Historietimen

I 1951 registrerte Erling Flasnes en 48-modell Tempo motorsykkel med lastebrett for å kjøre slakteavfall fra hjemgården til lokale mink- og revefarmer. Da var han 14 år gammel. I dag har bedriften 18 biler, 24 ansatte og egen terminal i Namsos. Her er deres fascinerende historie.

Det er nå 62 år siden Erling Flasnes herjet langs grusveiene i Overhalla med en slik en. På lasteplanet skvatt det i tarmer, lever og nyrer fra storfé. Foto: Frode Tellevik

Frode Tellevik

Hjemme på gården i Overhalla ble det allerede i 1929 investert i en Ruby lastebil. Erlings far, Otte Flasnes, drev på 30-tallet brøyting av riksveien gjennom Overhalla mellom kommunegrensene til Namsos og Grong. For det fikk han 250 kroner pr vinter. Senere ble det steinkjøring og persontransport med lastebilen. Otte kjørte anleggsfolk fra Namsskogan til Snåsa hver lørdag og retur igjen hver søndag. I 1939 kjøpte han en ny Chevrolet, som ble inndratt av tyskerne da krigen startet. Bilen ble funnet igjen i Hattfjelldal, ribbet for dekk, men Otte fikk den tilbake da krigen var over.

Slakteriet på hjemgården startet familien i 1936 og det var her Erling Flasnes startet sin karriere.

Etter noen år med motorsykkel og frakt av innvoller langs bygdeveiene i Overhalla, bestemte han seg for å kjøpe sin første lastebil for å kjøre levende dyr til gården i Overhalla og ferdig slakt inn til kundene i Trondheim. Med samme bil, selvsagt.

- Vi la en treplate på dørken før vi lastet det ferdige slaktet, forklarer han.

Året var 1956 og Mattilsynet var ikke oppfunnet enda.

Etter lossing i Trondheim la Erling gråpapir på treplaten og lastet matvarer og bygningsartikler nordover igjen.

- Jeg var i god form på den tiden, med stadig håndlasting av 50 kilos fôrsekker, minnes Erling. Men det kunne gått verre.

Etter bare en måned i den første lastebilen kjørte Erling utfor veien ved jernbaneovergangen på Røra. Sammenstøtet resulterte i at rattet ble stående 20 centimeter over taket. Bilen ble reparert, men aldri mer benyttet av Erling. - Det var tydeligvis bilen og ikke sjåføren det var noe i veien med, kommenterer sønnen Erik tørt.

I dag er det han som fungerer som daglig leder, etter at han kom hjem i 1995 etter endt utdanning fra Distriktshøyskolen i Molde og etter fire år som befrakter ved Sties Termo-Transport i Trondheim. Frem til da hadde Erling styrt den administrative funksjonen fra posisjonen bak lastebilrattet mens kona Birgit tok seg av ordremottaket hjemmefra. Erling er fortsatt med i driften, i en alder av 76 år, og holder orden på EU-kontroll av bilparken i tillegg til kjøp og salg. Får han seg en tur i varebilen, er det noe han setter aller mest pris på. Etter en helt liv langs veiene i Namdalen er bekjentskapskretsen stor. Terminalen som ble tatt i bruk for seks år siden, representerer et veiskille for trønderne, som nå sikter seg inn på distribusjon som sitt hovedfelt. Erik erkjenner at presset fra utlandet gjør den tradisjonelle langkjøringen mer og mer krevende. Bilene som fortsatt går langt, er sysselsatt av egne kunder.

Tømmer og fisk

Da slakteriet på hjemgården ble nedlagt, fortsatte Erling å kjøre dyretransport. Helt frem til 2004, da en æra i Flasnes Transport var over. 15 desember gikk siste tur med levende dyr fra Vikna til Trondheim, etter 50 år med dyretransport. Tidlig i karrieren ble Erling også involvert i tømmerkjøring. Dette skulle raskt bli et solid bein i den allsidige bedriften. Fra 1963 har bilene herfra hentet tømmer fra Sverige til bedrifter i Trøndelag og i 1969 ble det også slutt på tømmerfløting i området, så behovet for bilfrakt steg. Bilparken ble utvidet, men for å redusere tapet om noe skulle gå dårlig, satset Erling på bruktbil, et prinsipp holdt han fast ved lenge.

Kanskje var det nybilkjøpet i 1960 som satte spor? Da skulle Erling nemlig kjøpe seg en helt ny Volvo hos Wist i Trondheim, men salgssjefen der mente 23-åringen var for ung og sendte ham hjem med uforrettet sak. Det ordnet seg imidlertid ved neste forsøk da faren Otte ble koplet inn i handelen. Sin tøffeste investering foretok Erling likevel i 1965 da han kjøpte Volvo F85 for 85.000 kroner sammen med en HMF firehjulshenger til 11.000 kroner. Omsetningen den gang var på 166.000 kroner, så dette var tøffe greier for den sindige transportøren.

- Tømmer og slakt preget både 60- og 70-tallet. Midt på 80-tallet var det rundt 40 tømmerbiler i drift her i Namdalen. I dag er det kanskje seks-sju tilbake, forteller Erik. På 80-tallet kom også fisken på banen. I 1987 ble første frysevogntog anskaffet. Termokjøringen for Sties og etter hvert Nor-Cargo varte til 2004. Også tømmerkjøringen er trappet kraftig ned de siste årene. Svenske vogntog kjører i dag det meste av tømmeret som skal til Norge. - Det nyttet ikke å konkurrere med de svenske prisene, så den kjøringen kuttet vi ut for snart to år siden, sier Erik. Flasnes Transport har i dag kun ett tømmervogntog tilbake, som kjører lokalt i Namdalen. Både ledelsen og sjåførene har derfor vært tvunget til å skifte beite endel ganger. Sjåførene vi snakket med da vi besøkte Flasnes Transport forteller likevel om en solid og god arbeidsplass. Gjennomsnittet på ansienniteten blant sjåførene er 15 år. Det forteller sitt.

Distribusjon

Terminalen i Namsos ble tatt i bruk for seks år siden. Både terminalsjef Kai Helge og befrakter Kjell Høilo har flere tiår bak seg som sjåfører i bedriften før de trakk innomhus. Faste rutebiler og andre transportører forsyner i dag terminalen med gods, som hver morgen kjøres ut i et spredt rutenett. Flasnes har også distribusjonskjøring for Schenker, som har egen terminal like i nærheten.

- Schenker er i dag vår største kunde, forteller Erik mens han viser oss rundt på terminalen.

Noen av bilene som står til rampen er innleide, men de aller fleste i egne farger.

Som tidligere nevnt finnes det fortsatt endel langtransport igjen hos Flasnes. Når våronna står for døren, transporteres det mye settepotet fra Overhalla og ut til bønder i hele landet. Flere biler er sysselsatt med dette i noen hektiske uker. En annen kunde produserer sandwich-elementer til kjøle- og fryserom. Også her går transportene over hele landet. Ut over det går det ferdighuselementer til Østlandet og flis til Skogn. Trelast fra Moelven sitt sagbruk i Namsos transporteres helt opp til Bodø.

- Kjerneområdet vårt ligger mellom Trondheim og Bodø, fastslår Erik.

Det er ganske mange transportører i Namdalen. Konkurransen er hard, selv om noen av konkurrentene kjører mest for kunder andre steder i fylket.

- Klimaet mellom transportørene her er bra nå, i forhold til tidligere da alle underbød hverandre. Nå er det ikke så mye mer å underby heller, etter at utlendingene kom på banen. Man må finne sine egne nisjer for å overleve nå, sier Erik. Han har valgt seg distribusjon for å sikre fremtiden. Terminalen på 1.200 kvadrat er det synlige beviset på det, der den ligger vegg i vegg med Volvoforhandler Wist Last & Buss.

- Mange andre transportører benytter seg av terminalen her, siden vi allerede har faste ruter i distriktet. De sparer kanskje noen mil kjøring på det. Halvparten av bygget leies ut til Posten, sier Erik.

Sertifisert, men hjelper det?

- Vi gikk sammen, fem transportører her, for å få på plass ISO-sertifisering. Vi kom i mål med det prosjektet og nå er alle fem sertifisert både på kvalitet og miljø. Vi engasjerte en prosjektleder som loset oss gjennom. Det kreves endel jobb for å følge opp, med årlige sertifiseringer der Teknologisk Institutt kommer på besøk. Vi kan nå garantere en kvalitet, men jeg kan vel ikke se at vi har vunnet noen anbud av den grunn hittil. Det er veldig positivt når det legges frem, men jeg mistenker at det ofte legges til side når kunden begynner å se på pris. Selv om kundene er avhengig av kvalitet, så ser vi fortsatt at alt stort sett handler om pris, erkjenner Erik.

Han tror distribusjon er det området som sist blir berørt av konkurransen fra utlandet, derfor satser Flasnes Transport desto mer på det i tiden fremover.

- Vi har egne regnskap på hver bil, så vi ser fort hvilke områder vi ikke tjener penger på. Vi tåler kanskje at en bil går i minus en periode, men skjer det ikke endringer er det bare å kutte ut den kjøringen, mener han.

2008 ble det første året i bedriftens historie at regnskapet ble gjort opp med negative tall.

- Mye skyldtes høye drivstoffpriser, høy rente og et sprengt arbeidsmarked, flere av bilene ble stående uten sjåfør i perioder. Vi merker fortsatt at det er vanskeligere å få tak i gode folk. Vi får for det meste tak i lokale ansatte, men søknader som havner i NAV sin database genererer gjerne jobbsøknader både fra Brasil, Irland og Polen. Vi har satt som krav at de skal beherske norsk muntlig og skriftlig. Da holder det ikke å sende søknaden gjennom google-translate. Sjåførene er og blir vår viktigste ressurs. De gjør en kjempejobb, smiler Erik.

www.logistikk-ledelse.no © 2013

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!