I 2012 skrev AnleggsMagasinet om Helje Medalen som er hovedaksjonær i firmaet Medalen Maskin A/S. De driver både med anlegg og transport, samtidig som han også er levende interessert i historiske kjøretøy og har flere eldre modeller i maskinparken. Firmaet driver blant annet med å tilrettelegge tomter og infrastruktur i hytteområdene på Norefjell.

Magirus fra Rygge

En av de gamle Magirus’ene hans er en Magirus Deutz 232D på 16 tonn som er en forhenværende militærbil fra Rygge. Den er fortsatt lakkert i grønn militærfarge.

- Denne bruker jeg stort sett til bilberging. Det er en fin sving like borti her hvor trailerne ofte kjører seg fast.  Med en 15-tonns vinsj greier vi å dra dem opp derfra, forteller han og røper at han har planer om å bygge om en annen gammel Magirus til dette formålet. Ulempen med den gamle militærbilen er at den bare har drift på fire av de seks hjulene og derfor ikke har god nok fremkommelighet på vanskelig føre. Han forteller at han i stedet har planer om å bygge opp en eldre Magirus 6-hjulstrekker til dette formålet. Den bilen han sikter til en Magirus 1963-modell som foreløpig står parkert på et jorde.

– Den kommer fra Sogndal. Der har den gått som trekkvogn og har blitt brukt som bergingsbil. Den har sekshjulsdrift og vinsj. Men vi skal bygge den opp med en annen og mye kraftigere vinsj, forteller Medalen.

Helje Medalen driver selskapet Medalen Maskin A/S i Eggedal og har flere veteraner i maskinparken sin, blant andre denne, en Magirus Deutz 232D på 16 tonn fra 1973. © Steinar Sund

Medalen har også en gammel Magirus flybrannbil i bilparken. Dette er en 1972-modell av typen 170 D15 og har opprinnelig gått på Bardufoss flystasjon. © Steinar Sund

Gammel flybrannbil

Samlingen av eldre Magirus’er omfatter også en gammel flybrannbil som kommer fra Bardufoss flystasjon. Bilen er en Magirus 1972-modell av typen 170 D15. Akkurat hva han skal bruke den gamle flybrannbilen til er han enda ikke helt sikker på, men han regner med at han kan bruke den til et eller annet innenfor virksomheten sin.

Brannbilen har fortsatt alt brannutstyret intakt og påmontert, og foreløpig har han ingen planer om å fjerne det, i alle fall ikke før han har funnet ut hva han kan bruke dette gamle klenodiet til. Foreløpig har han bilen mest som en kuriositet.

- Jeg kjøpte den i fjor. Da tok jeg fly opp og kjørte den 150 mil tilbake, forteller han. Til tross for alderen, er bilen i forbausende god stand og har kjørt svært lite. Den hadde gått bare 1100 mil, men den har jo gått litt mer nå, humrer han.

Bilen har tank på 4000 liter og kraftig Magirus pumpe som greier 3000 liter i minuttet. På taket har den en kraftig vannkanon og plass for fører som kan kontrollere vannkanonen ved hjelp av pedaler.  Vannkanon har vært vanlig på brannbiler som har vært brukt på flyplasser. Det er for å kunne komme til raskt og kunne slukke branner i flymotor eller på selve flykroppen, samtidig som en også har hatt mulighet til å kunne skumlegge hele flyet for å forebygge og hindre at havarerte fly begynner å brenne.

Denne Magirusen er 10 år eldre, men har bedre fremkommelighet, det er en Magirus Deutz 200 D26 fra 1963. Bilen trenger bare en ny vinsj. © Steinar Sund

Lange tradisjoner

Magirus i Ulm er en bedrift med en lang historie og var i den første tiden kjent først og fremst for produksjon av brannbiler og utstyr for brannslukning. Selskapet ble grunnlagt i 1868 av Conrad Dietrich Magirus som var brannsjef i Ulm.

Senere begynte Magirus også å produsere lastebiler og busser.

I 1936 ble selskapet slått sammen med Humboldt-Deutz dieselmotorfabrikk i Köln, som senere ble kjent som Klöckner-Humboldt-Deutz (KHD) og produserte nyttekjøretøy av mange forskjellige slag under merket Magirus-Deutz.

Kjøretøyene fra Magirus og Magirus-Deutz fikk snart et godt rykte som høyt utviklede kjøretøy med høy kvalitet og avanserte løsninger som var i stand til å arbeide under vanskelige forhold. Logoen til Magirus Deutz var en stilisert M med et skarpt, langt senter som er ment å forestille tårnet i Ulm katedralen.

Magirus-kjøretøyene var blant annet kjennetegnet ved motorer produsert av Deutz. Det dreier seg om luftavkjølte motorer med en veldig spesiell og lett gjenkjennelig motorlyd. Etter at Magirus Deutz i 1971 inngikk et samarbeid med DAF, Savien og Volvo på distribusjonsbiler og alle fire merkene fra 1975 produserte den samme biltypen, skilte Magirus Deutz seg likevel fortsatt ut med sine spesielle luftkjølte dieselmotorer.

I 1975 gikk selskapet inn i Iveco, som er eid av Fiat og er en sammenslutning av flere produsenter av nyttekjøretøy.

I Norge var Magirus først og fremst brukt som anleggsbiler og til tungtransport, men var også utbredt både som brannbiler og på militære flyplasser. Veivesenet brukte også i mange tilfeller dette merket. Bilen egnet seg godt til tyngre brøyteoppgaver.

I følge Asbjørn Roldseth “Norsk Lastebilleksikon” inngikk forsvaret i 1973 en avtale om levering av Magirus snutebiler av typen 232D 16 AL. De ble utstyrt som vanlige lastebiler, tippbil, kranbil og med spesialpåbygg. Det ble kjøpt inn ca 100 biler av denne typen.

Dette gamle klenodiet har engang tilhørt Hinnøy maskin. Nå venter den bare på å få ny vinsj, så vil Medalen bruke den som bergingsbil for trailere og tunge kjøretøyer. © Steinar Sund

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!