Jo sikrere, flere, lenger, høyere, lengre, desto bedre

Vi kan lære mye av paragliding. Både innen metode og prosedyre. Og også innen praktisk ledelse. Det er vel nesten litt betenkelig dette? At profesjonelle organisasjoner, at profesjonelle ledere, skal kunne hente noe fra amatørmessige fritidsorganisasjoner? Eller er det? La oss sette tingene i perspektiv.

Stein Smaaland

«Glede oppstår av enkle og naturlige ting - tåke over enger, solskinn på blad, månestriper på vann. Selv regn og vind og stormskyer bringer glede...» (Sigurd F. Olson, forfatter)

For en som ønsker å sveve i lydløs flukt over himmelen, er det å bære med seg sitt eget «fly» på ryggen opp mot et egnet startsted for så å sveve ut fri som fuglen, en tilfredsstillende og berusende følelse som vanskelig lar seg forklare. Det må oppleves!

Slik innleder Helgesen, Jensen og Johannessen den første og fremdeles eneste norske læreboken i paragliding: «Paragliding» (2003).

Boken informerer om at det er et bredt spekter av medlemmer med de forskjelligste ambisjoner, men...

Uansett, - alle har vi et felles mål, nemlig det å føle friheten ved «å kunne fly som fuglen».

Begynnerkurset

Allerede etter få dager får man - eller i alle fall de fleste - anledning til å prøve seg i en høydeflygning, jfr. fotografiet over. Før dette er det, imidlertid, mye svette og noen ergrelser, en del teori, og sosial planlegging, venting, flyging, landing og samvær, aktiviteter som til sammen skal bidra til etableringen av den siste obligatoriske delen av opplæringen: airmanship - luftvett.

Praksis

Etter å ha forstått litt om utstyret, jfr. faktarute, går man snart i gang med bakketrening. Dette omfatter å trekke opp skjermen, og å balansere den over hodet, jfr. foto 1.

På fotografiene kan dette kanskje se lett ut. Det er det ikke. Når sant skal sies, så snakker jeg vel egentlig nå for meg selv. Jeg la merke til at det var flere andre elever som mestret skjermen ganske mye raskere enn jeg. Men slite måtte vi alle.

Når det blåser lett bris, f.eks. 4 m/s, og du trekker opp et vindfang på 15-20 kvadratmeter duk, så skal det krefter til for å beholde kontrollen. Nei, der ordla jeg meg feil, det skal ikke krefter til, men derimot teknikk, og smidighet. Det er nemlig nytteløst å kjempe mot naturkreftene. Vi må kjempe med dem.

Etter hvert tror jeg at jeg begynner å forstå dette. Jeg har, imidlertid, lenge igjen før jeg mestrer denne selvfølgen, og det til tross for at jeg har levd noen måneder med seilbåt.

Læringstrinn

Utdanningen går i fire trinn: Para Pro 2, 3, 4 og 5. Med Para Pro 2 sertifikat kan man bedrive bakke- og høydegliding, dvs. ta av i mindre bakker eller på høye startsteder, og etter take off, skal man fly ned («skli») til det på forhånd avtalte landingsjordet.

Para Pro 3 kan også gjennomføre flyging i løft, dvs. å utnytte vinden langs åssider, fjellskrenter og stup. På denne måten kan man følge vinden høyt over bakken, også høyt over startstedet.

Para Pro 4 kan fly termikk, dvs. utnytte varmluftbobler som stadig dannes på bakken og bobler opp mot skyene som luftbobler i en vannkoker. Etter hvert som piloter blir erfarne kan de (vi?) mestre å oppdage luftbobler, og følge med dem oppover i mange hundre, kanskje to, tre tusen meters høyde, inntil luftboblene blir nedkjølt så fuktigheten i dem kondenseres, og de blir til skyer. Og skyer skal paraglidere holde seg unna. Et krav for både para- og hangglidere er at vi må ha sikt. Det kan være vanskelig å finne veien ut av en sky.

Det vi ofte kaller godværsskyer, jfr. foto 2, dannes av slike varmluftbobler.

Det øverste trinnet på stigen er Para Pro 5, der distanseflyging er oppgaven. Da vurderer pilotene luftas stabilitet, skyhøyden, vindretning, mulige fronter, og legger på dette grunnlag en flyplan, en plan som består av høydegevinst gjennom løft, skruing i varmluftboblene til opp under skyene, f.eks. til 2500 meters høyde, hvoretter man flyr i planlagt retning så raskt man kan med minst mulig høydetap, frem til neste fjellside (løft) eller varmluftboble (termikk), hvor man igjen kan skru seg opp til nye høyder.

Kurset mitt

Jeg tok 10 dagers-kurset i Hemsedal tidlig i juni, da værgudene ikke var snille. Derfor var det først etter to oppfølgingshelger at jeg hadde gjennomført de praktiske øvelsene jeg skulle. For PP2 omfatter dette forlengsstart, baklengsstart, å trekke inn ører (dvs. trekke inn de ytterste linene så gliderens ytterpunkter klapper sammen), sakteflyging (dvs. å bremse opp så man nesten steiler), å styre med ulike liner, å foreta åttetallsinnflyging, å foreta firkantinnflyging - og så 360, da. Denne siste ferdigheten var den skumleste. Her skulle man i stor høyde legge seg over og trekke brems på den ene siden, så glideren gikk ned i en spiral i full fart, i alle fall 6-8 m/s, nedover mot bakken. Dette er en ferdighet som må mestres for å kunne komme seg ned mot bakken dersom varmluftbobler eller skyer bestemmer seg for at de vil bære eller trekke deg opp i høyder som kanskje ikke mennesker kan tåle.

Nederst på kursavtalen vår står det:

For å få sertifikat må du bestå en teoretisk eksamen som dekker de seks nevnte teoretiske emnene (ref. faktarute) samt minimum 10 godkjente høydeturer. Du må i tillegg ha opparbeidet og utvist god airmanship (luftvett).

Det var med stor stolthet, og en liten klump i halsen, jeg i juli fikk instruktørens signatur på søknaden om mitt Para Pro 2 sertifikat.

Nå ligger sertifikatet i lommeboken: Aviation License, Luftsports sertifikat/Flygebevis, Hang/paragliderseks, Para Pro 2, Elev-Bakke og Høydegliding/Student-Ground Skim.

Jeg er nemlig fremdeles elev. Det er først når jeg når neste trinn på stigen, Para Pro 3, at jeg kan kalle meg flyger eller pilot. Og dit vil jeg. Kanskje allerede neste år? Men man er fremdeles ikke i mål. Det går alltid an å fly sikrere, flere, lenger, høyere og lengre turer.

Hva lærte vi?

Ja, kanskje at det finnes nyttige paralleller mellom paragliding og organisasjonslivet? Kanskje at det er viktig å følge reglene? Kanskje at det er viktig å ha det gøy?

La meg avslutte med å hente en registrering fra den elektroniske loggboken vi bruker;

Beskrivelse: ....med termikk rett inn (S) og godfølelsen på plass. Fikk østavinds melding i høyden fra folket i lufta og ante muligheter for en reprise fra Hvittingfoss og tidligere botaniske høydeopplevelser med kraftig skråvindhjelp. Tok derfor av godt forberedt på det som kom, hvilket det gjorde så det holdt. Dritkult å kontrollere østamøkka, krabbe over dalen mot Sogglarberget med klokketro på én nødvendig boble på vei over, finne den, skru og i det minste rekke fram til «Last chance» og «Rørgata» før jeg enda en gang fikk bekreftelse på at jeg en gang i nær fremtid kommer til å forstå disse helvetes boblene som foreløpig bare ser ut til å drive gjøn med meg. Takk til Anders, Ronny, Håkon og Frode for jubel og hjelp.

Ble du nysgjerrig?

Ta en titt på  www.opk.no

----------------

Paragliding

Utstyr

Teorien

Praksis

Luftvett

----------------

Noen paralleller mellom paragliding og organisasjon

----------------

Stein Smaaland   er faglig ansvarlig for seksjonen «Ledelse og kvalitet». Etter sine studier på Universitetet i Oslo (cand.real.) og Bedriftsøkonomisk Institutt (bedriftsøkonom) ble Sentralinstitutt for Industriell Forskning (nå: SINTEF) et springbrett for mer kommersielle lederposisjoner. De siste årene har Smaaland hovedsakelig arbeidet med ledelsesrådgivning og styrearbeid.stein.smaaland@sys.no

www.logistikk-ledelse.no© 2005

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!