Læring: Slave av snø
Læring:
Slave av snø
Har du en gang i livet seilt i kraftig vind med en båt du vet kan kullseile? Balansert båtskrog, kjøl og seil med egen kroppsvekt uthengt i trapes, skåret gjennom salte bølger akkurat på yttergrensen av hva du og båten makter, skutt ut av elementene omtrent som en fiskeørn i avflatende stup? Det er tiår siden sist jeg fløy slik med seil. Men i vinter har jeg gjenopplevde fartsrusen på nytt, uten seil, på snø, på snowboard.
Tor Smaaland
Førtitre år gamle knær satte i år stopper for flere års vanvidd på lange utforski ned nærmest vertikale snøheng. Selv om utforfartsleken aldri helt nådde seilets beruselse, var jeg mange ganger nær. I et siste forsøk ned utforløypa i Kvitfjell i januar føltes kneleddene som smurt med grovkornet grus. Løpet var rent selvplageri, og siden mine machosistiske sider er dårlig utviklet, overlot jeg knærne til legene. Røntgen avslørte menisker en kneforsker kunne tatt doktorgrad på, fortalte de. Som abfahrtpilot, som utforkjørere på snø heter på tysk, er jeg altså pensjonert. Med et relativt godt utforsket hatforhold til vinter, så jeg meg selv som vinterdepresjonenes kjæledegge. Men den gang ei.
Fysioterapeuten
Han er utstyrt med omlag samme antall balstyrige fartsgener og et like narkomant avhengighetsforhold til adrenalinkick vi begge burde ha lagt av oss i tenårene. Etter å ha lyttet lenge til mine dypsindig gjennomtenkte og nærmest heseblesende idéer om vinterlige jobbprosjekter foran skjerm og tastatur, avfeide han samtlige som rene oppdrettsanlegg for musesyke, ryggplager, nærsynthet og skilsmisser.
- Tenk heller brett! sa han og jumpet sine litt for mange kilo ned fra skrivebordskanten, stilte seg midt på gulvet i behandlingsrommet med venstre side til meg, med to litt for store pupiller stivt festet i mine. Stående bredbent med lett nedbøyde knær, pendlet han stumt ørlite fram og ørlite tilbake, akkurat på yttergrensen av hva fotbladet og vekten hans tillot før han veltet. Som tilskuer fra behandlingsbenken foran denne uventete og absolutt absurde aktiviteten, var jeg i noen få tidels sekunder overbevist om at det er mulig for fysioterapeuter å få kink på hjernen før han brøt stillheten:
- Ser du! Nå står jeg med lik vekt på begge bein. Knærne belastes den veien de skal - i leddets vinkel. Ingen skråbelastning som på carvingski. Pendler jeg forover og står på tærne, skjærer brettet mitt mot høyre. Pendler jeg bakover og står på helene, skjærer brettet mot venstre. Sånn står folk med grus i knærne på snø - på snowboard. Sa fysioterapeuten.
Leksjon 1
Tre dager etter befant jeg meg med velvillig lånt snøbrett fra sønn av venn i Tommkleiva, den selvsamme bakken jeg som tiåring første gang opplevde redselen for å dumme meg ut i skiheisen, falle og falle igjen og bli ledd av alle som har falt de óg. Jeg er oftest for gammel til å la den redselen få fotfeste nå, men jeg kjente den romstere mens jeg vandret mot Leksjon 1 i snowboard: Du vil slå deg. Noe inn i granskauen ofte - og mye!
Jeg oppdaget fort at den balanserte og nesten dansende pendelbevegelsen fysioterapeuten beskrev og demonstrerte på gulvet på gummisko, var lett så lenge snøbrettet sto stille. Med glifart som en pensjonert snegle, lignet min pendeldans mer finsk jenka etter tre liter vodka. Det er det som kjent bare finner som kan. Jeg er ikke finsk. Dessuten besvimer jeg før en halvflaske er tømt.
Etter en time med Leksjon 1 i snowboard, føltes derfor kroppen som maltraktert av Tyson på en av hans mest slagferdige dager. Morgenen etter var fargespillet i blåmerkene på rompa mer omfattende enn et internasjonalt sammensatt flagg og konsekvensen av Tyson føltes nærmere som kraftig og hyppig overkjøring av et 50-tonns Scaniavogntog. Men knærne var OK.
Instruktør
Som familiens uttalt staeste, ble derfor Leksjon 2 i snowboard gjennomført. Målet med Leksjon 2 er fart. Med medbrakt sønn, som er mer enn god på snøbrett, og venn som nesten er bedre i vennskapelig spydighet enn på slalåmski, lå alt til rette for enda en dag med utstrakt produksjon av kroppslige flaggfarger. Med stolheis som redskap, var i det minste faren for kroppsfargeproduksjon i oppoverbakke sterkt redusert. Femten centimeter nysnø ville formodentlig redusere fargeskalaen noe på vei nedover.
En times «juks» på forhånd med snowboardinstruktør Bjørn Bjerke fra Tryvann etterlot ikke meget annet enn ørlite forbedret selvtillit i form av ekko fra hans gjentatte setninger i hodet: Du har balanse. Vekten på forreste ben. Svinge med bakerste. Pendle. Desto mer fart, desto lettere er det å svinge. Pain is temporary. Glory is forever.
Turer
Hallelujah! 15 cm nysnø fungerte omtrent slik støttehjul virker på en redselslagen fireåring på toppen av setet på en alt for høy, ny tohjuling. Full kontroll. Fart. Mer fart. Enda mer. Tårer i øynene fra mer enn fartsvinden. Kjempefart. Sving. Rett på trynet - i dype dundyner av snø. Og mer. Mye mer. Gi snowboardinstruktør Bjerke Nobels Fredspris. Bedre investerte hundrelapper har ingen norsk investor noen gang plassert.
For tiden er rompefargen tilbake til det lett lyserosa. Tyson er satt under lås og lukke. Jeg balanserer på yttergrensen av hva brettet og jeg kan. Det blir mer og mer. Der snøen ligger dyp, surfer brettet meg til steder ingen Kagge ville orket med truger. Der snøen ligger i bakken som bredstripet kordfløyel vevet av digre preppemaskiner, skjærer jeg fester jeg aldri har maktet med ski. Det går langsommere enn før, men det skyldes mest at jeg leker mer med snøen nå enn med farten. Og knærne? Som nyfødte!
Fjølfe, smilte vi abfahrtpiloter til hverandre fra heisen med utsyn ned til stillesittende, rompeslitende brettfolk der de sitter som hjemvendte trostesvermer hist og her i bakken. Men skepsisen fant jeg aldri helt ut av. Selv om jeg aldri har eid båt eller virkelig levet båtlivet på fjorden, mistenkte jeg at abfahrtpiloter og fjølfe sto i et likestilt motsetningsforhold som motorbåtførere og seilere: Man deler samme hav og snø, men ikke på samme måte. Nå vet jeg at det ikke spiller noe rolle. For slik jeg ble seilets og vindens slave for tiår siden, har snowboard vekket slaven til livet igjen.
Måtte flere få grus i knærne.
------------
Noen paralleller mellom snowboard og organisasjonslivet
--------------
Artikkelforfatter Tor Smaaland er frilansjournalist/fotograf, utdannet anleggsgartner, spesialitet hagedesign og natursteinarbeider. Bakgrunn som redaktør for fagblader relatert til det grønne fagfelt, tillitsvalgt i fagpressemiljøet, frilansbakgrunn fra NRK, VG, Dagbladet, samt større og mindre spesial-, interesse- og fagblader. mobil: 920 22 838tor@landskap.no
www.logistikk-ledelse.no© 2002
