, skole og omsorg, for eksempel. Det virker som om ingen bryr seg, utenom et antall dedikerte trafikkpoliti og bilinspektører rundt om i landet og et større antall seriøse transportselskap og sjåfører, både i Sverige og ute i Europa.
Siste ordet er derimot ikke sagt for min del, og det siste spørsmålet er ikke stilt i denne historien.
