Maskinen har tilhørt Oslo vegvesen og er nærmest et symbol på et motorredskap som i en periode dominerte norske grusveier. Veihøvelen har en nærmest salformet fasong der førerhytten er plassert så langt bak som det er mulig å få den. Maskinen er fra rundt 1955 og er bygd på en Fordson Major traktor. Bakke forteller at han har hatt den et halvt års tid og den er stort sett i original stand.

- Jeg har lakkert den på nytt i originalfargen til Oslo vegvesen, forteller han og røper at han har en veihøvel til, som han bruker til delemaskin. Det ble i sin tid produsert mange slike maskiner ved Drammen Jernstøperi, men nå tror han ikke det er mange igjen av dem.

Drammen Jernstøperi & Mek. verksted produserte veihøvler allerede så tidlig som i 1925. Produksjonen opphørte tidlig på 60-tallet. © Steinar Sund

Inne i denne førerhytta hadde føreren mer kontroll enn på de første veihøvlene som blant annet hadde dårlige bremser og gikk under navnet “armbrekker’n”. © Steinar Sund

Hydraulisk skjær

Maskinen har buet ramme og drift på bakhjulene. I motsetning til de eldste utgavene av Dravn veihøvel, har denne hydraulisk kontroll av skjæret.

Bensin-diesel-motor

Motoren er en dieseldrevet overakselmotor, firesylindret, med et sylindervolum på fire liter og en ytelse på rundt 40 hestekrefter. Motorkonstruksjonen er spesiell, da motoren startes og varmkjøres på bensin som en bensinmotor med forgasser og elektrisk tenning. Når motoren er varm slår man over en spak, og dermed økes kompresjonsforholdet slik at motoren kan kjøres på dieseselolje.

Armbrekkern

I følge lokalhistorikeren Asle Wang, manglet de første maskinene også bremser på hjulene. I stedet hadde de en slags bremseanordning på forlengelsen av drivakselen. Føreren kunne også forsterke bremsekraften ved å sveive ned skjæret, en metode som trolig ofte ble brukt. Maskinen hadde heller ikke luftfylte hjul. Hjulene var kompakthjul og manglet også ordentlig hjulmønster.

Det fortelles også at de første veihøvlene hadde tilnavnet “armbrekkern”, noe som visstnok ikke var helt uten grunn. De hadde nemlig lett for å slå tilbake ved start, med akkurat den konsekvensen. Også i den tidligste tid var det motorer fra Fordson-traktorer som sørget for fremdriften.

Drafn til Dravn

De tidlige, selvgående veihøvlene ble laget allerede i 1925 da det begynte å bli større behov for vedlikehold og høvling av grusveiene. Ideen kom fra USA som allerede hadde slike maskiner som ikke var patentbeskyttet. Dermed gikk Drammen Jernstøperi & Mek. verksted i gang med å lage maskiner som skulle være tilpasset norske forhold og norske behov. Til å begynne med gikk de under betegnelsen “Drafn”. Dette ble endret i 1932 og fra da av ble maskinene solgt under merkenavnet “Dravn”.

Den første veihøvelen ble også noe mer enn en veihøvel. Den kunne påmonteres feieapparat, oppriver, gresskantskjærer og snøbrøyteutstyr og ble drevet av en Fordson-motor. I realiteten var maskinen ingenting annet enn en ombygd og tilpasset traktor uten foraksel.

På den tiden var Drammens-bedriften allerede en betydelig bedrift som leverte mange typer produkter. Veihøvlene utgjorde bare en liten del av produksjonen. Bedriften hadde i 1920-årene rundt 450 ansatte. I tillegg til veihøvlene, ble det i årene framover også produsert steinknusere, sorteringsanlegg og kraner i tillegg til forskjellige komponenter til vannkraftutbyggingen.

Produksjonen av veihøvler i Drammen opphørte tidlig på 1960-tallet. Denne er fra rundt 1955. © Steinar Sund

Symboler

Selv om veihøvlene bare utgjorde en liten del av produksjonen ved denne tradisjonsrike Drammens-bedriften, fikk de stor symbolsk betydning når det gjaldt å profilere bedriften. Da Norsk Vegmuseum ble etablert, var det en tegning av veihøvelen fra Drammen som ble valgt som museets logo.

De første selvgående veihøvlene fra Drammen var egentlig ganske enkle maskiner. De manglet blant annet førerhytte. I stedet var de forsynt med en enkel kalesje som skulle beskytte føreren mot vær og vind. Uansett må det ha vært en kald fornøyelse å betjene dem i disse årene.

Ormen lange

Etter krigen kom det en ny generasjon veihøvler fra Drammen. Disse gikk under tilnavnet “Ormen Lange”, noe som skyldtes lengden på maskinen. Det å snike seg ut i et trafikkert veikryss med en slik doning, skal visstnok ha vært litt av en prøvelse. Bedriften produsert omtrent 20 eksemplarer av denne typen.

Den siste veihøvelen som ble laget i Drammen hadde betegnelsen Dravn EH1 Den hadde Svedala tandemdrift og Penta motor.

Skjæret hadde flere mulige posisjoner. Denne maskinen hadde hydraulisk kontroll av skjæret. © Steinar Sund

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!