Fjordlaks Aqua: Klippfisk gir knallhardt truckmiljø
Klippfisk gir knallhardt truckmiljø
Fjordlaks Aqua AS burde egentlig ikke hete Fjordlaks. Bedriften verken oppdretter, slakter eller selger en eneste laks. Derimot er de store på ørretoppdrett og produserer rundt 20.000 tonn klippfisk i Ålesund. Særlig den siste produksjonen går hardt utover truckene.
Her transporteres 1.000 liter store kar med fisk til salting. Saltlaken på gulvet spruter langt opp på truckene. Etter bare ett år i produksjonen blir de flyttet til et litt mindre hardt miljø. Foto: Christian Ryg
Anlegget i Ålesund er delt i to deler. Den ene tar seg av slakting, rensing og frysing av ørret, mens den andre produksjonsbygningen tar imot hvitfisk; torsk, sei, lange og brosme. Denne fisken kommer som regel hodekappet, renses, saltes og tørkes i anlegget. Deretter pakkes den i ulike kvaliteter og sendes til markedene i Portugal, Brasil, Den dominikanske republikk, Jamaica, Kongo og Angola. Det største markedet er Portugal som står for 7.500 til 9.000 tonn av en total produksjon på rundt 12.000 tonn årlig. Konsernet produserer totalt rundt 20.000 tonn klippfisk årlig, den resterende produksjonen foregår ved anlegg i Nord-Norge. Det betyr at Fjordlaks Aqua står for rundt en femtedel av den samlede norske klippfiskproduksjonen.
Tre produktgrupper
I tillegg til produksjon av klippfisk og frossen ørret, har man også en betydelig produksjon av fiskeolje som brukes i ulike matvarer og som kosttilskudd. Produksjon av fiskeolje skjer ved at lever og andre deler av fisken som renses bort benyttes til olje.
Ved mottaket suges disse delene rett opp til oljeproduksjonen. Fra mottak til oljeproduksjonen går det under en halv time. Det er viktig for hygiene og sørger for at produktet holder en høy og stabil kvalitet, forteller Amund Pedersen. Dette produktet får et stadig større marked internasjonalt. I tillegg til oljeproduksjon, tørkes og males alt annet avfall fra klippfisk og ørretproduksjonen til fiskemel som går til dyrefor. Det er lite som ikke brukes av fiskeråstoffet, og dermed lite avfall eller søppel.
Fabrikkanlegget i Ålesund består av to produksjonshaller. Mottaket av henholdsvis hvitfisk og ørret foregår i hver ende av anlegget, og produksjonen går gjennom hvert sin hall til ferdige produkter transporteres ut mellom de to hallene. Dermed har man minst mulig område til uttransport.
Når hvitfisken kommer til anlegget blir den renset. Deretter bærer det til salting i store kar. Dersom fisken er frossen, slik mye av den er, blir den først lagt i karet til tining. Saltingen foregår over litt varierende periode. Stort sett dreier det seg om opp mot to uker før den blir sendt videre til tørkemaskinen. Her skal den oppholde seg mellom to og seks dager.
Varierende tørking
Hvor lenge fisken tørkes varierer med hvilket marked den er bestemt for.
- I mange markeder aksepterer man mer vann enn i andre, sier formannen for klippfiskproduksjonen ved anlegget, John Erik Mathiesen. - Vi ønsker at fisken ikke skal være absolutt knusktørr. Det tjener vi best på. Men for eksempel til de afrikanske markedene må vi levere absolutt tørr fisk, på grunn av oppbevaringsforholdene ute i markedet. Fisken håndteres på store rammer i tørkemaskinene eller rommene. Når den kommer ut må den sorteres manuelt før den pakkes og sendes ut av anlegget. Fisken mister rundt halvparten av vekten under produksjon.
- Det gjelder å legge opp gangen i produksjonen slik at vi transporterer kortest mulige strekninger. Da oppnår vi den beste logistikken, og får en rask og effektiv produksjon.
- Folk trenger en opplæringsperiode i sorteringen, slik at de kan sortere riktig og raskt. Nå har vi rundt halvparten utenlandske arbeidere her, og noen av dem har vært gjennom denne opplæringen. Jeg ser en fordel i at vi er flere nasjoner som arbeider i bedriften. Vi lærer av hverandre og om hverandre, og vi har bare hatt glede av denne arbeidsstokken. Driften i klippfiskproduksjonen går sju dager i uken i ett skift, bortsett fra i februar. Da er man nødt til å kjøre to skift. På den tiden foregår torskefisket utenfor Mørekysten, og leveransene kommer hyppig og med til dels stort volum. Fjordlaks Aqua tar unna rundt regnet 15 prosent av den norsk/russiske torskekvoten årlig til sin klippfiskproduksjon.
Vanskelig å spore
Sporbarhet blir stadig mer påkrevet, også i fiskeproduksjonen. For ørretens del er dette ikke noe problem. Her kommer en brønnbåt om dagen når produksjonen går. Det kan dreie seg om mellom 60 og 80 tonn. Dagens leveranse er fra samme sted inne i oppdrettsanlegget i Storfjorden. Men for hvitfisken blir saken mer komplisert. Mange og ofte små båter leverer i løpet av dagen. Ofte er ikke leveransen mer enn et par tonn. Alt må allikevel kunne spores tilbake til den leverandøren som har kommet med fangsten. Systemet som skal sørge for sporingen er ikke fullt på plass riktig ennå, men man regner med at alt er på plass i løpet av dette året. Inne i bedriften er det ikke noe problem å spore all fisk, og det gjøres allerede.
Når det gjelder klippfisk, så er det en fullkonservert vare som ikke er noe risikoprodukt. Sporbarhet er mer et generelt markedskrav enn en nødvendighet. Ørreten derimot er uten konserveringsmidler eller salt, så da er sporbarheten viktigere. Markedet, spesielt i Japan, stiller også høyere krav til sporbarhet for ørretens vedkommende.
25 år med ørret
I 1985 gikk firmaet over fra oppdrett av laks til stor ørret. Oppdrettsanlegget ligger i Storfjorden innenfor Ålesund. I følge Amund Pedersen, en av eierne av Fjordlaks Aqua AS, er vannkvaliteten her velegnet for ørret, og ikke laks. Det er forholdsvis mye ferskvann i fjorden, og det passer ørreten. Ørret er dessuten mer robust enn laks og det gir en stabil produksjon.
Når fisken kommer inn med brønnbåt, må den få tid til å stresse ned. Umiddelbart etter lossing blir den bedøvet med elektrisk sjokk, før slakting og rensing. Deretter blir fisken transportert til sortering og legges på en plastrist som sørger for at den ligger med ryggen opp og buken ned. Denne operasjonen må gjøres manuelt, man har ikke funnet maskiner som kan håndtere fisken varsomt nok. Deretter bærer det inn i frysehallen.
90 prosent av ørreten går til Japan, mens resten stort sett går til Øst-Europa. Russland begynner å åpnes som marked for alvor, og kan bli viktig i årene som kommer. All fisken fryses i anlegget i Ålesund før eksport, og transporteres ut med skip. Havneanlegget for uttransport ligger bare noen hundre meter fra fabrikkanlegget, så man har kort biltransport.
- Hvorfor eksporterer dere ikke ørret til EU-landene, slik som tilfellet er med laks?
- I EU tenker man på damørret, fisk på under halvmeteren, når man hører ørret. Vi produserer stor fisk som er mer lik laks, og det er ukjent for de fleste europeere. Derimot er den sterkt etterspurt i Japan, på grunn av rødfargen i kjøttet og strukturen som gjør den velegnet til Sushi. Det er heller ingen ulempe å transportere den som frossen vare, i og med at den allikevel skal fryses før bruk.
Hardt miljø for truckene
- En truck går ett år i produksjonen, før den blir flyttet til et litt mindre hardt miljø, sier John Erik Mathiesen. I mottaket og salteområdet kjører truckene syv dager i uken i saltlake. Ofte spruter saltlaken langt opp over sidene på truckene. I tillegg er tempoet høyt og truckene må stadig snu og veksle mellom fram- og bakoverkjøring.
Det skilles skarpt mellom ute- og innekjøring, på grunn av hygiene. Trucker som går utendørs må sette fra seg last ved port eller sluse.
Valgte Toyota for fem år siden
- Vi byttet til Toyota for noen år siden. Vår tidligere leverandør hadde fått en ny modell som vi mente var svakt dimensjonert i styrekuler og lagre, og som hadde en kabin vi ikke var fornøyd med. Siden overgangen til Toyota har vi kjøpt over 30 trucker. Det sier vel i grunnen alt om at vi er fornøyd, sier Amund Pedersen.
Han forteller at truckene varer fire år i bedriften. Da har man i grunnen tatt ut alt man kan.
- Kanskje skulle man byttet dem etter tre år, men det blir kostbart. Den harde bruken gir imidlertid stor slitasje. Det er særlig styringen som får mye juling. Men også det elektriske anlegget mellom kabin og chassis er utsatt.
I tillegg til hard og konstant kjøring, går truckene i klippfiskproduksjonen så å si konstant i kraftig saltlake, slik at rust er et stort problem.
- Nettopp fordi miljøet er hardt og påkjenningene er store, har vi valgt å kjøre 3,5 tonns i stedet for 2,5 tonns trucker. Vi kunne klart oss med ett tonn mindre kapasitet, men de truckene er ikke like solide etter vår erfaring. Vi ønsker ikke en tiltkabin, for der er kablene mer utsatt enn i en fast kabin. Kabinene på Toyotatruckene passer godt for våre forhold, og har en utmerket ergonomi, påpeker Amund Pedersen avslutningsvis.
www.logistikk-ledelse.no © 2010
