Vinterfjellet i sol og tåke

Den Norske Turistforeningen administrerer hundrevis av vinterhytter for hundretusenvis av ivrige skigåere gjennom en lang vinter, der også førpåsketurer tilbyr himmelsk frihet til så vel fjellelskere, skifolk, byrotter som mannemenn som dermed får seg en smak på det Norge vi forsvarer og er stolte av.

Stein Smaaland Hardangervidda

For ti år siden fikk jeg Landsem Classic glassfiberski og rosa staver med små plasttrinser til fødselsdagen min. Det var litt vemodig å si farvel til mine trofaste tre-Bonna med røde rottefellabindinger som hadde vært trygge ledsagere i Nordmarka i flere tiår, selv om de var blitt mest benyttet da jeg i ungdomsårene stolt innkasserte skimerker i bronse, sølv - og ett år til og med gull.

Men etter hvert ble det andre tider. En voksnere alder bar med seg en travelhet og en kommersialitet som forviste Landsemmene til en lun utebod, med unntak av et par-tre lufteturer med barna i vinterferiene på Ål-fjellet.

Men nå sto en større utfordring for døren.

Ut fra en gjeng på et trettitalls middelaldrende menn som treffes månedlig i Lommedalen kirke for å reflektere over ulike sider ved livet, var vi denne vinteren 13 - tretten - som hadde meldt sin interesse for årets tradisjonelle langhelg fra hytte til hytte. Selv hadde jeg omhyggelig unngått denne turen i mange år nå. Med henvisning til lyskebrokk, et kritisk jobboppdrag, en familiemiddag o.s.v. Men nå begynte hatten med unnskyldninger å tømmes, så i et svakt øyeblikk sendte jeg en e-post til en av pådriverne om at denne gangen, denne gangen skulle jeg delta. Og ikke bare delta, med mine varierte navigeringserfaringer fra både under havoverflaten (Smaaland 2001), på landjorden (Smaaland 2000) og i luften (Smaaland 2005, 2006) mente jeg å skulle kunne demonstrere hvordan en virkelig nordmann forflytter seg fra hytte til hytte.

En voldsom overdrivelse selvsagt, men jeg trives godt med å legge listen høyt. Det skulle vise seg at jeg hadde lagt den for høyt.

Planlegging og avreise

Ruten var distribuert i god tid av pådriver Knut, jfr. figur 1. Vi skulle torsdag ettermiddag kjøre bil forbi Geilo til Ustaoset, ta kveldstoget derfra de to-tre milene videre til Finse, hvorfra vi dagen etter skulle gå over Hardangerjøkulen og til Finsehytta, lørdag videre fra Finsehytta til Krækkja, søndag derfra til Tuva og videre til Ustaoset og bilene. Greit nok dette. 2.0, 2.4 og 2.8 mil var ingen distanser for vaskeekte nordmenn som er født med ski på bena.

Som planlagt brakte biler deltagerne fra Lommedalen, via Hønefoss, Noresund, Flå, en bensinstasjonspølse, og videre forbi Gol og Geilo til Ustaoset, der vi parkerte bilene, og fant veien inn i stasjonshuset der vi sammen med noen andre spente fjellfarere ventet utålmodig på toget som etter hvert fikk fjernet elgen fra sporet og fant veien videre til oss.

En blid kafeteriagutt brakte oss raskt til Ustaoset, der vi veltet ut, spente på oss skiene, løftet opp sekkene, og famlet oss gjennom svartnatten inntil en mørk koloss med noen lysende vinduer vokste opp over oss - Finsehytta, jfr. figur 2. Her brukte vi de gjenværende kveldstimene til å studere kart, vær, og brefører Jon bestilte lån av tau fra resepsjonen. Dette siste var nødvendig siden løypen ikke var kvistet lenger enn til Jøkulhytta.

Fredag over Hardangerjøkulen

Meteogrammet på Finsehytta viste 5 sekundmeter nord-vest og sol. Det var flott. Men det var likevel intet tau til utleie, så vi justerte dagsruten til en tur opp til Jøkulhytta og eventuelt videre de siste hundre meterne til toppen av Hardangerjøkulen, selv om dette stykket visstnok ikke var kvistet, jfr. figur 3.

Vi tok av, ganske presis 09:30, sørover over Finsevannet (1.215 moh), og langsomt oppover mot Hardangerjøkulen. Skifeller løftet halvparten av oss hjelpsomt oppover de bratteste skråningene, selv om sikk-sakk også var påkrevet, oppover til Jøkulhytta. Da vi ankom var allerede primusen til klatremus Alexander i full gang. Det var optimisme i ansiktene våre da vi fordøyet vårt medbrakte i solveggen, figur 4, og lot hytteboken gå runden for signering.

Etter en rask rådslagning tok vi med oss sekkene de få hundre meterne bort til breens høyeste punkt, ca. 1.850 moh, og ble litt lange i maska da en snøscooter raste opp på siden av oss, og stanset like bortenfor med et amerikansk smilende par i sleden. Den lokale sjåføren hadde visstnok tillatelse til å kjøre der på oppdrag fra Røde Kors.

«You are cheating,» kommenterte jeg ertende til amerikanerne. Jeg tror at vi sammen smilte over innrømmelsen om at det er flere metoder som fører til målet. I ettertanke er jeg mer usikker på om vi hadde samme mening om hva det å nå målet innebærer. Om det er å være på det høyeste punktet eller om det er å gjennomføre et stykke arbeid som belønnes med at man når det høyeste punktet.

Uansett. Solen den smilte ned til oss. Og bakken under oss virket trygg, fast og lokkende. Så etter nok en kort rådslagning var vi enige om å trosse anbefalingen fra Finsehytta og DNT-kartene, jfr. figur 3, og gikk i stort sett samlet saueflokk videre vestover over den kvisteløse breen. Vi hadde turens tyngste opplevelse rett foran oss.

I alle fall mente de to andre stålkantfrie deltagerne det. Og, ja, variasjonen av små skareområder og 10-15 centimeters snøføykfonner gjorde at selv våre lange, plogende sikk-sakk svinger nedover den slakke vestsiden av breen, som langsomt brakte oss nedover fra 1.800 til 1.500 moh gikk hardt utover fot-, kne- og lårmusklene, så hardt at de ble så møre at «de ikke trengte å bli stekt for å kunne blitt spist». Humøret var, imidlertid, fremdeles til stede, så nevnte kommentar fra Ivar høstet noen smil og hikst.

Nå glemte jeg forresten - bevisst eller ubevisst - en sak, som kanskje noen andre noviser vil finne trøst i å høre. Da jeg var nesten nede på flaten etter de nevnte, store sikk-sakk-plogingene, så det greit ut å stå rett bortover de siste, slakke hundre meterne. Men skare, vet du, og små snøfonner. Farten økte på den. Ikke til så mye. Kanskje tyve-tredve km/t. Men da er det for sent å begynne å ploge med ski uten stålkanter, lår uten muskler, og føtter som ikke rekker helt frem i tuppen av beksømstøvlene. Så da er det bare å senke tyngdepunktet og la det stå til. Inntil selvsagt et lite spor inn i en liten fonn bestemmer seg for å ta med seg den høyre skien. Og en tilsvarende fonn på andre siden bestemmer seg for å ta med seg den venstre skien. Og ingen muskler er der for å gjøre noe annet enn å minimalisere skadene når skaren kommer rasene mot ansiktet, ved å forsøke å vri hodet til siden, så litt av bakken møtes med skulderen.

Noen sekunder med undring følger, noen sekunder med sjekk av kroppsdelene, noen sekunder med snøbørsting, og noen sekunder med duggfjerning fra slalåmbrillene, og så, i gang igjen. Nå hundre ytterligere meter bak rekken av mer erfarne skigåere som heldigvis - i all fall så vidt jeg har fått høre - hadde ryggen til.

Når det gjelder musklenes mørhet, var ikke jeg blant de som sytet. Jeg er ikke den som klager, nei. Jeg var nemlig allerede i en slags likegyldig trance, etter allerede å ha vandret lengre på ski denne dagen enn jeg sammenlagt hadde gjort de siste ti årene. Så det var mer selvoppdaget gynging og vilje som fraktet meg fremover enn muskler og teknikk.

Men her overdriver jeg igjen min egen overlevelsesevne. Hadde det ikke vært for Jons sporlaging og Steinars skismøringsbistand, hadde nok pipen hatt en annen lyd. Jeg skulle få enda mer hjelp. De siste par hundre meterne i høydeforskjell ned til Finsevannet var himmel. Gode, dype spor, og korte utforsbakker gjorde at den resterende nedturen ble en opptur. Og dermed var det bare å gå med stive muskelløse ben østover over Finsevannet, mens de andre ble borte langt der foran, inn i Finsehytta, for å puste ut, tøye litt, og spise salt kjøtt, med noe attåt.

For noen var dette turens hardeste dag. Ikke for meg.

Fredag kveld

Toppen på ca. 1.860 moh var nådd, og vi var stolte. Følget vårt var kompetent, både med deltagere som hadde gått over breen tidligere, og med brefører, og været og breen hadde sett solid og trygg ut. Men, en stripe må vi vel innrømme. Vi hadde jo trosset to fjellvettregler - 4 og 5.

Vi hadde trosset regel 4 og rådet skrevet i rødt på kartet fra Turistforeningen: «På breer: Gå alltid i tau!» og regel 5 idet vi ikke fulgte rådet fra Finsehytta.

Kvelden gikk med til planlegging av lørdagens tur til Krækkja. Etter den sædvanlige kveldsvinen trakk vi oss etter hvert tilbake. Denne natten sov jeg på rom med Dag og Karl Gunnar, en natt som, i alle fall for mitt vedkommende, var så stille som graven.

Lørdag til Krækkja

Meteogrammet på Finsehytta viste 10 sekundmeter nordvest og 90% overskyet i den høyden vi skulle gå, og ubetydelig nedbør. Avgang 09:30 med snøføyken, jfr. figur 5, og vind som bestilt på nærmere 10 sekundmeter som i kastene etter hvert skulle øke til både 12 og 14.

Men vinden ble en lek. Den var nemlig i ryggen. Så pådriver Knut fikk høylydt skryt av planleggingen. Medvinden var en spesiell glede over Midnutvannet... Og etterfølgende lunsj på nordøstsiden av Finnsbergvannet, jfr. figur 6...

Søndag til Tuva, og Ustaoset

Meteogrammet på Krækkja hadde vist 5 sekundmeter vest, og nærmest intet skydekke og ingen nedbør. Dette stemte. Avreise som vanlig 09:30 i et vær som igjen var berre lekkert. Blå himmel. Gul sol. Rene påsken.

Vi var usikre på hvor langt vi ville holde. Jeg er forresten litt usikker på om pronomenet «vi» er det riktige. Men la det ligge. Det var i alle fall 14 km til et løypekryss, der vi kunne velge om vi ville ta sporet nord-østover mot Ustaoset, eller om vi skulle gå videre vestover til Tuva.

Med nyoppfylte termoser og tre-fire lag med blå extra la vi på lang, lang rekke mot øst over Storekrækkja og derpå Ørteren, to vann med fint føre. Vi gle gjennom snøen på rekke og rad, jfr. figur 7. Venstre, høyre, venstre, høyre,... kvist 1, kvist 2... kvist 64, kvist 65.... og med ett var vi på land, ved bilveien ved Lægreidsølen. «6 kilometer på en snau time,» sa Jon fornøyd. Og ferden fortsatte, mens solen stekte mot åskanten...

4-5 timer senere presset jeg småstolt frem et par halv-elegante helklapp over bilveien frem til de parkerte bilene, og joinet inn i klesskift og avskjedshilsener.

Hjemreise

20 km + 24 km + 28 km = 72 km. Netto. Ikke verst. To dager med sol. En dag med lave skyer og vind. Noen nye detaljer lært om hverandre. Og om oss selv. Bra.

Men en ting er sikkert. Neste år skal jeg ha stålkanter og større trinser. Dessuten et par skift til. Og kanskje en genser. I tilfelle vi må grave oss ned.

Sliten og god kjørte vi østover og sydover, gjennom Geilo, Gol, og videre til Norefjell, Hønefoss og Lommedalen. Tilbake til hverdagen. Med en blå tånegl og to støle lår. Og litt stoltere.

Referanseliste

------------

2006-gutta

------------

Fjellvettreglene

( )www.turistforeningen.no

------------

Noen paralleller mellom vinterfjellet og organisasjon

------------

Artikkelforfatter Stein Smaaland er faglig ansvarlig for seksjonen «Ledelse og kvalitet». Forslag og kommentarer mottas med takk:  stein.smaaland@sys.no

www.logistikk-ledelse.no © 2006

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!