Derek Murray, tidligere bileier fra Australia. Nå sjåfør hos Bendiks i Lillesand.

James Robb (t.v.), pensjonert bileier fra Australia på norgesbesøk med innlagt lastebiltur med sin gode venn Derek. - Jeg må dra hit på sommeren. Vinteren på norske veier har jeg ikke nerver til å oppleve, sier han.

Dette er er historien om hvordan skjebnen griper tak og sender oss ut på reiser vi ikke ser slutten på. Derek var på en slik reise i 2001. Den skulle forandre alt.

Historien om Derek starter for vår del helt tilbake i 1980

Etter å ha vært sjåfør hjemme i New Zealand i sju år, bestemte han seg for å bruke sommerferien til å dra til Australia for å jobbe litt der.

- Jeg ble der i to år, så dro jeg videre til Canada og kjørte der i to år før finanskrisen slo inn og jeg mistet arbeidet. Da dro jeg tilbake og slo meg ned i Perth, i Western Australia. Der ble jeg i 26 år. Det ble litt av en ferie, sier han og ler.

Perth

Han startet sin karriere i Perth med å kjøre for en enbilseier som hadde nok å gjøre med andre forretninger.

- Etter en noen måneder fikk jeg beskjed om å styre med all transporten selv, noe jeg gjorde. Jeg bygget opp bedriften fra en til tolv lastebiler. Vi drev hovedsaklig med kraftfôrkjøring. Fra Australia sendes det svære skip med sauer til midtøsten. Vår jobb var blant annet å frakte fôr til disse skipene, forteller Derek og viser oss bilder han har tatt av flytende hoteller fulle av sauer.

- Disse skipene krevde mye fôr, så de bygget en fabrikk 60 kilometer utenfor Perth. Vår jobb var å frakte fôret til skipene og laste det ombord. Hvert skip lastet rundt 3000 tonn med fôr før hver tur. Sauene spiste 100 tonn om dagen mens de var ombord, så dette var en stor operasjon. Transportselskapet kjører der fortsatt, med mitt navn på bilene, selv om jeg ikke har noe med det å gjøre lenger, forteller han.

En av sjåførene Derek ansatte er i dag sjef for bedriften.

Han trekker frem et australsk lastebilblad der det står en artikkel om transporten han utførte dengang. For det meste med lyseblå Volvo lastebiler. Et kundeforhold som førte til tur til fabrikken i Gøteborg, som igjen førte til at vi i dag kan skrive denne reportasjen.

Bendiks

Vi er i Lillesand. Hos transportselskapet Bendiks. På andre siden av bordet sitter Derek og forteller med typisk bred aksent fra «down under».

Etter åtte år i Norge surfer han fortsatt på at nordmenn er gode i engelsk.

- Jeg forstår litt norsk, men ikke så mye, sier han før kollegene rundt bordet protesterer høylytt. - Han forstår alt vi sier hvis han vil, mener de.

Derek smiler sitt karakteristiske Crocodile Dundee-smil og forteller videre hvordan han havnet her, på andre siden av jordkloden.

Som god Volvokunde får man som nevnt påskjønnelse, i Australia som i Norge.

For Dereks del ble det invitasjon til fabrikkbesøk både i Virginia, USA og i Sverige.

Snutebil med to styrende akslinger. Denne typen er det bare bygget tre av. Jobben ble gjort hos forhandleren i Australia, forteller Derek. Han fikk tak i den ene av dem. Han eide også den første Volvo F16 som ble levert i Australia fra fabrikk. I tre år kjørte de rundt med Cumminsmotor i disse bilene i Australia, noe som visstnok gikk hardt ut over gearkassene til Volvo.

Noen av sjåførene ville heller ha Kenworth, så da fikk de det. Derek Murray var ingen vanskelig bileier å jobbe for.

Lossing på et flytende sauehotel. 3000 tonn sauefôr skulle leveres før avgang. Denne transporten var størst på 80-tallet, dengang var det 180 millioner sauer i Australia. I dag er tallet nede i 80 millioner. Alle araberlandene mottaker. De testet ut fôret på sauene mens de enda var på gårdene. De som ikke ville ha det, slapp unna turen til sjøs, der maten som vi har skjønt kunne bli nokså ensformig under den lange overfarten. Under en prosent av sauene døde underveis.

11. september

Problemet var timingen. Derek landet i USA 11. september 2001. Dagen da det mest omfattende terroranslaget mot USA var et faktum.

- Det var kaos. Et mareritt. Vi var blant de første som landet etter at de åpnet luftrommet over USA igjen. Besøk på Volvofabrikken var utelukket på grunn av alle sikkerhetstiltakene, så jeg gjorde det beste utav det og dro til Alabama og Nashville. Cruiset rundt noen dager for meg selv før jeg gikk på flyet til Stockholm.

Da vi lettet fra New York kunne jeg se ned på ground zero. Det gjorde inntrykk, sier han alvorlig. Det skulle vise seg at også besøket i Sverige ble fullt av inntrykk, men denne gang av en langt mer positiv karakter.

Signe

- I løpet av helgen i Gøteborg møtte jeg kvinnen jeg nå er gift med, smiler han.

Signe og Derek møttes på et show en sen kveldsstund. Hun var på helgetur med en vennegjeng fra Kristiansand. Amors piler traff så det suste i løpet av de få timene de tilbrakte sammen i Sverige før de dro hvert til sitt.

- Vi holdt kontakten og jeg besøkte henne i Norge noen ganger. Til slutt ble vi gift og måtte finne ut hvor vi skulle bo. Jeg bodde i Kristiansand i to måneder for å se om jeg trivdes. Eneste jobben jeg fikk var å male et hus. Neste gang jeg besøkte Norge kom jeg i kontakt med Robert hos Bendiks som ga meg sjansen og snart kjørte jeg lastebil mellom Lillesand og Eydehavn.

Uvant

- Jeg husker godt første turen sommeren 2005. Jeg som var vant med høyrekjøring og rattet på «feil» side, skulle ut på smale norske veier med vogntog. Det tok meg to år å bli vant med venstrekjøring. Veiene her er smale og man må ligge på den hvite stripen. Bedre ble det ikke da jeg var hjemme i Australia en tur og skulle kjøre min brors lastebil og måtte skifte side enda en gang. Nei, det ble mye kikking i speilene de første årene, smiler han.

Derek tar som regel en ferietur til Australia for å kjøre når det passer seg. Han har fortsatt mange venner i bransjen der nede, i tillegg til to voksne barn.

En av dem var vi så heldige å få hilse på i forbindelse med denne reportasjen.

Scania snute

James Robb, pensjonert bileier, var i Norge for å være med sin gamle venn på lastebiltur til Trondheim. Opprinnelig fra Skottland, men med en lang historie som lastebileier i Australia å se tilbake på. James, eller Jimmy som han liker å bli kalt, forteller at han har kjørt Scania i 30 år og at han var lykkelig eier av den siste T-modellen som ble solgt der nede. Med stor sovehytte, må vite.

De to forteller om livet som lastebileiere i Australia. Om roadtrains og akselkombinasjoner vi bare kan drømme om her hjemme.

54 meter

- De følger ganske bra, og det er ikke så avansert å kjøre som det kanskje ser ut. Du vet, vi hadde de samme lengdebestemmelsene som her i Norge dengang jeg begynte med transport «down under». Dengang kunne vi kjøre med en semi på 16 meter og det var det. Vi var igjennom de samme problemene som i Norge, med kufanger i konflikt med lengdebestemmelsene. Men vi økte ikke til 17,5 meter som dere. Vi økte til 25 meter og siden videre til 28,5 meter for å spre akselavstanden i forhold til bruer og slikt.

I dag er maksimal lengde avhengig av vei og kjøretøykombinasjon. 54 meter er uansett maks. Da kan vekten nærme seg 200 tonn. De lengste roadtrainene går gjerne rundt Sydney og ikke i Western Australia der jeg holdt til. Det bor ikke så mange mennesker der. 1,5 millioner mennesker på et område på størrelse av Norge, Sverige, Finland og Danmark. En million av dem bor i Perth, så da kan du tenke deg, forteller Derek.

Robert Birkeland (t.h.) ansatte Derek i 2005 og fikk med det en trofast og pliktoppfyllende ansatt. Eksotiske fortellinger rundt lunsjbordet er selvsagt en bonus. Transportbedriften fra 1929 har i dag 35 egne biler. Til høyre Roberts sønn som heter Bendik Birkeland, som sin farfar.

Southland

Nå bor han på Sørlandet, noe han ikke er helt ukjent med fra tidligere. - Jeg kommer jo fra Southland, New Zealand, sier han og smiler igjen.

- Ellers er norske stedsnavn selvsagt en utfordring når man ikke snakker norsk, medgir han og legger til at han vurderer å lære seg språket nå. Kollegene hos Bendiks mener fortsatt han forstår det han vil forstå, så de snakker ofte norsk til ham og får et nikk og et smil tilbake.

- Robert legger så mye jobb på meg at jeg får ikke tid til å gå på skole og lære språk, prøver han å unnskylde seg og kikker bort på sjefen, Robert Birkeland.

Ingen av de andre rundt bordet biter på denne gangen heller.

OK med vinter

Snø og vinter er han vant med fra New Zealand, som på mange måter ligner litt på Norge. Vinteren her hjemme skremmer han ikke selv om den er hakket mer utfordrende. - Mange gjørmete veier i Australia kan også sammenlignes med vinterføre, mener han og forteller hvorfor han fikk et spesielt godt forhold til Volvo hjemme i Australia.

- Servicen der var meget bra. Fikk man havari, fikk man låne en lastebil til å hjelpe seg med, eller forhandleren tok deler fra en ny Volvo som sto på lageret. Det var en god filosofi for å få solgt Volvo til kundene også neste gang, mener Derek.

I dag har selskapet han bygget opp 12 Volvo og noen Kenworth. Forhandleren i Western Australia var den første som i sin tid brakte Volvo til Australia, så derfor har de spesielt godt fotfeste i den regionen, ifølge Derek.

Pocket roadtrain

Kombinasjonene han og kollegene kjørte var for det meste lastebil med to dollyer og to semier. En annen vanlig kombinasjon var såkalt «pocket roadtrain», som betyr en semi med dolly og enda en semi bak.

- Skulle vi langt nordover, for eksempel til Darwin som ligger 420 mil fra Perth, hadde vi tre semier hengende bak, sier han.

I Norge syns han det er mer enn nok med en semi. Her er det ofte fjellvegg på ene siden og rett i fjorden på den andre. Uansett trives han med livet på veien.

Lengter han tilbake?

- No. 'm here for good...

Derek prøvde seg også som dyretransportør. Her har han lastet 450 sauer i fire etasjer, og kjørt seg fast...

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!