Leonardo daVinci & George Washington Carver

Alle vet hvem Leonardo daVinci var, det største multigeni og vitenskapsmann som har levd. Nesten ingen i Norge har derimot hørt om George Washington Carver, dessverre. Selv lærte jeg om hans liv og gjerninger da jeg bodde i USA. Jeg har ofte undret meg over at hans navn kan være så lite kjent her i Norge. G. W. Carver fortjener virkelig et navn i historien - og derfor vil jeg fortelle dere om ham. Følg med å se om du er enig med meg.

Oddvar Eikeri

Leonardo daVinci ble født i 1452 i landsbyen Vinci - i nærheten av Firenze. Han var et «uekte» barn som vokste opp i sin fars hus. Historien sier at han hadde to fedre, fem mødre (en var hans mor) og atten søsken - som bodde sammen i farens hus. Han bodde i en typisk bondekultur der hans barndom var rikere på praktiske erfaringer enn teori. Leonardo daVinci blåste av alle de arrogante akademikerne som brukte hans manglende formelle utdanning i angrepene på hans mange oppfinnelser og underlige teorier. Han hadde en enorm tro på de universelle verdiene som ligger i selve kunsten og i den kreative kraften som lå i hans direkte kunnskap om forhold i naturen (som «uekte» barn var alle skoler lukket for ham). Det var maler Leonardo ønsket å bli, og han utmerket seg på dette feltet på en fremragende måte allerede før han fylte 20 år. Men Leonardo var allerede blitt interessert i å studere design, geometri, matematikk og musikk. Ingeniørtalentet til daVinci var allerede i utvikling og han ble både praktiker og teoretiker innen hydraulikk, mekanikk, fysikk, astronomi, optikk og anatomi. Med utgangspunkt i enkle kjente mekaniske innretninger som skruen, vinsjen, tannhjulet osv. konstruerte han kompliserte maskiner. Han utnyttet sin kunstneriske begavelse til visualisering av maskinen og dens funksjonalitet. Han så for seg maskiner som var århundrer forut for sin tid: helikopter, undervannsbåt, en dykkerdrakt, en pansret bil, en heis, en hydraulisk sag, en vannklokke, en sykkel, osv. osv.

Etterhvert ble Leonardo daVinci mer vitenskapsmann enn kunstner. Vi kjenner Leonardo daVinci sine vitenskaplige tegninger av den menneskelige anatomien - der hans kunstneriske begavelse ga de utroligste illustrasjoner av muskulatur, kapillarsystemet og skjelettet. Leonardo giftet seg aldri. Han hadde vel rett og slett ikke tid til kvinner. Han hevdet selv at en mann som har sett noe av universets storhet med sin enorme kompleksitet og underlige lover kan lett komme til å glemme seg selv (les: forsømme seg selv).

Leonardo daVinci døde i 1519 - bare 67 år gammel. Aldri hadde det levd et menneske som til de grader evnet å utnytte hjernens logikk og rasjonalitet i en vellykket kombinasjon med spontanitet, kreativitet og estetikk. Men hold deg fast, George W. Carver er en skapning i samme klasse!

George Washington Carver

var amerikaner med mange utmerkelser, eget museum, frimerker, bøker og film til ære for sitt virke (se egen opplisting). Han var afroamerikaner og født i slaveri, men ble en genial vitenskapsmann og en kunstner hvis malerier var etterspurt av museene. Han traktet ikke etter berømmelse, men presidenter og fyrster oppsøkte ham, og fremtredende bedrifter og forretningsmenn spurte ham til råds. Han kunne ha samlet seg enorme rikdommer, men i stedet ga han bort sine oppfinnelser til enhver som ba om å få dem og sørget for at svært mange fikk et meningsfullt utbytte av jordbruk og hans industriprodukter. Rasefordommene var et åpent sår i hans sinn, men han ville ikke bære hat og bitterhet. Han bygde sitt liv på den grunnsetning at «verden er Guds hage». Jeg vil i korthet forsøke å fortelle hans fantastiske livshistorie.

George Washington Carver ble født på plantasjen til Moses Carver i Diamond Grove, Missouri en gang i 1861 (nøyaktig tidspunkt er ukjent). Hans far døde i en ulykke kort før George W. ble født. Moren ble kjøpt av Moses Carver 6 år tidligere for å hjelpe til med husarbeide som hans kone ikke lenger greide selv. Moses Carver hadde alltid vært motstander av slaveri. I motsetning til de andre bøndene i Missouri eide han ikke en eneste svart gårdsarbeider. En bande (slave raiders) som under borgerkrigen plyndret plantasjer for slaver og solgte dem lenger sør til skyhøye priser på grunn av krigen hjemsøkte Moses plantasje for andre gang. Første gangen hadde han greid å gjemme unna Mary og hennes tre barn, men denne gangen var hun ikke rask nok når Moses ba henne hjemme seg. Hun måtte først finne noe varmt å pakke rundt babyen, som helt fra fødselen hadde vært plaget av en tørr hoste, før hun tok ham med ut i den kalde natten. Moses var under det første plyndringstoktet blitt torturert, pisket, brent under føttene med glødende kull og hengt opp etter tommeltottene, uten at han røpet sin unge slave som lå gjemt i en hule sammen med barna sine. Men denne gangen tok de maskerte mennene Mary, Melissa og George med seg på hesteryggen og dro sin vei. Jim, Marys andre sønn, hadde Moses greid å skjule inne i huset.

Moses, som følte seg skyldig i hendelsen, dro til nærmeste by, Diamond Grove, der han oppsøkte en mann som tidligere hadde rykte for å ha stått i ledtog med rytterbanden. Moses tilbød ham en fullblodshest han hadde på slep - om han greidde å kjøpe Mary og barna fri. Han lovet ham også 160 mål skog om han brakte dem tilbake.

Seks dager senere kom mannen tilbake med fullblodshesten til Moses. Han var tilsynelatende alene, men da han kom inn i huset, åpnet han kappen sin og tok frem en liten våt, skitten bylt. «Det var alt jeg kunne redde,» sa han. «Og jeg aner ikke om den er levende eller død». Mannen synes ikke han kunne ta imot noe for «bare det der», men Moses ga ham hesten likevel. Kona til Moses, Susan, tok seg av ungen som var svært forkommen. Rytteren fortalte at bandittene hadde kommet seg over elven til Mississippi der de sikkert ville selge Mary og Melissa. Gutten hadde bandittene gitt bort til noen kvinnemennesker nede ved Conway - for han var jo verdiløs.

Skogens Hemmeligheter

Susan og Moses kalte gutten for George. De første årene hans var en stadig kamp med døden. Han fikk alle barnesykdommene, og hver og en av dem truet med å gjøre slutt på ham. Den evinnelige hosten slet på stemmebåndene, og stemmen hans lød som pipingen fra en skremt fugl. Dypt inne i hans sinn lå minnet om et sjokk som bandt tungen hans så han stammet ynkelig. Men takket være Susans omhyggelige pleie og en merkelig seighet i den svake kroppen, klarte han seg gjennom alt.

Borgerkrigen tok slutt og guttene vokste til. Moses sa til guttene at alle slaver var fri og at de kunne gjøre hva de ville. De valgte begge å bli værende på plantasjen. Jim var eldst og tok del i arbeidet på plantasjen, mens George, som stadig måtte kjempe for å få fastere tak på livet, alltid holdt seg i nærheten av kjøkkenet. Han fulgte i hælene på Susan dagen lang og begynte å hjelpe til med mer enn å feie og vaske opp. Han lærte å garve huder, spinne lin og salte ned flesk.

Da George ble eldre, pleide han ofte å smette ut i skogen til en hemmelig glenne han hadde oppdaget - her var det som om naturen viste frem alle sine undere. Han pirket i barken på trærne og kikket på insektene som kravlet rundt. Han studerte de ville blomstene, både de som vokste i solen og de som klarte seg i skyggen. Han undersøkte biller, steiner, larver og firfirsler og ble grepet av en ubendig lengsel etter å forstå denne forunderlige rike verden og vite alt om den. Hva var det som fikk regnet til å falle ned fra himmelen, spurte han, og hvorfor var noen roser røde og andre gule?

Han likte å føle jorden mellom hendene sine. Mange år etter pleide han å si: «Folk dreper noe i et barn når de sier - hold deg vekk fra sølen - for det er i jord og søle livet finnes». På den måten ble blader og bregner og røtter hans leketøy og hans eneste venner. Snart begynte familien Carvers blomster å trives så det var en fryd - under hans varsomme hender.

Han hjalp også naboene når de hadde hageproblemer - og selv om han ennå bare var et barn begynte folk å kalle ham for plantedoktoren. Over hele bygda gikk det ord om at han visste råd for alle slags sykdommer på planter, busker og trær. Men en ettermiddag George skulle hjelpe en av nabofruene med rosene inne i stuen fikk han se malerier og bilder av blomster, trær og portretter av gamle skjeggete menn. Den kvelden presset han en mørk saft ut av noen bær, dyppet fingrene i den og tegnet på en flat stein. Siden den dagen drev han på med å lage bilder, risse ansikter i stein med en spiker eller tegnet omrisset av en blomst i den bløte jorden.

Skolen er stengt for fargede

Ikke langt fra plantasjen var det en hytte med ett rom som menigheten brukte til sine gudstjenester, men som på hverdagene ble brukt som skolestue. George fikk nyss om skolestua og oppsøkte entusiastisk Moses ute på åkeren: «Når k-kan jeg b-begynne på sk-skole?» Moses lette etter det rette svaret. «K-kan jeg gå i m-morgen, onkel M-Moses?» Nei, han kunne nok ikke det fordi de ikke tok imot fargede gutter på den skolen. George ble helt forvirret. Ordet farget hadde aldri betydd annet for ham enn at hans hud var mørkere enn tante Susans. Det gikk nå opp for ham at han var annerledes enn andre mennesker, og det gjorde ham svimmel og syk. Han rømte til skogs med tankene sine.

Men han ga ikke opp sin nye drøm om skolegang. Tante Susan fant frem en gammel ABC - og i løpet av noen få uker hadde George lært hver eneste linje i boken utenat og kunne stave alle ordene rivende fort. Et års tid senere kom George over en skole i nabobyen, Neosho 13 km unna, som tok opp fargede elever.

Det var i året 1875 at George kom til Lincolns Skole for Fargede Barn i Neosho. Der fant han et hjem hos en farget jordmor og vaskekone Mariah Watkins og hennes Andrew som var en arbeidsom altmuligmann. George fortalte meg, opplyste hun mange år senere, at han var kommet til Neosho for å finne ut hvordan snø og hagl ble til, og om et menneske kunne forandre fargen på en blomst ved å forandre frøet. Skolen var meget primitiv, men for George fløy tiden - og han hadde alltid en lærebok stående foran seg - selv når han hjalp Mariah med å vaske opp eller skrubbe skittentøy. Tre ganger den første vinteren måtte George holde seg hjemme på grunn av sykdom - og hver gang ble han plaget av tanken på alt det han gikk glipp av. Mariah var svært gudfryktig og hun fikk George til å tro på Gud, men han ville ikke akseptere at det var Guds plan at han skulle være syk hele sitt liv. Hvis han reiste til et annet sted, ville han kanskje vokse seg sterkere - og få svar på flere av sine spørsmål. Mariah, som selv hadde vært slave, sa «George, du må lære så mye du kan, og så dra ut i verden for å gi din lærdom videre til ditt eget folk». I 1877 fikk han anledning til å flytte til Fort Scott i Kansas med en familie som skulle dit.

Vandringsår

I over ti år vandret nå George omkring i den vestlige delen av landet; han flyttet fra sted til sted og tok det arbeide som falt seg, mens han overalt søkte til den nærmeste skole og ble der inntil man ikke hadde noe mer å lære ham.

For å berge livet laget han mat, hogg ved, stelte hager, banket tepper, malte gjerder, snekret og skurte utedoer - alt som folk ville ha hjelp til.

George bodde i et skur i Fort Scott med et stearinlys som lampe og leste alt han kom over - fra lærebøker til aviser og brosjyrer. En kveld ble han vitne til at en mobb fanatikere tente et bål på byens torv, så slepte de en neger ut av fengselet, dyppet ham i olje og kastet ham inn i flammene. Den kvelden samlet George med skjelvende hender de få eiendelene han hadde og flyktet fra Fort Scott. Han kom aldri tilbake.

Han streifet gjennom hele Vest-Kansas, bare opptatt med tanken på å komme videre med sin skoleutdannelse. Hvor han enn var, våknet han alltid en time før daggry og gikk alene ut i Guds hage», som han sa. Han studerte alt i naturen, fra den sorte skogmulden og leirbakken til planter, dyreliv og lysforhold.

I løpet av denne vandringstiden, med alle strøjobbene, var det han ble kvitt stammingen for godt.

I Olathe i Kansas traff George et eldre ektepar, Christopher og Lucy Seymour, som åpnet sitt hjem for ham. De var presbyterianere, og det ble også George - til sine dagers ende. Men de forskjellige kirkesamfunn betydde lite for ham, han pleide å gå inn så lenge en dør sto åpen i et menighetshus. I 1880 reiste George til Minneapolis med familien Seymour. Han gikk der på gymnas og senere i 1885 kom han inn på det presbyterianske colleget Highland i Kansas, men ble avvist da han dukket opp og de så at han var neger. Dette vekket svært såre minner hos ham og han oppga tanken på universitetsutdannelse i flere år.

En ny begynnelse

George forsøkte seg som nybygger i to år, men leide så ut de 650 mål jord han hadde opparbeidet og dro østover våren 1888 til Winterset i Iowa hvor han fikk jobb som kokk på et hotell. En søndag formiddag hørte en hvit kvinne, fru Milholland, den lyse tenoren i baptistkirken, og hun ba sin mann doktor Milholland om å invitere ham hjem. Fru Milholland var leder av kirkekoret, og tilbød å gi George sangundervisning. Etter det besøkte George ofte familien Milholland, og snart ble deres hus som et annet hjem for ham.

Dette nye vennskapet ga ham så mye varme og trygghet at han kunne kvitte seg med den siste rest av angsten som hadde pint ham hele tiden etter opplevelsene i Fort Scott og Highland. Fru Milholland foreslo at George skulle søke opptak på Simpson College, et «hvitt» college i Indianapolis, Indiana. George vegret seg, men fru Milholland insisterte - fordi skolen var bygd for en gave fra en metodistisk biskop som var en nær venn av Abraham Lincolns og trodd fullt og fast på like rett for alle. George ble i 1890 opptatt og studerte språk, matematikk og sitt yndlingsfag, malerkunst. Han trivdes utmerket på Simpson College, men en av lærerne hans, frøken Budd, hadde tatt med seg et bilde han hadde malt av et podningsforsøk på kaktus hjem til sin far - som var professor i hagebruk ved Iowas landbrukshøyskole i Ames. Hun hadde også fortalt faren om Georges enestående evne til å få ting til å gro og blomstre. Faren mente George burde fortsette sine studier i Ames. Dette var i 1891 og George var 30 år - han kunne ikke fortsette med å være student hele sitt liv. Da var det en vårkveld han satt på trappen og så på stjernene at han så et bilde av tante Mariah og hørte henne si: «Du må dra ut i verden og gi din lærdom videre til ditt eget folk». Da visste George at han ville reise til Ames.

Etter en meget trang oppvekst med mange hindringer begynner nå Georges virkelige multievner og karriere å ta av. Det vil vi ta for oss nærmere i neste utgave av bladet.

--------------

George Washington Carver

George W. Carver (1861 - 1943) mottok mange hedersbevis både mens han levde og etter sin død;

--------------

Artikkelforfatter Oddvar Eikeri   er direktør i ProPartners AS, og har studert Just-in-time inngående i over 20 år. Han har skrevet bøkene: «Just-in-time. Kundeorientert materialadministrasjon», «Materialadministrasjon. Kapital- og produksjonsstyring» (NKI-forlaget), samt «Fra Materialadministrasjon til JIT-drift» (Vett og Viten, 2002).eikeri@propartners.no

www.logistikk-ledelse.no© 2005

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!