8

Bilder

Vi tok med FMX´en til Åsland Pukkverk avd. Vestby for opplasting og fotografering. Hjullasterfører Johan Karlsson synes det var et puslete lass vi ba om.

FMX 500 hk, 8x4, I-Shift og maskingul - stort kulere kan det vel nesten ikke bli?

Vi så den for første gang på Bauma i 2010, etter det har vi stiftet bekjentskap med Volvo FMX flere ganger, både her hjemme og i utlandet.

Vi har prøvekjørt flere forskjellige akselkonfigurasjoner og både 11- og 13-liters motorene. Så det meste når det gjelder tekniske spesifikasjoner og forskjellene mellom FM og FMX, har vi omtalt tidligere.

Nå er det kanskje noen av dere som tror at Volvo har kommet med noe nytt på FMX siden vi har en reportasje om modellen i denne utgaven, men det er ikke tilfellet.

I hvert fall ikke hva vi kunne se. Det som er grunnen til reportasjen er egentlig så enkelt som om at vi så dumperbilen på Volvos stand under Vei og Anlegg og synes den var dri... (unnskyld) veldig tøff.

Førerhuset lakkert i Volvo CE-gul og med samme farge på felger, stigtrinn og deler av dumperkassa, tiltrakk den seg vår (og mange andres) oppmerksomhet.

Jada, vi vet at Statens vegvesen og Mesta har hatt og har omtrent samme farge på sine kjøretøy, men FMX'en på Volvo-standen forsvarer påstanden om at "gult er kult" (som forøvrig stammer fra reklamekampanjene for Solo på 1980-tallet). Så av denne enkle grunnen spurte vi Volvo Trucks om å få låne den.

Den gule FMX'en ble hentet ut hos Volvo Trucks på Furuset. Bilen er utstyrt med 13-liters motoren som har maks effekt på 500 hk fra 1400 til 1900 o/min. Maks dreiemoment er 2500 Nm fra 1050 til 1400 o/min.

Den har 12-trinns I-Shift (Volvos automatiserte manuelle gearkasse), tandem, styring to fremste aksler, langt førerhus og Sörlings Goldstar dumperkasse. Etter å ha hektet på prøveskilt og fylt ut nødvendige papirer, satte vi kursen sørover til Åsland Pukkeverks avdeling i Vestby.

Her lastet hjullasterfører Johan Karlsson opp bilen med Volvo hjullasteren L180F. At vi lastet opp FMX'en var mest fordi vi skulle ta bilder, men når vi først hadde lastet opp måtte vi jo kjøre oss en tur på veiene i Akershus og Østfold.

Nå er verken Østfold eller Akershus kjent for å ha de bratteste og lengste bakkene, men vi fikk da testet trekkraften i noen motbakker og tilleggsbremsfunksjonene EBR og VEB+ i nedoverbakkene.

Vi har under tidligere prøvekjøringer, da spesielt under litt krevende forhold, valgt å geare manuelt i enkelte situasjoner (for eksempel bratte stigninger). Denne gangen bestemte vi oss for å la I-Shift ordne alt.

Det var som nevnt ikke den aller mest krevende løypa vi kjørte, men vi fant oss en anleggsvei, som enkelte steder var av slik karakter at vi fikk prøvd elektronikken noe.

I en relativt bratt stigning stoppet vi helt opp, stod stille litt før vi kjørte videre. Det er bare å slippe bremsen og gi gass. Lastebilen står stille til det er nok moment til å få den fremover og oppover. Det sørger bakkestartassistansen for. Det går ikke mange tiendedels sekund fra man gir gass til bilen er i bevegelse.

I mellomtiden har elektronikken regnet ut hvilke gear vi skal starte i (uten at vi egentlig behøver å tenke noe særlig over det), beregnet ut fra hvor tung bilen er. Vi lar oss nok en gang imponere over hvor raske gearskiftene er.

Om vi hadde klart å kjøre oss fast på det gjørmete underlaget, skal "ruggefunksjonen" kunne hjelpe oss løs. Og hadde ikke elektronikken fått oss løs, hadde nok Karlsson og hans Volvo-hjullaster gjort det. Med trekkbjelke i fronten som er konstruert for å tåle 25 tonn i horisontal trekkraft, burde det gått greit.

Volvo FMX er kort fortalt en tøff anleggsbil. Med blant annet tredelt støtfanger, kraftig front, beskyttelsesplate under motoren, relativt små speilhus, gitter foran lyktene (ekstrautstyr) og dieseltank i stål er lastebilen forberedt for røff behandling.

Samtidig som bilen er bygget for bruk på anleggsplasser og dertil utrustet, er den komfortabel på landevei.

De timene vi satt bak rattet i lastebilen fikk vi noen mil på svingete, humpete og smale småveier.

Vi hadde langt fra lastet til maksimal totalvekt, men allikevel nok til at den lå godt på veien og var komfortabel å kjøre.

Inne i førerhuset, som er av typen L2H1 (sovehytte), er det god plass. Selv om det kanskje ikke er så vanlig å overnatte i en anleggsbil, gir sengen mulighet til å legge seg nedpå noen minutter eller den kan brukes som oppbevaringsplass.

Kjørestillingen faller i smak, man sitter i passe avstand til frontruten til å ha god oversikt fremover. Det, sammen med stort hjulutslag gir god fremkommelighet og oversikt på trange anleggsplasser.

Selv om Volvo lanserte modellen som en anleggsbil, har den funnet veien til kunder som ikke primært utfører massetransport. De har rett og slett kjøpt den på grunn av designet. Og vi forstår dem godt.