Industriell 3D-printing er ved et vendepunkt, rett før det blir allemannseie i stor skala. De fleste ledere og mange ingeniører ser det ikke, men denne teknologien har beveget seg langt forbi prototypstadiet, rapid prototyping, pyntegjenstander og leker. «Additiv produksjon» skaper holdbare og trygge produkter som selges til kunder i moderate til store kvanta.

Richard D’Aveni, Bakala Professor of Strategy ved Dartmouth College’s Tuck School of Business.

Starten på denne revolusjonen viste seg i en undersøkelse PWC (Price Waterhouse Cooper) gjennomførte blant mer enn 100 produksjonsbedrifter i 2014. På det tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført hadde 11 prosent allerede byttet til volumproduksjon av 3D-printede deler eller produkter. I følge Gartner-analytikere er en teknologi «mainstream» når den når et nivå på 20 prosent.

Blant de mange selskapene som benytter 3D-printing til å kjøre opp produksjonen er GE (jetmotorer, medisinske produkter og husholdningsprodukter), Lockheed Martin og Boeing (luftfart og forsvar), Aurora Flight Sciences (ubemannede fly), Invisalign (tannhelseprodukter), Google (forbrukerelektronikk), og det nederlandske selskapet LUXeXel (linser for lysreflekterende dioder eller LED). Gjennom å følge disse bedrifters utvikling kunne McKinsey nylig rapportere at 3D-printing er «klar til å ta steget fra nisjestatus til å bli et livskraftig alternativ til konvensjonelle produksjonsprosesser innenfor et økende antall applikasjoner». I 2014 hadde salget av industrielle 3D-printere nådd en tredjedel av volumet innen industriell automasjon og roboter i USA. Enkelte fremtidsspekulasjoner mener tallet vil ligge på 42 prosent innen 2020.

 

Flere selskaper vil følge etter når bredden av materialer til 3D-printing øker. I tillegg til vanlige og lyssensitive plastmaterialer finnes allerede keramikk, sement, glass, et antall metaller og legeringer samt nye termoplastkompositter iblandet karbon nanorør og fibre. Ledende økonomer vil etter hvert overbevise etternølerne.

Selv om de direkte kostnadene ved å produsere produkter med disse nye metodene og materialene ofte er høyere, gir større fleksibilitet gjennom additiv produksjon en vesentlig lavere totalkostnad.

Gjennom dette revolusjonerende skiftet, som allerede er på gang, bør ledere engasjere seg i strategiske spørsmål på tre nivåer:

 

Først må selgere av håndgripelige produkter spørre hvordan deres produkttilbud kan forbedres, enten gjennom egeninnsats eller av konkurrenter. Det å fremstille et objekt lag på lag, i henhold til en digital «blåkopi» nedlastet til en printer, åpner ikke bare for ubegrenset kundetilpassing men også for mer kompleks design.

For det andre må industriselskaper revurdere sin virksomhet. Siden additiv produksjon skaper et mylder av nye muligheter for hvordan, når og hvor produkter og komponenter produseres, hvilket nettverk av leverandører og hva slags blanding av gamle og nye prosesser vil være optimalt?

For det tredje må ledere vurdere de strategiske implikasjonene når hele kommersielle økosystemer begynner å forme seg rundt de nye realitetene i forbindelse med 3D-printing. Mye er gjort for å utnytte potensialet for store deler av produksjonssektoren som automatiserer et utall små «produsenter». Men, den visjonen synes å skjule en sikrere og viktigere utvikling: For å gi rom for integreringen av aktiviteter på tvers av designere, produsenter og transportører av produkter, må man etablere digitale plattformer. Til å begynne med vil disse plattformene muliggjøre design-til-print-aktiviteter, designdeling samt rask nedlasting. Snart vil de iscenesette printeraktiviteter, kvalitetskontroll, sanntidsoptimalisering av printernettverk og kapasitetsutveksling blant andre nødvendige funksjoner. De mest suksessrike plattformtilbyderne vil storblomstre gjennom å etablere standarder og tilby premissene for at et kompleks økosystem kan koordinere responsen til markedets behov.

Men, hvert eneste foretak vil bli rammet av fremveksten av disse plattformene. Det vil bli mye frem og tilbake mellom de etablerte aktørene og oppstartfirmaer for å sikre seg andeler av det enorme volumet denne nye teknologien vil skape.

Disse spørsmålene leder til en vesentlig del med strategisk tenkning, og likevel gjenstår: Hvor fort vil alt dette skje? For en gitt bedrift, her er så fort det kan skje: Den amerikanske hørselhjelpemiddelindustrien gikk over til 100 prosent additiv produksjon på mindre enn 500 dager, i følge en bedriftsleder, og ikke ett eneste firma som ble ved den gamle produksjonsmetoden overlevde. Ledere blir nødt til å vurdere om det er lurt å vente på at denne hurtigvoksende teknologien skal modnes før man gjør enkelte investeringer, eller om faren ved å vente blir for stor. Svarene på disse spørsmålene vil variere, men for alle virker det riktig å si at tiden for strategisk tenkning er nå.

Additive fordeler

Det kan være vanskelig å forestille seg at denne teknologien vil erstatte dagens standardmetoder for å fremstille ting i store volum. Tradisjonelle sprøytestøpemaskiner for eksempel, kan spytte ut tusenvis av dingser i timen. I kontrast, de som har stått og sett på 3D-printere i aktivitet i hobbymarkedet syns ofte at oppbygging av objekter lag-på-lag tar komisk lang tid. Men, nyere forbedringer i teknologien endrer dette dramatisk med industrielle rammer.

Noen glemmer kanskje hvorfor standardproduksjon skjer med en så imponerende hastighet. De dingsene spyttes ut så fort fordi tunge investeringer er blitt gjort for å etablere det komplekse systemet av verktøymaskiner og utstyr som trengs for å produsere dingsene. Den første enheten er ekstremt dyr å produsere, men når de identiske delene følger etter stuper kostnadsmarginene.

 

Additiv produksjon er ikke økonomisk gjennom volum. Likevel, man unngår ulempen ved standardproduksjon – mangel på fleksibilitet. Fordi hver enhet bygges opp individuelt kan den lett tilpasses unike behov eller, i en videre forstand, åpne for muligheten til å gjøre forbedringer eller endre karakter.

Dessuten er det mye enklere å rigge til produksjonssystemet fordi det innebærer vesentlig færre bearbeidingssteg. Det er årsaken til at 3D-printing har blitt så verdifull for produksjon av enkeltprodukter som prototyper og sjeldne reservedeler.

Men, additiv produksjon er i økende grad fornuftig også i større skala. Kundene kan velge ut fra utallige kombinasjoner av from, størrelser og farger og denne kundetilpassingen øker ikke kostnadene til produsenten så mye selv om bestillingen begynner å nærme seg masseproduksjonsnivåer.

En stor del av de additive fordelene er at de komponentene, som tidligere ble laget i egne formverktøy og senere satt sammen, nå kan produseres i en bit i en enkelt produksjonsprosess. Et enkelt eksempel er solbriller: 3D-prosessen gjør det mulig å variere porøsitet og plastblanding i de forskjellige områdene i brillerammen. Brillestengene kommer ut myke og fleksible mens innfatningen som holder brilleglassene blir hard. Det er ikke behov for montering.

 

Fremstilling av deler og produkter kan også designes med mer kompleks arkitektur som eksempelvis bikubemønsteret stålpanel eller geometrier som er for små til å maskineres. Komplekse mekaniske komponenter; et innkapslet girhus eksempelvis, kan fremstilles uten behov for montering.

Additive metoder kan benyttes for å kombinere deler og skape vesentlig flere indre detaljer. Dette er årsaken til at GE Aviation har gått over til å 3D-printe drivstoffdysene til enkelte jetmotorer. Selskapet regner med å lage mer enn 45.000 av den samme konstruksjonen årlig, så man kunne tro at konvensjonelle produksjonsmetoder ville være mer hensiktsmessige. Men printteknologien muliggjør at en dyse, som tidligere ble satt sammen av 20 ulike deler, kan fremstilles som en enkelt del. GE hevder dette vil redusere produksjonskostnaden med 75 prosent.

GE Aviation benytter additiv produksjon til å fremstille drivstoffdyser. © GE Aviation

Additiv produksjon kan også benytte flere printerdyser til å legge på forskjellige materialer simultant. Optomec og andre selskaper utvikler konduktive materialer og metoder for å printe mikrobatterier og elektroniske kretser direkte i eller på overflater i forbrukerelektronikk.

Andre applikasjoner inkluderer medisinsk utstyr, transportmidler, flykomponenter, måleinstrumenter, telekominfrastruktur og mange andre «smarte» gjenstander.

 

Den enorme begeistringen ved å begrense monteringsarbeid driver additivt produksjonsutstyr inn i en enda større vekst. Dagens ytterpunkt er at U.S. Department of Defense, Lockheed Martin, Cincinnati Tool Steel, og Oak Ridge National Laboratory samarbeider om å utvikle muligheten til å printe det meste av endo- og eksoskjelettene til jagerfly, inkludert flykroppen, vinger, interne strukturplater, innebygd kabling og antenner, og snart også bærekonstruksjoner.

Såkalt storformat additiv produksjon gjør det mulig å lage store komponenter ved å benytte store datastyrte portaler for å forflytte printere i rett posisjon. Når denne prosessen er sertifisert for bruk vil det eneste behovet for montering være installasjon av «plug-and-play» elektronikkmoduler for navigasjon, kommunikasjon, bevæpning, og elektroniske mottiltakssystemer i brønner som ble fremstilt i printeprosessen. I Irak og Afghanistan benytter det amerikanske militæret droner fra Aurora Flight Sciences, som printer hele flykropper til disse ubemannede luftfarkostene, noen med vingespenn på over 40 meter, i en bit.

Aurora Flight Sciences printer hele flykropper, noen med vingespenn på over 40 meter, i en bit.

Tredimensjonal strategi

Denne korte diskusjonen om additiv produksjons fordeler antyder hvor lett bedrifter vil omfavne teknologien, og ytterligere besparelser innen varebeholdning, frakt og indirekte kostnader gjør poenget enda tydeligere. Den klare implikasjonen er at ledere i alle typer bedrifter bør tenke ut en plan for hvordan bedriften skal tilpasse seg de tre ovennevnte strategiske nivåer.

Tilbud, redesignet

Produktstrategi er svaret på det enkleste spørsmålet innen forretningsdrift; Hva skal vi selge? Bedrifter vil måtte forestille seg hvordan deres kunder kan få et bedre tilbud i en additiv produksjonsepoke. Hvilke konstruksjoner og hvilke funksjoner blir nå mulig som ikke var det før? Hvilke aspekter kan forbedres fordi restriksjoner eller leveringsforsinkelser er eliminert?

Eksempelvis i fly- og bilindustrien vil 3D-printing oftest bli benyttet for å styrke ytelsen. Tidligere ble drivstoffeffektiviteten i jetfly og biler økt gjennom å redusere vekten på disse, men ofte resulterte det i at de fikk mindre strukturell styrke. Den nye teknologien gjør det mulig for produsentene å hule ut en komponent for å gjøre den lettere og mer drivstoffeffektiv og inkorporere interne strukturer som gir økt strekkstyrke, holdbarhet og slagmotstand. Dessuten kan nye materialer, som, bedre tåler varme og kjemisk påvirkning, benyttes på forskjellige steder i et produkt, etter behov.

 

I andre industrier vil bruk av additiv produksjon for mer kundetilpasset og hurtigutviklende produkter få konsekvenser for hvordan tilbudene blir markedsført. Hva skjer med produktgenerasjoner, bare tenk på alt styret rundt en lansering, når ting kan oppgraderes kontinuerlig gjennom etterfølgende printinger istedenfor det kvantesprang som kreves gjennom høye verktøykostnader og omstillingstider i konvensjonell produksjon? Forestill deg at man I nær fremtid har sky-basert kunstig intelligens som kompletterer additiv produksjons evne til øyeblikkelig å endre eller legge til produkter uten å bytte verktøy. Sanntidsendringer i produktstrategi, som eksempelvis produktmiks og designbeslutninger, vil bli mulig. Med denne raske tilpassingen, hvilke nye fordeler skal være kjernen i merkevareløftene? Og, hvordan kan markedsavdelingen unngå merkevaredrift uten å tape salg?

Driftsstrategi, reoptimalisert

Driftsstrategien omfatter alle de spørsmålene som handler om hvordan bedriften kjøper, produserer, flytter og selger varer. Svarene vil bli svært ulike med additiv produksjon. Større driftseffektivitet er alltid et mål, men det kan oppnås på mange måter.

I dag gjør de fleste bedrifter, som vurderer bruken av teknologien, stykkevis økonomisk analyse av målrettede muligheter til å bytte til 3D-utstyr og design der dette kan redusere direktekostnader. Mye større gevinster vil komme når de utvider deres analyser til å vurdere totalkostnadene ved produksjon og indirekte kostnader. Hvor mye kan man spare ved å slippe monteringskostnader? Eller ved å kutte lagerkostnader gjennom produksjonen til den faktiske etterspørselen? Eller, gjennom å selge på andre måter, eksempelvis direkte til kundens brukergrensesnitt som gjør det mulig for dem å spesifisere en hvilken som helst konfigurasjon? I en hybrid verden med gamle og nye produksjonsmetoder vil produsentene ha mange flere muligheter; de vil måtte bestemme seg for hvilke komponenter eller produkter som skal overføres til additiv produksjon, og i hvilken rekkefølge.

                      

Andre spørsmål vil handle om lokalisering av fasilitetene. Hvor skal man plassere seg i forhold til hvilke kunder? Hvordan kan spesielt kundetilpasset ordre bli levert like fort som de blir produsert? Skal printingen være sentralisert i fabrikker eller fordelt i et nettverk av printere hos distributørene, forhandlerne, på lastebiler eller også i kundens lokaler? Kanskje alle ovennevnte. Svarene vil endres i sanntid, justert etter valutakurser, printereffektivitet og kapasitet, materialkostnader, energikostnader og fraktkostnader.

 

En kortere fraktdistanse for produkter eller deler sparer ikke bare penger; det sparer tid. Hvis du noen gang har måttet sette igjen bilen din hos verkstedet mens mekanikeren venter på deler, så setter du pris på dette. BMW og Honda, blant andre bilprodusenter, går i retning av additiv produksjon av industriverktøy og reservedeler i sine fabrikker og hos forhandlere, spesielt ettersom nye metaller, kompositter og karbonfibermaterialer blir tilgjengelig for bruk i 3D-printere. Distributører i mange industrier følger nøye med og gjør sitt ytterste for at deres forretningskunder skal kapitalisere på den nye effektiviteten. UPS, for eksempel, bygger ut sin eksisterende forretningsområde innen tredje-parts-logistikk, for å gjøre sine flyplassknutepunktlagerhaller om til minifabrikker. Tanken er å produsere og levere kundetilpasset deler til kunder når de trenger dem, istedenfor å dedikere flere dekar med reoler til enorme lagerbeholdninger. Allerede nå lever vi i en verden med «Just-in-time» lagerstyring, vi ser nå hvor JIT tine kan bli. Velkommen til umiddelbar lagerstyring.

Riktignok, gitt effektiviseringspotensialet som høyt integrert additiv produksjon gir, så kan forretningsprosessledelse bli den viktigste kapasiteten for virksomhetene. Noen bedrifter som utmerker seg på dette feltet vil bygge egenutviklete koordineringssystemer for å sikre konkurransefordeler. Andre vil tilpasse seg og bidra til å skape standardpakker som utvikles av store programvarehus.

Økosystemer, rekonfigurert

Til slutt kommer det spørsmål om hvor og hvordan selskaper passer inn i dette bredere forretningsmiljøet. Her må ledere definere Hvem er vi? og Hva må vi eie for å være dem vi er? Ettersom additiv produksjon gjør det mulig for selskaper å kjøpe printere som kan lage mange ulike produkter, og mens produksjonskapasitet er kjøpt og solgt til andre i bransjen som tilbyr ulike produkter, blir svarene til disse spørsmålene enda mer utydelige. Sett at du har en rekke printere i dine produksjonslokaler som fremstiller bildeler en dag, militært utstyr den neste dagen og leker den påfølgende. Hvilken industri er du en del av? Tradisjonelle grenser vil bli uklare.

Foreløpig må ledere ha en sterk følelse av bedriftens rolle i verden for å ta beslutninger om hvilke ressurser de vil investere i, eller kvitte seg med.

De finner kanskje ut at deres organisasjon endrer seg til noe ganske annet enn det den har vært. Mens bedrifter slipper mange av de logistiske kravene i standard produksjon, må de se nytt på verdien av sine evner og andre eiendeler, og hvordan de utfyller eller konkurrere med egenskapene til andre.

Patenter innen additiv produksjon på verdensbasis

Plattformmuligheten

En posisjon i økosystemet vil vise seg å være den mest sentrale og kraftfulle; og dette faktum er ikke tapt i ledelsesgruppene hos de største aktørene innen additiv produksjon, som eksempelvis eBay, IBM, Autodesk, PTC, Materialise, Stratasys og 3D Systems. Mange kjemper om å utvikle plattformene som andre firmaer vil bygge på og koble seg opp mot. De vet at plattformtilbyderens rolle er det største strategiske målet de kan oppnå og her er det fremdeles mye å hente.

 

Plattformer er et fremtredende trekk i det høyt digitaliserte marked i det 21. århundre. Og additiv produksjon blir intet unntak.  Her vil plattformeierne bli mektige fordi produksjonen i seg selv vil ha mindre betydning over tid. Allerede setter en del bedrifter opp «printer farms» som effektivt vil kunne levere produkter på forespørsel. Også den verdifulle designen for printbare produkter, som er helt digital og som lett kan deles, vil det bli vanskelig å holde på. (For den saks skyld, 3D-skannere vil gjøre det mulig å gjøre reversert utvikling av produktene ved å fange informasjon om deres geometriske designinformasjon).

 

Alle i systemet vil ha et eierskap for å opprettholde de plattformer der produksjonen er dynamisk orkestrert, kopier blir lagret og kontinuerlig forbedret, råvareleveranser blir overvåket og innkjøpt, og kundeordre blir mottatt. De som kontrollerer det digitale økosystemet vil sitte i midten av et enormt stort volum av industrielle transaksjoner med innhenting og salg av viktig informasjon.

 

De vil engasjere seg i arbitrasje og dele arbeidet opp blant troverdige samarbeidspartnere eller gjøre det i eget hus når det passer. De kommer til å handle printerkapasitet og design verden over, influere priser ved å kontrollere, eller forandre, «handelsstrømmen» for begge deler. Som råvarespekulanter vil de finansiere handler eller kjøpe billig og selge dyrt med den asymmetriske informasjonen de tilegner seg gjennom å overvåke millioner av transaksjoner.

 

Ansvaret for å samkjøre spredt kapasitet med voksende markedet etterspørsel vil falle ned på et lite antall bedrifter, og hvis systemet er ment å virke effektivt, vil noen måtte ta det ansvaret. Se etter sammenlikninger mellom Google, eBay, Match.com, og Amazon som fremstår som søkemotorer, utvekslingsplattformer, markedsplasser for merkevarer og matchmakers mellom additiv produksjonsprintere, designere og designbanker. Kanskje også vil det bli automatisk handel sammen med markedene for verdipapirer eller fremtidig printerkapasitet og design.

 

Essensen i dette er at eierne av printerbaserte produksjonsressurser vil konkurrere med eierne av informasjon for å tjene penger på økosystemet. Og, om ganske kort tid vil makten forflytte seg fra produsentene til store systemintegratører, som kommer til å lage vil sette opp merkevareplattformer med felles standarder for å koordinere og støtte systemet. De vil fremme innovasjon gjennom åpne kildekoder og overta eller gå i partnerskap med mindre selskaper som oppfyller høye krav til kvalitet. Små bedrifter kan faktisk fortsette å prøve ut spennende nye innfallsvinkler på marginene, men vi trenger store organisasjoner for å overvåke forsøkene og deretter få dem til å være praktiske og skalerbare.

Digital historie replikert

Når man tenker på den pågående revolusjonen innen additiv produksjon er det vanskelig ikke å reflektere over den store transformative teknologien som internettet.

Når det gjelder sistnevntes historie, kan det være rimelig å si at additiv produksjon er bare i 1995. Hype-nivåene var høye i det året, men ingen forestilte seg hvordan handel og livet til folk ville endre seg i det kommende tiåret, ettersom Wi-Fi, smarttelefoner, og «cloud computing» kom på banen. Noen få forutså den dagen internettbasert kunstig intelligens og programvaresystemer kan drive fabrikker, og til og med byens infrastruktur, bedre enn folk kunne.

 

Fremtiden til additiv produksjon vil frembringe liknende overraskelser som kan hende ser helt logiske ut retrospektivt, men som i dag er vanskelig å forestille seg. Forestill deg hvordan nye, avanserte printere kanskje erstatter høykompetente arbeidere som endrer hele bedrifters, og produksjonsbaserte land, til menneskeløs produksjon. I «maskinorganisasjoner» vil menneskene kanskje bare jobbe for å vedlikeholde printerne.

 

Den fremtiden kommer fort. Så snart bedriftene setter en tå i vannet og opplever fordelene med større produksjonsfleksibilitet vil de ut på dypet. Når materialforskerne skaper flere substanser som kan printes vil flere produsenter og produkter følge etter.

Local Motors demonstrerte nylig at de kan printe en lekker roadster, inkludert hjul, chassis, karosseri, tak, seteinteriør og dashboard, men ennå ikke drivverk, fra topp til tå på 48 timer. Når denne bilen blir produsert vil roadsteren, inkludert drivverk, bli priset til cirka 20.000 dollar. Ettersom prisen på 3D-utrustningen og materialene synker blir skaleringsfordelene ved tradisjonelle metoder en mindre vesentlig faktor.

Her er det vi med sikkerhet kan forvente oss: Innen de neste fem årene vil vi ha helautomatiserte, høyhastighets, storvolum additive produksjonssystemer som er økonomiske også for standardkomponenter. På grunn av fleksibiliteten i de systemene, vil tilpasning eller fragmentering i mange produktkategorier da ta av, noe som ytterligere reduserer markedsandelen til konvensjonell masseproduksjon.

 

Smarte bedriftsledere venter ikke på at alle detaljer og eventualiteter skal dukke opp av seg selv. De kan se klart nok at utviklingen for additiv produksjon vil endre måten ting blir konstruert, produsert, kjøpt og levert. De tar de første skritt for å endre produksjonssystemene. De ser for seg hva slags eierandel de vil ha i det voksende økosystemet. De gjør de mange lag av beslutninger som til sammen vil gi fordeler i en ny verden av 3D-printing.

Patentenes vendepunkt

 

Vil du vite hvor fort 3D-fremtiden kommer? Se ikke bare på anskaffelsesstatistikken bland produksjonsbedriftene. Se på innovasjonstakten hos oppfinnerne.

 

I 2005 var det kun 80 patenter som ble gitt på verdensbasis relatert til materialer, programvare og utstyr for additiv produksjon, ikke medregnet duplikater søkt i flere land. I 2013 hadde dette tallet steget til himmels med omtrent 600 nye, ikke duplikative, patenter som ble gitt på verdensbasis.

 

Hvilke bedrifter står bak disse patentene? Ikke overraskende de to lederne er Stratasys og 3D Systems, rivaler som har tatt posisjoner innen additiv produksjon. De står for hver seg 57 og 49 ikke duplikatitve patenter. Også Xerox har investert kraftig i additive teknologier for å lage elektroniske produkter og har laget en sterk allianse med 3D Systems. Panasonic, Hewlett-Packard, 3M og Siemens har også mange patenter.

Men, overraskende nok har brukerne av 3D-printing også vært aktive innovatører. Den fjerde på listen, med 35 patenter, er Therics, en produsent av medisinske produkter. Disse kommersielle bedriftene forstår at additiv produksjons potensial kan gi dem viktige fordeler fremfor konkurrentene.

 

Det er også nevneverdig at det blant patenteierne finnes selskaper som rir to hester. GE og IBM er viktige produsenter, men øker sine investeringer i plattformer som optimaliserer verdikjedene som er drevet av andre selskaper. GE (11 patenter) utvikler det industrielle internettet, og IBM (19) har utviklet det de kaller «programvaredefinert forsyningskjede» og optimaliseringsprogramvare for smarte produksjonssystemer. Begge har gode posisjoner for å ta på seg liknende roller innen additiv produksjon, og begge opptrer som modeller for hvordan de etablerte operatørene kan fange uforholdsmessig store verdier fra en meget forstyrrende teknologi.

Tre måter å vade inn i 3D på

 

Alle produsenter, hvis strategi inkluderer additive teknikker, må lage seg et veikart for å komme frem. Virksomheter som allerede er på veien tar ting steg for steg, men på tre ulike måter.

 

Sive inn

Noen starter med avanserte produkter, inneforstått med at de mest krevende (og prissensitive) kundene vil verdsette innovasjon og fleksibilitet. Luksusen vil sive inn på en ærverdig måte ettersom teknologien modnes og blir rimeligere. Bilprodusenter eksempelvis, har en tendens til å lage enkeltkomponenter spesielt til Formel 1-biler og dernest finne måter å introdusere versjoner av disse innovasjonene i dyre sportsbiler og luksusbiler. Ettersom ingeniørenes kjennskap til teknologien styrkes ser de muligheter til å tilgjengeliggjøre delene til markedet for masseproduserte biler.

 

Bytte ut

Andre pionerer går mer forsiktig frem og fokuserer først på komponenter i et gitt produkt som er lettest å overføre til additiv produksjon. Målet er å utvikle organisasjonen kompetanse ved å avansere til mer utfordrende komponenter i det samme produktet. Dette er vanlig innen flyindustrien der bedrifter har valgt spesifikke produkter, som eksempelvis F35 jagerfly, og startet med vanlige braketter og innfestingsdeler før man går videre til, la oss si interne plater og komponenter. Når produsentene lærer mer begynner de å printe jagerflyets ytre skrogdeler. Eksperimenter med å printe bærende strukturer er nå på gang.

 

På tvers

En tredje tilnærming er å finne komponenter som dukker opp i mange produkter og bruke disse til å etablere et fotfeste for 3D. Eksempelvis kan en designforbedring til et jagerfly overføres til droner, raketter eller satellitter. Slike tverrgående produktforbedringer bygger kompetanse og bevissthet gjennom hele selskapet om hvordan additiv produksjon kan forbedre ytelser ved nøkkeldimensjoner som vekt, energiforbruk og fleksibilitet.

 

Det vanlige tema her er små trinnvise steg. I alle tre tilnærmingsmåter får ingeniørene fascinerende nye oppgaver å løse uten at deres verden blir endevendt av utviklingsmetoder og materialer som fremdeles er i utvikling, og dermed reduseres risiko og motstand mot endring. Det er opp til de mer senior ledere å opprettholde det nødvendige trykket i hvert eneste steg. Ettersom de legger press på for ytterligere innføring bør de slippe til skeptikerne for at de kan forklare hvorfor 3D-printing ikke er riktig for en gitt del eller prosess, men da utfordre dem til å komme over denne veisperren.

Tradisjonalister vil alltid være raske til å fortelle deg hva 3D-printing ikke kan gjøre.

Ikke la dem forblinde deg til hva det kan.

Les hele saken