Servicenivåer ved dimensjonering av sikkerhetslager

Ved dimensjonering av sikkerhetslager, er det vanlig å gå ut fra et ønsket servicenivå basert på at man vil oppnå en konkurransekraftig leveringsevne samtidig som kostnadene for lagerhold holdes på et rimelig nivå. I dag bruker de fleste bedrifter avanserte lagerstyringssystem - enten frittstående eller innbygd i ERP-system - ved beregning av bestillingspunkt og dermed sikkerhetslager. Systemene kan ikke regne ut sikkerhetslager helt på egen hånd. Brukeren må selv legge inn ønsket servicenivå. Her oppstår det ofte feil som gjør at de nivåer som beregnes av systemet betraktes som urimelige. Det er dog sjelden at systemet regner feil. Det vanligste er at brukeren setter inn feil parametere og har en annen oppfatning av hva servicenivå er enn det nivå som brukes av systemet.

Artikkelforfatter er utdannet siviløkonom og har tidligere arbeidet som journalist i Logistikk & Ledelse og som bedriftsrådgiver og kursholder innenfor logistikk i en rekke bedrifter. Han har de siste årene vært ansatt som amanuensis ved Department of Logistics & Supply Chain Management ved Linnéuniversitetet i Växjö.Roger Stokkedal

Årsaken til at et sikkerhetslager er nødvendig i de aller flest tilfeller, er at de modeller som brukes for å beregne bestillingspunkter og forbruksmønster baserer seg på historiske forbruks- og ledetidsmønstre og sjelden overensstemmer med virkeligheten på kort sikt. Vi må altså gardere oss for variasjoner i både etterspørsel og ledetid samt eventuelle saldofeil i lagerbokføringen. Pr definisjon er et sikkerhetslager den mengde artikler vi forventer oss å ha igjen i lager ved levering. Bestillingspunktet regnes dermed ut som forbruket i ledetiden pluss sikkerhetslageret. Bestillingspunkt og sikkerhetslager er dermed to sider av samme sak. I en situasjon der vi ikke holder sikkerhetslager, blir bestillingspunktet lik forbruket i ledetiden.

Regner ERP-systemet rett?

I stort sett alle ERP-system beregner sikkerhetslager basert på en beregningsmodell som definerer servicenivå som sannsynligheten for at vi ikke går tom i løpet av en lagersyklus (perioden mellom to innleveranser). I faglitteraturen kalles dette SERV1 eller Type 1 service. I praksis overensstemmer denne måten å definere servicenivå i stort sett aldri med den gjengse oppfatningen av servicenivå. De fleste definerer servicenivå som andel komplette varelinjer, andel komplette ordre eller andel leverte artikler i forhold til antall bestilte.

Etter min mening burde et lagerstyringssystem også definere sikkerhetslager basert på en av disse definisjonene, ettersom dette samstemmer med brukernes oppfatning av hva servicegrad er og reduserer dermed sannsynligheten for feil. I praksis er det vanskelig å skape et system som beregner sikkerhetslager basert på komplette varelinjer eller komplette ordre, men dersom vi definerer servicen som andel levert i forhold til bestilt under en viss periode, for eksempel et år, er det ikke noe problem. Denne måten å definere service på kalles i faglitteraturen Serv 2 eller «fill rate» alternativt Type 2 service. En mulig årsak til at SERV 2 så sjelden brukes kan være at det krever et større dataunderlag å beregne denne. Dessuten er det noe mer komplekst. Det resultat vi får ved å bruke de forskjellige metodene blir dog svært forskjellig.

Et eksempel

La oss illustrere dette med et eksempel. Anta at en artikkel har en årlig etterspørsel på 1.200 stk, at ledetiden ved bestilling er 4 uker og at standardavviket for etterspørselen under ledetiden er 35 stk. Ordrestørrelsen er på 100 stk, hvilket innebærer at vi tar inn nevnte artikkel i gjennomsnitt en gang pr måned. Ønsket servicenivå = 95 %.

Dersom servicenivået gjelder SERV 1, innebærer dette et sikkerhetslager på 58 stk. og 25 stk. om det gjelder SERV 2. Denne forskjell leder til svært store forskjeller i kapitalbinding og leveringsevne.

Problemet er at mange bruker SERV 1 og tror det er SERV 2. Dette leder i de aller fleste tilfeller til en kraftig overdimensjonering av sikkerhetslageret. For å oppnå et sikkerhetslager på 25 st i dette tilfellet, skulle dette innebære en SERV 1 på 71,4 %. Motsatt, innebærer et sikkerhetslager på 58 stk. en SERV 2 på 99,3 %.

Hvilken servicegradsdefinisjon er den beste?

Årsaken til at vi måler utgående leveringsservice, er at vi vil kontrollere hvor dyktige vi er til å oppfylle kundenes forventninger. På samme måte måler vi inngående leveringsservice for å se hvor dyktige våre leverandører er. Det er derfor viktig at vi måler utgående leveringsservice slik våre kunder måler oss, på samme måte som det er viktig at våre leverandører måler sine prestasjoner med samme metode som vi måler dem. Vanlige måter å måle på er andel komplette varelinjert levert i tide eller andel komplette ordre levert i tide. Komplette varelinjer levert i tide uttrykker noe helt annet enn SERV 1 og bare delvis det samme som SERV 2. En tilnærmet likhet mellom SERV 2 og andel komplette varelinjer vil oppstå for høyfrekvente artikler med få artikler per varelinje. Forskjellen ligger i hovedsak i at SERV 2 måler antall ganger artikkelen kan leveres direkte fra lager. I en situasjon der 8 av 10 kan leveres, vil dette innebære 80 %, mens en vanlig måte å måle på er at bare komplett leverte varelinjer regnes. 8 av 10 på samme ordre skulle da innebære 0 %. Dersom restnoteringer aksepteres, vil det derimot være et stort samsvar. I gjennomsnitt vil SERV 2 ligge noe over andel komplette varelinjer. Forskjellen vil dog være mye mindre enn den gjennomsnittlige forskjellen mellom SERV 1 og SERV 2.

Professor Stig-Arne Mattsson ved Chalmers Tekniska Högskola har gjennomført en simuleringsstudie av samsvaret mellom SERV 2 og andel komplette varelinjer. For en artikkel med et årlig forbruk på 500 st, et sikkerhetslager dimensjonert for SERV 2 = 95 %, ledetid = en måned og inngående ordrekvantitet = 50 st oppstår følgende resultat: Virkelig servicenivå målt som andel komplett leverte varelinjer ved varierende antall artikler per varelinje ble 94,0 %, 92,2 % 91,4 % når antall artikler pr varelinje er henholdsvis 2, 5 og 10 stk.

Sannsynlighet for komplett ordre

Dersom definisjonen andel komplette ordre benyttes, blir det vanskelig å finne et direkte samsvar. Sannsynligheten for at en ordre skal kunne leveres komplett = produktet av sannsynlighetene for at hver varelinje på ordren skal kunne leveres komplett. Dersom en ordre består av 5 varelinjer og sannsynligheten for komplette varelinjer pr artikkel er 92 %, blir den totale sannsynligheten 0,92 (0,92* 0,92*0,92*0,92*0,92) = 65,9 %. En tilnærming for å løse dette dilemma, er å benytte gjennomsnittlig antall varelinjer per ordre og ønsket total sannsynlighet per ordre når den individuelle servicegraden skal settes. Dette innebærer at dersom total sannsynlighet for komplette ordre settes til 92 %, og gjennomsnittlig antall linjer pr ordre er fem, må servicegraden pr varelinje settes lik femteroten av 0,92 = 0,983, altså 98,3 %. I praksis kan disse servicemål brukes for å definere servicenivå i ERP-systemet. Dette gjøres ved at den ønskede servicedefinisjonen benyttes. Basert på denne regnes siden SERV 2 (vi antar da en relativ likhet mellom SERV 2 og andel komplette varelinjer) og deretter SERV 1 som behøves som parameter i systemet. Personlig bruker jeg vanligvis Excel for å gjøre utregningene og mapper deretter inn de nye SERV 1-nivåene i ERP-systemet.5

Hva SERV 1 siden blir, er mer eller mindre uinteressant å kommunisere ut, ettersom det er et mål som få kan forholde seg til som selvstendig mål på servicenivå. Fremgangsmåten illustreres i tabellen over. Observer at mange av de parametere som behøves for utregningen ikke er synlige i tabellen. Det er også viktig å poengtere at det sjelden er lempelig å benytte samme servicegrad for alle artikler i et sortiment. Servicegraden bør differensieres basert på kriterier som volumverdi og uttaksfrekvens. Dette beskrev jeg i artikkelserien «Hva er rett leveringsservice» - Logistikk & Ledelse nr og.9/200610/2006

For den løpende oppfølgningen av eksaktheten i de parametere som brukes i ERP-systemet, er det viktig at de målinger som gjøres på ordre- og varelinje nivå oversettes til SERV 1-nivå. I de tilfeller der dette er umulig eller for resurskrevende å gjøre på artikkelnivå, bør det gjøres på varegruppenivå eller som gjennomsnittsverdier for et større sortiment.

Referanser:

www.logistikk-ledelse.no © 2010

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!