Kommunikasjon:

Mennesket og svanen

De fleste innfødte er sinte på villsvanen. Den bresker seg. Den hveser. Den er farlig! Det er bare snakk om tid før den går til angrep! Vi må passe på barna våre! Ganske artig dette her. Svanen er ikke snev av farlig. Den forsøker bare å kommunisere. Og når den er sulten, eller tvunget opp i et hjørne, så freser den. Akkurat som vi mennesker.

Stein Smaaland

Klokken er 05:30. Det begynner å lysne... En skrike koser seg på telefonledningen. En trost lyder i skogen. En lastebilmotor på tomgang ved havnen. Måkeskrik på odden. Gååå diiiit!! Gååå diit! Lastebilen gasser forsiktig, og ruller bort bak fjellknausen. Ut av synet.

En skjære flyter vekk over den våknende klissblå himmelen. En sykkel nikker forbi. Uff. Mennesker. Videre ut mot odden. Gjennom dråpetungt, halvhøyt gress, over tunet, langs stien, bort til oddestien.

Vannet i viken ligger stille. Med tang, alger. På den blanke overflaten.

Der lyder lastebilen igjen. Videre mot fjelltoppen bak. Sikkert med syklisten om bord. På vei.

Alene igjen. Med fuglene. Uff. En mygg på fingertuppen. Fra det høye gresset. Borte. Videre ut mot odden. Stille sti. Runde, myke, fuktige stener. Gress mellom stenene.

Skriik, skriik. Måkeskrik. Blank vannskorpe. Noe som rører seg? Ne..

Der var lastebillyden igjen. Nå er den nok noen kilometer unna. Nærmere Oslovägen. Nærmere Strömstad.

Vannet er mørkt. Solen er ennå ikke oppe. Her på vei ut. Men på odden er den.

En terne sover på oddebryggen ennå. Nei. Hettemåke er det. Med hodet under armen. «Privat brygge». Tja. Noen innfødte synliggjør sitt revir. Godt for dem. Og forståelig. Norge overstrømmer Strømstadsområdet.

Plask! Hva var det? Åh, ja, langt der borte, ved havnen, en mann, på flytebryggen. Plask!! Høyt var det. Hva var det? Åååh, ja. Det var et visittkort som falt i vannet.

Her er odden. Her er solen. En myggsverm har ennå ikke gitt slipp på skumringen. Men de forstår det nok snart.

Hark. Hark. Hark. Sptt.

Det var havnemannen. Han gjør plastsnekken klar for morgentur. Tidlig oppe denne karen. Ikke sett ham før. Klokken er 05:50.

Kra, kra. Borte på odden. Flaks, flaks. Over havet. Kra, krii, skriiiik, skriiik. Opp på oddetoppen.

Nei. Der så ingen hettemåke ut over vannet. Med et skriik, iik, svingende tilbake til oddetoppen. Har den fortsatt rede her? Nå - den 2. juli? Jeg tar skrittet ut på den siste oddetoppen, hettemåken tar sats, og svever over havet. Skriik, iik, iiik. Voldsomt fra havnebryggen. Pip, iip. Fra løvskogen bak. Og deler av myggsvermen. Ti meter unna. Voldsomme skriiik, iiik. Fra Lille Krossø´en. 100 meter ute i Dynekilen. Dynekilen. Der småbølgene skjuler måkenes rasteplasser. Skvulpeskjær.

Oj. Oj. Se der. Der kommer svanefar glidende...

Og, skriik, der lander hettemåken på båtnaustet bak oddebryggen. Skriik.

Svanefar har nådd oddebredden. Ligger og småflyter. Og iakttar inntrengeren. På skrå...

Vinden stilner. Fuglene slutter å synge. Alt stopper. Alt stopper...

Ajj!

Høyre fot prikker som søren. Og det blir bare verre. Hva er klokken? 06:30! Nå lurer du vel på hva som er skjedd? I løper av den halvtimen som er gått.

Nå kommer svaret.

Da menneskemannen kom ut på oddetoppen, og ned til vannkanten, med solen i ryggen, kom svanefar langsomt, svakt fresende, bort til svabergbredden, som skrånet langsomt opp mot menneskemannen, som satt der på huk. Fresende, gapende, med vingene halvveis oppe, i svanens sedvanlige «her kommer jeg». Straks grep menneskemannen høyre hånd ned i høyre lomme, og tok ut et tykt stykke avbrukket, ferskt loffebrød, og holdt det frem for svanefar, som raskt strakk hodet forsiktig litt lengere frem, åpnet munnen, halsen litt lenger ut, og løftet brødet ut av menneskemannens hånd, på huk med venstre side halvveis vendt mot svanefar, så menneskemannen trygg ut, satt helt stille, på huk, med en lav, nesten hviskende lyd, «næææi, svanefaaar, ær du hær, du, da, så fiiiin du ær, jaa, jaaa, så fiiiin. hvor ær svanemor, da?, hva?, eller er de borte...? ja, jaa, så fiiin,...»

Svanefar rister brødet i biter, og griper tak i den største, rister ned i vannet, en meter fra menneskebarnet, rister brødet i vannet, tar tak, strekker ut halsen, og svelger, svelger, svelger, der svant den lange, skorpete brødbiten ned, ser på menneskebarnet, fortsatt der, bra, neste bit, 1/2 meter borte, flytende i vannflaten, ut med hodet, svelg, der, ja, der er menneskemannen, fortsatt på huk, «ååå, så fiiin, ja, jaaa, da, svanefaaar...» vedvarer menneskemannen.

Svelg..., hva!, der, en bit til, hodet bort, halsen ned, jafs, strekk, svelg, der var en brødbit til, nede, høyre fot skyver litt fra, 2 meter ute fra svabergkanten, ryggen mot menneskebarnet, så, hode på skrå, så kan se menneskebarnet igjen, fortsatt på huk «ååååh, så fiin, ja, svaanefaaar...», fortsatt hviskende.

Bra, hodet ned, 1/2 meter, noe alger, der nede, flott, blubb, bludd, blrrrubb, prrr, vannet bobler gjennom nebbet, som en saltvannsil. Plupp plupp, igjen. Åh! En liten brødbit til. En meter nærmere oddekanten, ut med halsen. Napp, strekk, svelg. Hvor er menneskebarnet? Der, ja. På huk, «Ååååah, så fiin..., svaaanefaar,...». Plupp, plupp, prrrr. Litt mer vann gjennom nebbet, hodet opp, høyre fot skyv, venstre på ryggen, hele tiden, skyv, mot menneskemannen, hva har han i hånden? noe gult, mer brød?, freees, vingene litt mer opp igjen, freees, 30 cm fra menneskemannen, på huk, med hendene tett mot brystet, om det gule, stille, «ååååh, så fiiin, ja...., svaaanefaaar, ååååh, jaa...», som før. Kanskje det ikke var mer brød, likevel?, men der?, en liten brødsmule til, i vannet, hals ut, 1/2 meter og 3 sekunder borte, mer mat, ryggen mot...

Kra, kra, krrrra. Hva var det?? Plaskende vinger.

Syv ærfugler, rundt svanefar, nå 20 meter unna, to raser rundt svanefar, som kaster hodet frem, og napper etter dem, de dukker, svanefar titter aktivt ned i vannet, til venstre, til høyre, hvor ble de av?, hvor kommer de opp?, dukker, får ikke tak, borte, der dukker de opp igjen, ti meter lenger bort, de fem ærfugl-barna har sklidd unna, femten-tyve meter unna nå, foreldrene trekker seg også etter,..

Svanefar roer seg ned, strekker hals mot himmelen, og grynter stolt. Bra, jeg er sjefen. Jeg vant igjen... Ingen svanemor. Men. Deilig sol. Men. Hvem sitter der borte? På svaberget. På oddebredden? Et menneskebarn?

Hva har menneskebarnet i hånden, noe gult, jeg flyter nærmere, venstre fot fortsatt på ryggen. Ååh, ja. Det er EMO lapper. Med en hvit sak frem og tilbake over lappene, river av, en lapp, klistrer bak de andre, og videre, noterer ned i hundre, ned fra hodet, til den neste gule lappen. Virkeligheten festes til papiret. Så du også skal få oppleve dette vidunderlige øyeblikket, kjære leser, på odden, i Dynekilen, der svanene bor, der menneskemannen har bodd, fem kull. Hvorfor har jeg ingen i dag? Ja, ja. Jeg flyter videre innover i viken. Der er tang, der er alger. Der får jeg flere brødbiter. Av og til. Av en menneskemann. Som bor i det enorme, mørke fjellet, med noe som flagrer foran, når det flagrer, en i gult og blått, en i rødt, hvitt og blått, da er menneskemannen her, han med brød i hånden, har alltid brød i hånden, til stede, da er han her, i viken, bak odden, nå er han ikke her, kanskje han sover?, en alge, strekker ut, napper, drar, av, svelg, svelg, bra, godt, strekke ut, trekk, svelg, trekk ut, strekk, svelg, svelg, trekk ut, flyt bortover, svelg, strekk ut, trekk ut, svelg, prrr, prrr,....

En forutsetning for kommunikasjon er å forsøke å forstå den andres virkelighet. Å forsøke å se verden slik den andre ser den... En forutsetning for god kommunikasjon er å lykkes i dette... Og ingen svaner er like... Og alle svaner endrer seg... Hvor mange svaner kommuniserer du med? Hvor mange menneskesvaner?

-------------------

Bibliografi

«Kommunikasjon: Mennesket og naturen», Stein Smaaland, l&l nr. 6/7/1999

www.logistikk-ledelse.no© 2001

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!