Distribusjon av jordbruksprodukter: Organisatoriske og logistikkmessige utfordringer
Distribusjon av jordbruksprodukter:
Organisatoriske og logistikkmessige utfordringer
Matvaregrossistene står overfor betydelige logistikkmessige utfordringer ved å opprettholde en desentralisert produksjons- og distribusjonsstruktur for matvarer. I denne artikkelen diskuteres nødvendige tilpasninger i produsent- og foredlingsleddet for å imøtekomme grossistenes krav om stadig mer kostnadseffektive logistikkløsninger. Det presenteres også en enkel distribusjonsmodell som kan være et nyttig hjelpemiddel for grossistene ved valg av logistikkopplegg.
Av: Gisle Solvoll
Utviklingen innenfor mottak og distribusjon av matvarer i Norge har på 1990-tallet gått i retning av mer lukkede grossistkanaler og større fokusering på rasjonelle logistikkløsninger i hele verdikjeden. Fra grossistenes side er det viktig å sikre kostnadskontroll i hele verdikjeden, og effektive logistikkløsninger og grundig kontroll med hele verdikjeden er prioriterte oppgaver.
Formålet med denne artikkelen er å fokusere på sentrale problemstillinger knyttet til de utfordringer og konsekvenser som ivaretakelse av en effektiv logistikk for lokalt produserte matvarer innebærer. For å illustrere sentrale utfordringer vil det rettes en spesiell fokus mot nordnorske produsenter og mottakere av potet og grønnsaker.
Produksjons- og distribusjonsstruktur i Nord-Norge
I Nord-Norge har mange små produsenter og store geografiske avstander gjort ivaretakelsen av et rasjonelt distribusjonssystem for matvarer til en svært krevende oppgave. Nord-Norges Salgslag har som representant for Gartnerhallen søkt å sikre mottak for flest mulig grøntprodusener i landsdelen. Denne politikken er også videreført etter Bamas overtakelse av de tidligere Gartnerhallmedlemmene i 1998. I dag har derfor Bama et mer omfattende mottaks- og omsetningssystem for potet og grønnsaker enn de mer lukkede omsetningskanalene hos andre grossister, for eksempel NKL og Hakongruppen.
Logistikkmessige utfordringer i verdikjeden for jordbruksvarer
Verdikjeden i produksjon og omsetning av jordbruksprodukter er forenklet som vist i figur 1. Matvarenes vei fra produsent til detaljist har to stoppesteder underveis; anlegg for foredling, vasking, pakking og dagligvaregrossist. Tidligere ble matvarene utelukkende omsatt som uvasket vare slik at det meste ble pakket hos den enkelte produsent eller levert i bulk til grossist. I dag stiller de store dagligvarekjedene krav om at matvarene skal vaskes og pakkes i ulike pakningsstørrelser.
Det ligger store logistikkmessige utfordringer i å kunne opprettholde en desentralisert produksjons- og foredlingsstruktur for potet og grønnsaker i Nord-Norge. Sentrale spørsmål er blant annet:
Hvor skal matvarene produseres?
Hvor mange videreforedlingsanlegg (vaske/pakkeanlegg) skal benyttes?
Hvordan bør «potet- og grønnsakflyten» fra produsent via vaskeri/ pakkeri til grossist være?
Bama kjøper poteter og grønnsaker fra mellom 70 og 80 nordnorske produsenter, der mange av disse har en svært liten produksjon. Produsentene er spredt fra Nord-Troms i nord til søndre Helgeland i sør. Det finnes imidlertid et betydelig produksjonsmiljø i Trøndelag, som har tilstrekkelig kapasitet til å kunne produsere hele den aktuelle nordnorske produksjonen av både potet og grønnsaker.
I Nord-Norge ble det på 1990-tallet etablert flere vaske/pakkeanlegg som samlet har en betydelig overkapasitet ved dagens aktuelle volumer. Bama benytter for eksempel 5 anlegg i Nord-Norge med en samlet årlig vaske/pakkekapasitet på mellom 6.000 og 7.000 tonn til å vaske/pakke rundt 3.000 tonn poteter. I tillegg har Bama avtale om vasking og pakking av potet på et stort anlegg på Frosta i Nord-Trøndelag, som har en årlig kapasitet på 20.000 tonn, og der utnyttelsesgraden på anlegget ligger rundt 70%. Dette anlegget har dermed kapasitet til å vaske og pakke hele behovet til Bamas kunder i Nord-Norge.
Det er betydelige skalafordeler ved et vaske/pakkeanlegg (både mht. utnyttelse av kapital og personell samt når det gjelder innkjøp av emballasje). På grunn av dette kan store anlegg operere med enhetskostnader (kroner pr. kg vasket og pakket vare) som er betydelig lavere enn på de små anleggene. Store anlegg vil også kunne ivareta hygieniske krav, ulike produktkrav (pakningsstørrelser, variasjon i sorter, opprinnelses- og holdbarhetsmerking etc.) og krav om hyppige leveringer til grossist, på en langt bedre og mer effektiv måte enn hva de små anleggene kan. De små anleggene har imidlertid den fordelen at de opererer med en svært fleksibel og «billig» arbeidskraft, da familiemedlemmer ofte deltar i produksjonen og disse avlønnes normalt under markedslønn. På noen anlegg vasker og pakker produsentene selv, uten at de tar ut lønn for arbeidet.
Dersom Bama skal kjøpe potet og grønnsaker fra nordnorske produsenter, ligger det store utfordringer i å utforme et kostnadseffektivt distribusjonssystem. I neste avsnitt omtales en modell som kan benyttes for å utforme et slikt distribusjonssystem.
Distribusjonsmodell
Modellen er generell, slik at den kan anvendes på en rekke distribusjonsproblem. Nedenfor er det vist hvordan modellen kan benyttes for å finne en optimal «potetflyt».
Vi tenker oss at vi har l forskjellige potetprodusenter og betegner produsentene med indeksen i= 1,2,,l. I tillegg opererer vi med m ulike vaskeri/pakkeri og betegner disse med indeksen j= 1,2,,m. Tilsvarende lar vi k betegne grossistlagrene, og dersom vi har n ulike grossistlager kan vi skrive k= 1,2,,n. Behovet til de ulike grossistlagrene betegner vi dk der k= 1,2,,n. Enhetskostnadene for transport av potet fra produsent i til pakkeri/vaskeri j betegner vi bij, mens enhetskostnadene for å transportere potet fra vaskeri/pakkeri j til grossistlager k betegnes cjk. Vaske- og pakkekostnadene pr. kilo på de ulike vaskeri/pakkeri betegner vi aj, j= 1,2,,m. Produksjonskapasiteten til produsent i betegnes qi, i= 1,2,,l mens vaske- og pakkekapasiteten ved vaskeri/pakkeri j betegnes Nj, j= 1,2,,m.
Beslutningsvariablene vil da være hvor mye potet som skal transporteres fra de ulike produsenter til de forskjellige vaskeri/pakkeri (Zij) samt hvor mye ferdig vasket og pakket potet som skal fraktes fra de forskjellige vaskeri/pakkeri til de ulike grossistlager (Xjk). For vårt distribusjonsproblem vil modellen se ut som følger:
Modell (1) uttrykker målfunksjonen som altså er å minimalisere de samlede distribusjonskostnader; transportkostnader fra produsent til vaskeri/ pakkeri, transportkostnader fra vaskeri/pakkeri til grossistlager og vaske/ pakkekostnadene. (2) uttrykker en betingelse som sikrer at alle grossistlager får tilført sitt behov for poteter. (3) er en betingelse som sikrer at den samlede vaske- og pakkekapasiteten er større eller lik det potetvolumet som skal transporteres til grossistlagrene. (4) uttrykker at det potetvolumet som ankommer et vaskeri/pakkeri også forlater vaskeriet/pakkeriet. (5) angir at en produsent ikke kan levere et større volum enn det han/hun kan produsere.
For å løse modell (1) med de angitte bibetingelser (2) til (5), kan optimaliseringsprogrammet Lindo 6.1 benyttes. Dette er et program som er velegnet til å løse slike distribusjonsproblemer som vi her omtaler. Modell (1) vil med de angitte restriksjoner beregne hvordan transportene mellom de ulike produsenter, vaskeri/pakkeri og grossistlager bør foregå for å minimalisere distribusjonskostnadene.
For en beslutningstaker vil en analyse som antydet ovenfor kunne gi svært nyttig informasjon både om hvilke produsenter en bør kjøpe potet fra, hvor disse potetene bør vaskes og pakkes samt hvordan strukturen på leveransemønsteret fra vaske/pakkeanlegg til grossist bør være.
Organisatoriske og produksjonsrelaterte utfordringer
Vaske/pakkeanleggene står framover overfor en rekke organisatoriske og produksjonstekniske utfordringer blant annet knyttet til leveringstid, leveringspålitelighet, kvalitet og lønnsomhet.
Grossistene stiller strenge krav når det gjelder korte leveringstider og pålitelige leveranser. Dette innebærer at anleggene må ha god og sikker tilgang på råvarer samt gode transportavtaler. Videre er det viktig at anleggene er leveringsdyktig på forskjellige potet- og grønnsaksorter i ulike pakningsstørrelser. For å unngå skader på produktene er det viktig med gode kvalitetssikringssystemer hva angår sortering, vasking, pakking og emballering. Dette vil for mange kunne innebære behov for investeringer i moderne produksjonsutstyr samt innføring av rutiner som tilfredsstiller strenge hygieniske krav. Dette kombinert med krav om lave vaske- og pakkekostnader, gjør framtiden til de små anleggene svært usikker.
Primærprodusentens største utfordringer kan knyttes til beliggenhet, volum, kvalitet og lønnsomhet. Produsentenes beliggenhet påvirker transportkostnadene inn til vaske/pakkeanlegg. Da produsentene selv dekker fraktkostnadene inn til vaskeri/pakkeri, vil små produsenter som ligger usentralt til, raskt få problemer med lønnsomheten. Grossistene ønsker færre kontaktpunkter for å redusere transaksjonskostnadene, noe som innebærer at man helst vil forholde seg til produsenter som kan oppfylle årlige produksjonsplaner på minimum 100 til 120 tonn. I Nord-Norge er det svært få enkeltprodusenter som kan levere så store kvanta. Dermed må de små produsentene øke sin egen produksjon eller innlede produksjonssamarbeid med andre produsenter. Framover vil grossistene stille stadig strengere krav til kvalitetssikringssystemene til den enkelte produsent, noe som innebærer at flere produsenter må få et betydelig mer bevisst forhold til kvaliteten på de produktene de leverer fra seg.
I dag får produsentene normalt betalt kr. 2,50 pr. kilo for poteten. Produsentene må dekke fraktkostnadene inn til vaske/pakkeanlegg samt kostnadene til sortering, vasking og pakking på anlegget. Nettopris til produsent vil derfor avhenge av frakt- og vaske/pakkekostnadene. Ved en tenkt transportpris på 50 øre pr. kilo og en vaske/pakkekostnad på 1 krone pr. kilo, sitter produsenten igjen med en nettopris på kun 1 krone. Når poteten har en fôrverdi på 70 øre pr. kilo, ser vi at lønnsomhetsmarginene er små.
Konklusjoner og Implikasjoner
Med de skalafordelene som eksisterer ved foredling av potet og grønnsaker og dagens effektive transportløsninger, er det sterke drivkrefter mot en økende sentralisering ved produksjon og foredling av matvarer. Det må derfor skje både strukturelle og organisatoriske endringer i grøntomsetningen i Nord-Norge, dersom dagens volum på potet- og grønnsakproduksjonen i landsdelen skal kunne opprettholdes.
For å imøtekomme grossistenes volumkrav, krav om lave transaksjonskostnader samt kvalitets- og effektivitetskrav, må produsentene innta en langt mer profesjonell holdning til sitt marked enn i dag. For å sikre tilstrekkelig volum må produsentene etablere salgssamarbeid gjennom en form for nøkkelprodusentordning. Produsentene må kunne forholde seg til inngåtte produksjonsavtaler på en profesjonell måte og produktkvaliteten må sikres gjennom grundig kontroll av produktene.
I Nord-Norge vil det sannsynligvis ikke være bedriftsøkonomisk lønnsomt med mer enn ett eller to foredlingsanlegg. Disse anleggene må kunne imøtekomme krav om hyppige og stabile leveranser til god kvalitet. Anleggene må kunne vaske, pakke og merke et bredt spekter av potet- og grønnsaksorter, produktstørrelser og pakningsstørrelser, og ha et produksjonsmiljø som tilfredsstiller strenge hygieniske krav. Samtidig må anleggene ha en effektivitet i produksjonen som sikrer lave foredlingskostnader.
I framtiden blir produsentenes primæroppgave å framskaffe kvalitetsprodukter. Dersom produsentene, i tillegg til å frambringe kvalitetsmessig gode poteter og grønnsaker, klarer å samarbeide, og man på foredlingssiden makter å få til en logistikkmessig god struktur i vaske/pakkeleddet, burde det også i framtiden være muligheter til å opprettholde en potet- og grønnsakproduksjon også i vår nordligste landsdel.
Kilder:
Borch, OJ og Iveland, M (1998): Strukturelle endringer innenfor mottak og distribusjon av potet og grønnsaker. Utviklingstrekk og fremtidige utfordringer i et produsentperspektiv. NF-rapport nr. 17/98, Nordlandsforskning, Bodø.
Borch, OJ, Iveland, M, Karlsen, Å og Solvoll G (1999): Strukturen innenfor produksjon og distribusjon av potet i Nord-Norge. Utfordringer i verdikjeden fra produsent til grossist. NF-rapport nr. 16/99. Nordlandsforskning, Bodø
Eppen, FJ, Gould, GD and Schmidt, CP (1991): Introductory Management Science, Prentice Hall International Editions, New York.
Solvoll, G (2000): Distribusjon av potet. En analyse av ulike distribusjonsopplegg til Bamas kunder i Nord-Norge. NF-rapport nr. 1/2000. Nordlandsforskning, Bodø.