Som kjent for de fleste, så var det i forbindelse med 2. verdenskrig at Jeep ble kjent som et kjøretøy som tok seg frem nesten over alt. Etter krigen var det mange som tok i bruk kjøretøyet som privatbil og plutselig var det et sivilt marked for denne typen kjøretøy. Første sivile modellen het CJ2A, hvor CJ står for Civilian Jeep. Betegnelsen CJ fulgte kjøretøyet helt frem til 1986 (CJ-7), da ble modellbetegnelsen endret til Wrangler.

I løpet av den tiden vi hadde Wrangler på prøve, kjørte vi på fin motorvei (det er det jo ikke mye av i Norge), vanlige riksveier, dårlige riksveier (det er det til gjengjeld mye av) og skogsbilveier. Det var først da vi kom på sistnevnte veier at Wrangler kom i sitt rette element.

På motorvei finnes det mange biler som er mye mer komfortable enn Wrangler. Den er ikke ukomfortabel, men støydempingen er ikke dimensjonert for hastigheter rundt 100 km/t og styreresponsen blir noe "løs". På dårlig vei er Wrangler som alle andre firehjulsdrevne biler med høy bakkeklaring og grønne skilter - stiv.

På skogsbilveier av varierende kvalitet, var det virkelig at vi fikk oppleve bilen i sitt riktige element. Over steiner, ned i dype hull, gjennom vanndammer på størrelse med en liten innsjø og på underlag som hadde tatt i mot to ukers regnvær, tok Wrangler seg frem uten noen som helst problemer.

Motor, gearkasse og understellet tok i mot alt vi serverte uten å mukke. Og med tanke på at halve bilen kan demonteres i løpet av noen minutter, var det ikke antydning til skrangling noe sted.

Så er du på jakt etter en "arbeidshest", eller rett og slett synes at de andre firehjulstrekkerne med høy bakkeklaring blir for kjedelig, ta deg en tur i skogen med Jeep Wrangler og du vil skjønne hvorfor bilen har "holdt seg" i snart 70 år.

Les hele saken

Svein-Ove Arnesenredaktør tungt.no

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep, og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!