7

Bilder

Jan Floberg og jakthunden Ronja er begge svært ivrige og tydeligvis flinke til sine oppgaver. Han prøver nå å være flinkere til å kombinere fritid, som ofte betyr jakt, med jobb.

En regntung dag på Larkollen i Rygge kommune møter vi en mann i kamuflasjeklær utenfor en gul hytte. Han kan summeres opp som den karaktersterke og entusiastiske direktøren for Gundersen & Løken AS, som blant annet driver med maskinstyring, anleggslasere og oppmålingsutstyr.

Jan Floberg og jakthunden Ronja møter meg og siden Jan er iført jaktklær avslører det samtidig hobbyen og lidenskapen. Nå kan vi ikke akkurat påstå at denne mannen ikke er lidenskapelig opptatt av yrket han har valgt. For med tanke på den tiden, energien, pengesummene og ressursene han har lagt ned i å videreutvikle deres maskinstyringssystem, blekner mange i forhold.

Vi setter oss ned og Jan begynner å fortelle om hans bakgrunn som har sitt utspring i hæren hvor han ble utdannet som anleggsingeniør. Siden 1982 har han drevet instrumenter og for 12 år siden slo han og Bente seg sammen.

Humøret og utstrålingen til Jan er det første man legger merke til. Han sprudler av entusiasme for bransjen og det han driver med. Han forteller litt historie først, slik at vi skal forstå hvordan innovasjonslysten virkelig kom på banen.

G&L importerte et engelsk maskinstyringssystem som de også solgte en del av, men det var ikke godt nok får jeg vite. På et tidspunkt skulle produsenten selge firmaet og Jan hadde en samtale med eieren som skulle sette sine spor.

- Han sa til meg at om man vil man ha noe gjort skikkelig, så må man gjøre det selv. Det bet seg fast i meg, forteller Jan.

I mange år brukte Jan mesteparten av sin tid på å reise rundt å reparere ødelagte kabler på gamle maskinstyringssystem. Og det var kanskje i denne tiden under en klinete maskin i kulda eller i regnet at tankene ble dannet, klarere og klarere, i hodet hans. Det må da gå an å lage et bedre system enn dette?

Bittet var tydeligvis dypt, for i 2006 ansatte Gundersen og Løken to nyutdannede sivilingeniører rett fra NTNU for å starte utviklingen av et trådløst maskinstyringssystem. Det vil si at sensorene på maskinen skulle sende signalene trådløst, og ikke gjennom ledninger som på eksisterende systemer. Det var en vanskelig tid med tungt arbeid i ukjent farvann. I tillegg var det dyrt og risikofylt.

- Det måtte bli et trådløst system, det var et av kravene, forklarer han.

Prisen blir ikke oppgitt, men AnleggsMagasinet får vite at mye av de oppsparte midlene Jan hadde fra sine år i Geoskandia har gått med i denne prosessen.

Litt av bakgrunnen for at de ville gjøre dette selv var nettopp at en investor eller en mektig eier antagelig ville satt en stopper for et slikt kostbart prosjekt, som heller ikke kunne vise til en dokumenterbar inntjening i nærmeste fremtid.

Den dag i dag står de fortsatt fritt på egne bein, med et produkt som er spennende nok til at store selskaper som Topcon nå viser interesse.

Det hører med til historien at Jan spurte folkene i Topcon om hvorfor ikke de hadde utviklet et slikt system, etter de hadde gitt utrykk for at det var svært interessant. De mente at det måtte små og innovative selskaper til for å ta sjanser og gjøre sprang som dette.

Han er kjapp med å presisere at de ikke vil la seg kjøpe opp av noen av de tre store, men samtidig vet han at en stor samarbeidspartner er helt nødvendig for å nå markedene internasjonalt. En ny alliert er derfor realistisk i løpet av fem år for å selge Digpilots produktspekter internasjonalt.

Kostbart har det vært, men nå kommer inntjeningen. I hvert fall om vi skal tro Jan som innrømmer at han gjerne vil se noe av utgiftene inndekket når markedet blir kjent med det nye produktet. Samtidig medgir han at han lider av en slags besettelse, en besettelse om å utvikle det enda litt videre.

- Jeg klarer nok ikke helt å stoppe med dette, det kan jo hele tiden gjøres bedre med nye komponenter, sier han.

Produktet Digpilot er det allerede 100 av på markedet som er koblet til GPS. I tillegg går det 600 som ikke er koblet til GPS. Problemet for G&L i forhold til GPS har til nå vært at de har måttet kjøpe RTK-GNSS rovere fra en av sine konkurrenter.

Her begynner det å gå unna og jeg innrømmer å falle av lasset ganske kjapt. Jan forklarer at en GPS har en nøyaktighet på rundt 7 meter og må derfor bli korrigert av noe som kalles RTK som er et akronym for "Real Time Kinematic measurement".

Det er bare et dusin selskaper i verden som kan levere dette, noe som gjør det svært kostbart. Det har ført til at mye av gevinsten har havnet hos konkurrentene.

Men nå har Jan funnet leverandører av selve "motoren" i roverne, pris på kortene som monteres i deres Digpilot blir bedre og vi får det nyeste og raskeste på markedet, blir jeg forklart.

Systemet vil gi støtte for sømløs datatrafikk mellom maskin og maskinstyring, samtidig som det går på nett. Prisen skal ned og montasjelettheten skal opp. Jan forklarer ivrig i vei om teknologien og forespeiler oss at solgte enheter, som ligger på 700 i skrivende stund, skal komme opp i 1000 før jul.

Nå i høst lanserer selskapet deres egen maskinstyring med RTK-GPS, skreddersydd for anleggsbransjen. Navnet er Digpilot GNSS Rover. Produktet er utviklet av Gundersen og Løken på Lindeberg i Oslo og har flere norske underleverandører som Mascot og Ombe Plast i Fredrikstad i tillegg til Hapro på Gran i Hadeland. Han plukker frem boksen som har "Digpilot GNSS Rover" inngravert på fronten, og legger den på hyttebordet.

- Det er ekstra moro at vi kan sette merket "made in Norway" på produktet vårt, innrømmer han.

Det går frem at Jan får et kick av at han nå har kommet i mål med et prosjekt som han vet flere av de store selskapene misunner han. Bente legger til at han som regel jobber for to personer, men at han får god hjelp av de andre ansatte.

Sivilingeniørene som var med fra starten av heter Bjørn Even Busterud og Guttorm Torsetnes. Sistnevnte har sluttet og inn har Erik Sørngård kommet. Alle disse har vært sentrale i utviklingsarbeidet og ofret en god del nattesøvn.

Systemt har fått et mer moderne og brukervennlig bilde på touchskjermen. Brukersnittet er da mer intuitivt og logisk for maskinføreren som ikke trenger å tenke på de 7 millioner programmerte linjene som ligger bak. At monteringen skulle være enkel var en av forutsetningene til Jan.

- Mange kunder har fått tilsendt Digpilot og montert det selv, uten problemer, forklarer han.

Systemet har en egen driftsfordel ved at det er lett å feilsøke, noe brukeren ofte kan gjøre selv. De trådløse sensorene vil fort avsløre seg om de slutter å virke.

Det kommer da opp i displayet hvor feilen ligger, så allerede her har man unngått en del av jobben med feilsøking. En sensor kan være enten tom for strøm eller ha en feil. Uansett fikser maskinføreren feilen selv.

De siste årene har selskapet ligget med en omsetning fra 8 til 12 millioner kroner, men i 2011 økte dette til 19. Da så de at Digpilot og kontrakten med Topcon begynte å bære frukter.

Jan er ikke i tvil om at den delen av bransjen som han kaller for "machine automation" er den som har sterkest vekst. Grunnen er enkel, det er økende krav til dokumentasjon.

- En graver med maskinstyring har potensialet til å bli 30 prosent mer effektiv, forklarer han.

Om det kommer til å kommer offisielle krav om maskinstyring på alle maskiner innen 10 år, ville han ikke bli overrasket. Det måtte i så fall vært en oppgave for EU tror han.

Han får uansett gode tilbakemeldinger fra bransjefolk når han er i utlandet og etter Vei og Anlegg på Hellerudsletta fikk han inn den første store ordren fra Håkanes Maskin som får åtte styringssystemer levert i første omgang. Takknemmeligheten er der for kunder som har vist tillitt under utviklingen. Tilfredsheten er lett å spore i det han forteller om anbud som nå vinnes på grunn av kvaliteten på produktet.

Selskapet er nå tilbake til sine røtter. Det startet med å være svært innovativt og tegnet patenter på flere produkter opp igjennom tiden. Fra andre verdenskrig opp til nå har det gått mest på import, noe som endrer seg nå. Jan Floberg er helt klar på hvorfor Norge ikke er større på innovasjon og utvikling.

Gevinstene fra energi og olje gjør oss rike, men ikke noe annet. Vi mangler en industritradisjon og han peker på at Norge i utgangspunktet er et land tuftet fiske og jordbruk og at tankegangen fortsatt er annerledes.

- I Sverige har de rett og slett ikke råd til å kvele oppfinnere og innovatører med høye skatter, forklarer han.

De siste årene har Jan betalt to millioner kroner bare i formueskatt fordi han er medeier i selskapet. Da blir det vanskelig å opparbeide seg noe kapital som kan investeres videre i utvikling.

Han minner oss også på at Norge er et opphavsland til selve gravemaskinen og synes det er trist at Brøyt ble solgt til svenske Åkermann som i sin tur ble tatt over av Volvo. Mer nylig skjedde det samme med Moxy-dumperne som ble regnet som en av verdens ledende.

Han skulle i dag gjerne hatt doblet antallet sivilingeniører i stallen, men da måtte fire stykk kostet det samme som de to han allerede har. Oljeeventyret har gjort lønningene så høye at det hemmer utviklingen i industri-Norge ellers mener han.

Han ser på prosessen som nå er i ferd med å innhente politiet i Norge og mener at det dessverre er en stor hendelse som skal til for å vekke beslutningstakerne fra sin dvale. Samferdsel og vann og avløp trenger et kjempeløft og ikke bare valgflesk. Han spør seg selv om hvorfor i all verden Norge skal ha så dårlige veier og avløpssystemer og peker ut synderne i samme åndedrag.

- Politikere og beslutningstakere har sørget for å vanne ut effekten av infrastrukturen vår, for penger, det har vi hatt nok av hele tiden, påpeker han.