ledelse, etikk og samfunn

Noen fremtredende ledere i næringslivet begrunnet engang et engasjement for bedre etikk i bedriftene med at etikk bidrar til lønnsomhet. Men hvis man tror at lønnsomhet kan være målestokk for etikken, er man på ville veier. Etikken skal sette grenser for hvilke midler man kan bruke, for å sikre at arbeid for lønnsomhet ikke blir til skade for viktigere verdier. God etikk er - i arbeidslivet som alle andre steder - nødvendig for å oppnå det gode samfunn, som tydeligvis er noe annet, og vanskeligere å få til, enn det rike samfunn.

Kåre Willoch

Hvis man tror at markedsøkonomien som samfunnsøkonomisk idé gir en prinsipiell begrunnelse for å sette høyest mulig inntekt alene som det høyeste mål for virksomhet, tar man feil igjen. Man kan riktignok vise til at den moderne markedsøkonomiens grunnleggende tenker, Adam Smith, i sitt hovedverk om «The Wealth of Nations» fra 1776, anviste veier til det som i dag kalles størst mulig nasjonalprodukt. Men selv om han var en banebrytende samfunnsøkonom, var han først og fremst moralfilosof. Han understreket at økonomien må være underkastet moralen, som et middel til velferd, ikke som samfunnets eneste eller dominerende mål.

Nettopp denne tenkning, nemlig at høy økonomisk vekst er mer et middel til det gode samfunn enn et mål i seg selv, har solid tradisjon i norsk konservatisme. Det man kaller «nykonservatisme» i USA i dag, er egentlig verken nytt eller konservativt. En av de konservative høvdinger som betydde mest for Norges overgang fra u-land til moderne vekstsamfunn, Anton Martin Schweigaard, la i sin første forelesning om «politisk økonomi» i 1847 vekt på at økonomisk fremgang må oppnås ved midler som styrker samfunnsånden og livskvaliteten.

Men om de bedriftslederne som er nevnt foran feilplasserte etikken som middel til å nå økonomiske mål, hadde de utvilsomt rett i at etikk også bidrar til lønnsomhet. En side av saken er at det gode omdømme er viktig for tilliten til bedriften og dermed også for dens resultater i markedene. Enda viktigere er den gode etikk som grunnlag for lojalitet innen bedriften. Etikk er jo blant annet evnen til å sette andre interesser høyere enn den personlige egennytten. En side av dette, som er av direkte betydning for næringslivet, er medarbeidernes evne til å sette bedriftens interesser foran egen persons.

Men her møter man ofte ubalanserte holdninger. Ledere venter - med rette - at de ansatte skal være lojale mot bedriften og dem selv. Men de må forstå at hvis de skal kunne bevare og utvikle denne grunnleggende verdiskapende holdning, må lojaliteten gå begge veier: Da må også bedriften være lojal mot sine medarbeidere.

Når slike verdiskapende etiske faktorer skal utvikles og vedlikeholdes spiller ledernes personlige eksempel en grunnleggende rolle. Det gjelder ledere i samfunnet generelt, og det gjelder ledere i næringslivet. De kan bety noe både som eksempel i egen bedrift og i samfunnet utenfor den. Samfunnet har behov for tillit til sine ledere. Derfor er det en sak som angår langt flere enn eierne når fremtredende ledere i næringslivet er påfallende sterkt opptatt av å bruke sine posisjoner til å fremme egne personlige interesser - ofte på bekostning av andre - fremfor å konsentrere seg om sine lederoppgaver. Vi er i ferd med å få en overklasse der mange av de mest synlige både ved grådighet på andres bekostning, og ved et ukultivert og miljøskadelig overforbruk, undergraver den solidaritet og det samhold, den følelse av «å være i samme båt», som det gode samfunn er avhengig av.

Man kan både håpe og tro at et stort flertall av lederne i næringslivet er klar over de forbildefunksjoner som deres posisjoner pålegger dem, og som de ikke kan fri seg fra uten å gi avkall på stillingen. Men når det likevel blir klarlagt at noen har opptrådt etisk tvilsomt eller verre, hender det ikke så sjelden at de forsvarer seg med at de ikke har gjort noe ulovlig. Hvis de med det mener at når noe ikke er forbudt må det være etisk forsvarlig, vil det være en mild reaksjon å si at det virker lite gjennomtenkt. Det er jo umulig for lovgiverne å gjøre ulovlig og dermed straffbart alt som er etisk uforsvarlig. Det ville kreve en samling av forbud og straffetrusler som ville gjøre samfunnet lite trivelig, for å si det forsiktig. I virkelighetens verden kommer man ikke forbi at handlinger kan være uetiske selv om de ikke er ulovlige.

Blant forhold som skader mulighetene for god samfunnsledelse, ved å svekke den tillit som ledere trenger, er utvilsomt «grådighetskulturen». Enkelte lederes hemningsløse grådighet er et av kapitalismens uløste problemer. Den bryter ned den tillit til ledersjiktet som samfunnet er avhengig av. Det kan ikke være overraskende at de som opptrer slik, lett blir oppfattet som representative for hele standen, selvom de ikke er det.

Den påfallende ukultur som noen bruker sin rikdom med kan forsterke de spenninger som voksende forskjeller skaper. Den glitrende idéhistorikeren Guttorm Fløistad har påpekt at «velstand og rikdom synes å stimulere selvopptattheten og svekke fellesskapsmoralen». Han legger til at dette ikke er noen unntaksfri regel, og har selv beskrevet «norske slekter som viste en sterk verdibevissthet». Men, påpeker han: «All kulturhistorie viser at praksis som regel er annerledes: Keiser Augustus opplevet det i form av et moralsk forfall som spredte seg fra overklassen til andre lag av folket». Man kan altså hente solid historisk belegg for den oppfatning at det er etisk forvirring å hevde at man må få bruke sin rikdom som man vil. Deler av overklassen undergraver de samfunn de burde tjene, slik som før i verdenshistorien.

En pengesløser uttalte for en tid siden til en avis at «jeg skjønner ikke at noen reagerer når man betaler av egen lommebok». Dette er dessverre en ganske utbredt oppfatning, som viser mangel på den dannelse som fant uttrykk i de kjente ord av hertug de Lévis fra 1808; «noblesse oblige», som vi i vår tid kan oversette til «rikdom forplikter». Og tanken på at det kan være urettferdighet, for eksempel i skattesystemet, som har lagt pengene i de lommebøker som finansierer grenseløs luksus i stedet for nyttige tiltak, synes ikke å streife dem. Kåre Valebrokks poeng - i en artikkel i Aftenposten i 2003 - at sløseriet «skaper en masse arbeidsplasser» - gir jo ingen reell unnskyldning. En mer samfunnsbevisst disponering av midlene kunne selvfølgelig skape minst like meget og mer verdiskapende arbeid. Demonstrativ mangel på omtanke gjør skadevirkningene av overforbruk større, nå som på Augustus´ tid.

Men slike nytelsessyke holdninger er ikke i samsvar med kapitalismens opprinnelige vesen. Ifølge den berømte sosiologen Max Weber i studien «Den protestantiske etikk og borgerskapets ånd» fra 1904-05, kan kapitalismen forklares best som et resultat av protestantisk, spesielt kalvinistisk etikk. Oppsamlingen av kapital til innsats i produktiv virksomhet forutsatte at det fantes mennesker som så hardt arbeid som et kall og kunne nyte dets frukter med måtehold. Det er holdninger som man møter mange steder i næringslivet også i dag: Hardt arbeid for å skape mer heller enn å forbruke mer.

Men disse fine sider ved næringslivets ledere som yrkesgruppe kommer for lett i skyggen av utvekstene. Og det får vidtfavnende konsekvenser. Vestlig kapitalisme har påført seg selv et skjær av hemningsløs egoisme og grenseløs materialisme, til skade for den vestlige verdens anseelse i store deler av verden, og derfor også til skade for våre materielle interesser og sikkerhet. Men det finnes også en ideologi som forsvarer det kapitalistiske system, ikke av hensyn til kapitalistene, men fordi det gir de beste muligheter for å heve folk flest til en god materielle standard, og samtidig gir den beste basis for demokrati og rettssikkerhet. Det er denne ideologi som danner grunnlag for verdikonservatives forsvar for markedsøkonomien og kapitalismen.

www.logistikk-ledelse.no© 2005

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!