5

Bilder

Ved dette overblikket forstår man at Brunvolls thrustersystemer ikke er for fritidsjoller. Foto: Nils Erik Langva

Av Nils Erik Langva 16. oktober 2015 07:51

Den fjerde industrielle revolusjon står for døren. I Molde vil de åpne opp, og samtidig stille noen spørsmålstegn rundt outsourcing av norsk industriproduksjon.

– Det handler om å få til innovativ og effektiv produksjon i Norge, sier førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde, Lise Lillebrygfjeld Halse, til Logistikk & Ledelse.

Revolusjonsbegrepet tatt i betraktning, ville antagelig enhver annen mulighet enn industriell nyskaping, anstiftet brann i rosenes leir.

Den egentlige historien her er at Høgskolen i Molde, NTNU i Trondheim, og aktører fra møreindustrien, skal i gang med et svært omfattende forskningsprosjekt rundt fremtidens avanserte industriproduksjon og -styring. Andre tilknyttede forskningspartnere i prosjektet er Møreforskning og SINTEF.

Manufacturing Network 4.0, er prosjektnavnet, og i kroner og øre er dette det største forskningsprosjektet som noensinne er ledet av forskermiljøet i Molde.

Resultatene håper de skal prege alle typer bransjer i landet i mange år fremover. Det hele er inspirert av et tyske konseptet, Industrie 4.0.

Av dette går det altså frem at Manufacturing Network 4.0 og Industrie 4.0 ikke er identiske.

Utover høsten legges det opp til "full steam ahead" fra Brunvoll AS, i Molde, og blant andre Ekornes i Sykkylven, som spretter ut av Stresslessen for å slutte seg til.

Propellsystemene til Brunvoll er til manøvrering og fremdrift av avanserte skip, og hele verden er marked.

Lise Lillebrygfjeld Halse blir "administrator" for prosjektet. I utgangspunktet er det initiert av næringsklyngen iKuben i Molde, og styrt fra høgskolen, og altså med NTNU i Trondheim som partner.

Gjennomføringen skjer med omfattende støtte fra produksjonsindustrien, som også er praktiske medvirkere.

For øvrig har iKuben faktisk fått gjennomslag på ni av ni søknader til Norges Forskningsråd for fellesprosjekter, der to eller flere bedrifter tilsluttet næringsklyngen, er deltakere i hvert prosjekt. Og når vi innledningsvis sier at statens tar regningen, er bakgrunnen at hovedfinansieringen skjer gjennom Forskningsrådets BIA- program (se egen faktaramme).

Tysk industri, og myndighetene der, har med Industrie 4.0 ambisjoner om noe så omfattende, som ny teoretiske overbygning for industriproduksjon. Hele verdikjeden berøres, i sin fulleste lengde, med mann og mus. Derfor betegnelsen, Den fjerde industrielle revolusjon. Store industrimiljøer i mange land engasjerer seg nå i dette.

Kan man så bare legge sine Lean-trette armer kraftløse til hvile? Har ikke de allerede baska seg trøyte på ISO-standarder, just in time, total quality management, kvalitetssirkler, six sigma, and what not?

– Ikke korrekt problemstilling for vårt prosjekt, kommenterer Lillebrygfjeld Halse:

– Lean er en del av vårt prosjekt, og har fremdeles stor relevans for å få til effektiv produksjon. Vi kan ikke klare nødvendige endringer med kun bruk av teknologi.

Lean-prinsipper har faktisk mye å tilføre de bransjer som er omfattet av det vi nå skal i gang med.

Men jeg kan langt på vei være enig i det underliggende perspektivet som antydes. Jeg er vel blant de kritiske i forhold til at ledelsesmodeller blir implementert ukritisk i organisasjoner.

For meg er det viktig at vi får frem at prosjektet ikke er begrenset til å handle om en ny ledelsesmodell, eller en "oppskrift" for omorganisering.

Lillebrygfjeld Halse understreker at prosjektet hun skal lede, behandler problemstillinger som de deltagende bedriftene har fremhevet som viktige for dem. Dette vil sikre at de forbedringer som kommer ut er tilpasset bedriftene:

– Denne erkjennelsen innebærer at kunnskap utviklet i prosjektet skal ha praktisk nytteverdi.

Et viktig element for oss blir å se nærmere på hjemlig produksjon i forhold til outsourcing. I den forbindelse vil jeg påpeke at tanken om hjemlig produksjon i utgangspunktet er en anerkjennelse av kompetansen til ansatte, mener Halse.

Det er naturligvis enkelt å gjøre seg lystig på bekostning av leverandør- og skipsbyggingsindustri på mørekanten om dagen. Til andre bransjers forbitrelser, har de slentret plystrende langs veien, alt mens oljerelaterte kontrakter, nærmeste på egen hånd, har presset seg inn i trange og smekkfulle produksjonsplaner.

Men nå har tunge tider meldt seg. Og så er vel håpet at de kan lettes gjennom forskning og nye ordninger. Og etterpåfølgende omorganiseringer, for alt vi vet. Ja, ja, slikt har vi hørt før.

Lillebrygfjeld Halse kommenterer slik:

– Det er ikke gitt at prosjektet skal føre til store omorganiseringer eller nedbemanninger, som du her indikerer.

For det første er dette et kompetanseprosjekt som tar sikte på å bygge ny kunnskap. Dette innebærer at vil vi på forhånd ikke kan vite hvilken kunnskap som utvikles. Det ligger i sakens natur.

Videre er økt, langsiktig konkurransekraft for norsk produksjonsindustri, sentralt i prosjektet. Det vil kunne føre til økt aktivitet, for eksempel gjennom tilbakeføring av produksjon, eller backsourcing.

Fra industrien står altså Brunvoll AS, sentralt:

– Ethvert land som ønsker å opprettholde velstand og utvikling må beholde og utvikle en egen, avansert industriproduksjon, sier administrerende direktør hos Brunvoll, Odd Tore Finnøy. Han er også er styreleder i iKuben.

Når det gjelder bakgrunnen for prosjektet, sier Finnøy:

– Alt for lenge har svaret på fremtiden for norsk industris fremtid i hovedsak vært to: Outsourcing og innovasjon.

Utsetting av produksjon er vel og bra i mange tilfeller, men ingen universalløsning.

Hos Brunvoll sa vi allerede på 90-tallet at utsetting av produksjon ikke skulle være en hovedstrategi.

Men alle slike vedtak må ha den nødvendige fleksibilitet. Vi kommer for eksempel aldri til å utføre støping. Kompetansen har vi ikke i nødvendig grad, i bedriften. Her mangler produksjonsutstyr og rutiner, og vi ser at andre kan lage billigere alt vi trenger på dette området, slår direktøren fast.

Resultatene etter Manufacturing Network 4.0, er naturligvis usikre siden prosjektet ennå ikke er satt i gang. Likevel utfordrer vi Finnøy på vyene som ligger til grunn:

– Vi er ubeskjedne nok til å forvente nasjonal betydning, og vil arbeide mot å komme med konklusjoner og anbefalinger som kan være retningsgivende for norsk industriutvikling i mange, mange år.

Jeg ser for eksempel for meg helt nye verdikjeder, som kan få stor betydning, ikke bare for produksjonsindustrien. Disse verdikjedene skal utnytte IKT og hele bredden i moderne informasjonsteknologi slik at disse på en langt mer organisk måte blir del av bedriftene.

Bedriftene kan ikke la 3D-skriverne rusle tilfeldig av gårde slik for eksempel datainteresserte blant de ansatte finner for godt. Selgerne kan ikke være uten tilgang til produksjonsplaner og estimater i sanntid, når de forhandler kontrakter til hundrevis av millioner.

Eksemplene kan mangedobles. Men viktigst er at IKT og de andre hovedområdene i dette prosjektet, og det tyske, Industri 4.0 må, være kjernekompetanse og sentralt strategielement i toppledelsen.

Videre påpeker Finnøy: – Av dette følger at informasjonstekonologi må ta spranget fra å være et hjelpeverktøy på skrivepulten eller deler av produksjonen, til å tas i bruk for å hente ut alle de muligheter som ligger i en kompetansestyrt verdikjede, i hele dens utstrekning og i alle funksjoner.

Man kan for eksempel spørre om thrusterne Brunvoll selger i dag, nødvendigvis må tilhøre kunden. Effektivisering av datasystemene åpner kanskje for at de kan selges som del av en større en kompetansepakke.

De som kjenner, og har detaljert kompetanse på motorene, er jo egentlig folkene hos oss. De kan derfor kanskje være de beste til å administrere driften av dette uhyre intrikate maskineriet. Men god programvare kan de overvåke hver bolt og skru døgnet rundt, mens thrusterne er i skip som opererer hvor som helst i verden, under alle tenkelig forhold.

Fra Molde kan operatørene gripe inn, selv om fartøyet er på andre siden av kloden.

I enden av denne tankerekken stiller Finnøy spørsmålet, om ikke mange bedrifter har enda mer å hente ved å selge oppetid, eller operasjons- og produksjonstid, snarere enn bare omsetning av dagens fysiske produkter.

Disse kan produsenten like gjerne eie selv, som grunnlag for salg av operasjonstid. Og i tillegg skape en uovertruffen logistikk, som for eksempel gir gevinster for ledetidene.

Industrien, som er tilsluttet klyngen iKuben, som altså initierte prosjektet, er hovedsakelig leverandører av produkter, komponenter og avanserte systemer for maritim sektor, der olje- og gassektoren spiller en avgjørende rolle.

Disse produserer i stor grad etter ETO-prinsippet, som er omtalt her i Logistikk & Ledelse, blant annet i forbindelse med det såkalte LIFTMORE-prosjektet, der iKuben også er inne.

ETO er en forkortelse for "engineering-to-order", som er en produksjons-strategi som typisk omfatter produksjon av bare ett eksemplar, etter nøye og detaljerte kundespesifikasjoner.

– Nettopp erfaringen med denne typen unike produkter mener man gjør bedriftene i Romsdal godt egnet til å gå over i en ny tid for industriproduksjon, slår både Finnøy og Halse fast.

Hvordan er så den velorganiserte bedrift, som skal passe inn under de forutsetninger som vil komme, hva innebærer den nye designen for verdikjedene, som venter? På et prinsipielt plan blir det noenlunde slik, ifølge Finnøy:

– Den strategiske planleggingen vil i hovedsak dreie rundt tre viktige akser:

Av dette følger eksempelvis at vi må tenke helt nytt om salg. Som antydet foran må produsenter av fysiske produkter lære seg å tenke salg av kundebaserte løsninger. I vårt tilfelle, betyr det at salget av motoren ikke over når den bukseres ut av døra. Det er faktisk begynnelsen på neste, og kanskje den mest langvarige fasen, av salgsprosedyren.

Vårt handlingsrom ved hvert enkelt produkt forlenges, fordi vi i større grad følger produktet helt til det skrapes.

I småskala-produksjon, og forbrukssalg, er ikke dette nytt. Men denne måten å jobbe på, byr veldige utfordringer når vi snakker om moderne industriproduksjon i stor skala, og i tungindustri generelt. For oss venter mange nye og vidtrekkende erfaringer, og kompliserte veivalg.

Teknologi og prosesser blir utfordret på områder vi kanskje ikke ser helt klart i dag. Det er derfor ikke for sterke ord, når jeg forventer at ny kompetanse og innsikt skaper en sammenheng i produksjon, IKT og logistikk som simpelthen vil sprenge dagens forretningsmodeller, avslutter Odd Tore Finnøy.